Indikatorrapporten

Kjønnsbalanse blant forskere

I dette delkapitlet vil vi først presentere en oversikt over kjønnsbalansen blant forskerpersonalet i Norge etter sektor og institusjonstype, dernest ser vi nærmere på kvinner i næringslivet, før vi presenterer kvinneandeler i utvalgte stillinger i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Vi ser også nærmere på kjønnsbalansen blant professorene og rekrutteringen av professorer. En smakebit fra materialet om nye professorer er presentert i Forskningspolitikk nr. 2/2020[1]. Vi presenterer også tall som viser kjønnsbalansen blant forskere internasjonalt.

Kjønnsfordeling i forskerpersonale i Norge

Kvinner utgjorde i 2018 litt under 40 prosent av forskerpersonalet i Norge. Det er en betydelig økning fra 1989, da kun 18 prosent av forskerne var kvinner. Kjønnsbalansen varierer imidlertid mellom og innenfor de forskningsutførende sektorene, og det er store forskjeller i kvinneandelen i ulike stillinger og fagfelt. Flere grep er tatt for å få øke kjønnsbalansen i norsk forskning, og utviklingen er totalt sett positiv. Samtidig er det utfordringer både i næringslivet og i fagfelt som teknologi og matematikk og naturvitenskap (MNT-fag).

Det nærmer seg kjønnsbalanse i forskerpersonalet

I 2018 var det litt over 23 000 kvinnelige forskere i Norge. De utgjorde 39 prosent av forskerpersonalet dette året. 60 prosent av disse kvinnene var tilsatt i universitets- og høgskolesektoren, 24 prosent i næringslivet og 16 prosent i instituttsektoren.

Vi ser i figur 3.2a at antall mannlige forskere er doblet mellom 1989 og 2018, mens antall kvinnelige forskere er mer enn femdoblet i samme periode. Det er en relativt jevn vekst i antallet kvinner i perioden, mens utviklingen blant mennene er mer ujevn. Da Forskningsrådet for eksempel endret sitt finansieringssystem rundt 2010, gikk antallet både kvinnelige og mannlige stipendiater ned. Mens antallet kvinner raskt steg igjen, tok det flere år før antallet mannlige stipendiater var på samme nivå som før 2010.

Figur 3.2a viser at kvinneandelen har økt jevnt fra 18 prosent i 1989, som er det første året vi har tall for kjønnsbalansen i alle tre sektorer. I 2007 utgjorde kvinnene en tredjedel av forskerpersonalet. Kjønnsbalanse defineres ofte som mellom 40 og 60 prosents representasjon av begge kjønn. Gitt at utviklingen fram til 2018 fortsetter, kan vi forvente kjønnsbalanse, det vil si 40 prosent kvinnelige forskere, i norsk forskning rundt 2020.

Figur 3.2a Totalt antall kvinnelige og mannlige forskere i Norge, samt kvinneandel i prosent. 1989‒2018.

imageykvyw.png

Kilde: NIFU, SSB

Kvinneandelen i næringslivet øker sakte

I 2018 var halvparten av forskerne og det faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren kvinner. Samtidig var kvinneandelen 44 prosent i instituttsektoren og kun 24 prosent i næringslivet.

Figur 3.2b viser at det har vært en jevn vekst i kvinneandelen både i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren de siste 40 årene, fra henholdsvis 12 og 9 prosent i 1974. Kvinneandelen har i hele perioden ligget litt høyere i universitets- og høgskolesektoren enn i instituttsektoren. Norge har kunnet overvåke kjønnsbalansen ved universiteter, inkludert universitetssykehusene, høgskoler og forskningsinstitutter siden 1960-tallet, da Forskerpersonalregisteret ble opprettet. Svært få andre land har så lange tidsserier, og de norske tallene er derfor ganske unike.

Figur 3.2b Andel kvinnelige forskere og faglig personale i Norge etter utførende sektor. 1974‒2018.

imagetjqfl.png

Kilde: NIFU, SSB

For næringslivet finnes det tall for kvinneandel fra og med 1989. Opplysninger om kjønnsbalansen blant forskerne i næringslivet samles inn gjennom FoU-statistikkens spørreskjema; for denne sektoren finnes det ikke et forskerpersonalregister. Vi ser at det har vært en liten vekst i kvinneandelen i næringslivet; den har økt fra 13 prosent i 1989 til 24 prosent i 2018. Sektoren henger etter de to andre sektorene når det gjelder andel kvinnelige forskere, noe som delvis skyldes at teknologi og matematikk og naturfag (MNT-fag) står sterkt i norsk næringsliv. Her er det i utgangpunktet få kvinner.

Lav kvinneandel i næringslivets FoU-personale

I 2018 var om lag 8 100 FoU-personer i næringslivet kvinner. Dette var nesten 200 flere enn i fjor, men andelen kvinnelig FoU-personale har holdt seg stabil på 22 prosent fra året før. De siste ti årene har andelen kvinnelig FoU-personale økt med 1,6 prosentpoeng for næringslivet i Norge. Som vist i figur 3.2c hadde virksomheter innen mineralproduktindustri størst økning mellom 2008 og 2018, med 14 prosentpoeng flere kvinner i 2018 enn i 2008.

Figur 3.2c Endring i andel kvinnelig FoU-personale etter næring. 2008–2018.

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Figur 3.2c viser et øyeblikksbilde av virksomhetenes kvinnelige FoU-andel, men andelen kvinnelig FoU-personale har variert mye i enkelte næringer. For å få et litt mer stabilt bilde over tid, kan vi se på den gjennomsnittlige økningen i andelen kvinnelig FoU-personale fra 2008 til 2018. Størst vekstrate hadde trykking og grafisk industri, med en årlig økning på i gjennomsnitt 1,7 prosentpoeng fra 2008 til 2018. Det har vært noen svingninger i kvinneandelen fra år til år i denne næringen. Vekstraten var negativ for 13 av 38 industrier, der film- og TV-produksjon, musikkutgivelse, radio- og fjernsynskringkasting var lavest med en gjennomsnittlig nedgang på 3 prosentpoeng i andel kvinnelig FoU-personale fra 2008 til 2018. Også denne næringen har hatt store svingninger fra år til år.

Høyest kvinneandel ved nye universiteter, lavest ved næringsrettede institutter

Høyest andel kvinner blant forskere og faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren finner vi i 2018 ved de nyeste universitetene, det vil si NMBU, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, Nord universitet, OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge. Figur 3.2d viser kjønnsbalansen ved de ulike institusjonstypene i disse to sektorene over tid. De nye universitetene er inkludert i kategorien fra og med det året de fikk universitetsstatus, og det er OsloMet og USN som er årsaken til at kvinneandelen for denne institusjonstypen øker kraftig fra 2017 til 2018. Disse to lærestedene hadde henholdsvis 67 og 53 prosent kvinner blant forskerne og det faglige personalet i 2018. Vi ser samtidig en nedgang i kvinneandelen ved høgskolene, som har hatt den høyeste kvinneandelen fra 1995 til 2017. Høgskoler omfatter her både vitenskapelige høgskoler, statlige høgskoler og private høgskoler med statsstøtte. Kvinneandelen i denne kategorien steg betydelig etter høgskolereformen i 1994, da de statlige høgskolene ble inkludert i FoU-statistikken fra og med 1995. Fra 1993 til 1995 økte kvinneandelen ved høgskolene med 10 prosentpoeng.

Ser vi på de enkelte lærestedene i 2018, hadde spesialiserte læresteder som Lovisenberg diakonale høgskole, VID vitenskapelige høgskole og Dronning Mauds minne alle mer enn 70 prosent kvinner blant forskerne og det faglige personalet. Det samme gjaldt også for Samisk høgskole. Lavest kvinneandel fant vi ved Norges Handelshøyskole, Handelshøyskolen BI, Norges musikkhøgskole og Høyskolen Kristiania, som alle hadde mindre enn 40 prosent kvinner. Til sammenligning var det 47 prosent kvinner blant forskerne og det faglige personalet ved Universitetet i Oslo, 51 prosent ved Universitetet i Tromsø, 45 prosent ved Universitetet i Bergen og 43 prosent ved NTNU.

Ved helseforetakene var 53 prosent av forskerpersonalet kvinner i 2018. I FoU-statistikken var helseforetak med universitetssykehusfunksjoner før 2007 inkludert i de fire eldste universitetenes medisinske fakulteter, mens helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner først ble inkludert i Forskerpersonalregisteret i 2008. Universitetssykehusene har en litt lavere andel kvinner blant forskerne og det faglige personalet enn øvrige helseforetak.

Figur 3.2d Andel kvinnelige forskere og faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter institusjonstype1. 1977–2018.

imagejcli.png

1 Institusjonstype speiler organisasjonene i registreringsåret. Nye universiteter omfatter NMBU, UiS, UiA, Nord, OsloMet og USN fra og med det året de fikk universitetsstatus. Høgskoler omfatter her både vitenskapelige høgskoler, statlige høgskoler (inkl. distriktshøgskolene) og private høgskoler med statsstøtte.

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Offentlig rettede forskningsinstitutter og de fire eldste universitetene har hatt om lag den samme andelen kvinner blant forskerne og det faglige personalet i hele perioden 1977–2018. I begynnelsen av perioden var andelen litt høyere ved universitetene, før de offentlig rettede forskningsinstituttene gikk forbi på 1990-tallet og siden har hatt 1–3 prosentpoeng flere kvinner.

Lavest kvinneandel finner vi ved de næringsrettede forskningsinstituttene. Her ser vi en jevn vekst i kvinneandelen fra 1977 til midten av 2000-tallet. Etter dette har kvinneandelen holdt seg litt over 30 prosent ved denne institusjonstypen. Merk at antall forskere ved denne institusjonstypen var om lag det samme i 2018 som i 2007.

Høyest kvinneandel blant lektorene, lavest blant professorene

Kvinneandelen har mellom 1977 og 2018 økt for alle stillinger som er presentert i figur 3.2e. Høyest andel kvinner finner vi for fast faglig stilling, som omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis, spesialiststilling tilknyttet profesjonsutdanning og faglig leder (dekan og instituttleder). Kvinneandelen i denne stillingskategorien økte betraktelig i 1995, da de statlige høgskolene ble inkludert i FoU-statistikken. I 1997 registrerte vi for første gang universitetslektorer i Forskerpersonalregisteret. Tilsatte dekaner og instituttledere er registrert som faglige ledere. Valgte dekaner og instituttledere er registrert med den stillingskoden de er tilsatt i.

Førstelektorstillingen er mest brukt ved høgskolene og er derfor registrert i Forskerpersonalregisteret først i 1997. Også for denne stillingstypen er kvinneandelen høy, og det har vært en sterk vekst i andelen kvinner for denne stillingen etter 2005.

Tredje høyeste kvinneandel i 2018 finner vi blant førsteamanuensene, fulgt av leger og psykologer i klinisk stilling ved helseforetakene og forskere i instituttsektoren. Vi ser at førsteamanuenser og leger/psykologer har hatt en jevn utvikling i andelen kvinner i perioden 1977–2018, mens veksten i kvinneandel blant forskere i instituttsektoren ser ut til å ha stagnert på 2010-tallet.

Figur 3.2e Andel kvinner i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter stillingsgruppe1. 1977–2018.

1 Øvrig fast faglig stilling omfatter universitets- og høgskolelektor, amanuensis, spesialiststilling tilknyttet profesjonsutdanningene og faglig leder (dekan og instituttleder).

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Lavest andel kvinner finner vi blant professorene og dosentene. I 1977 utgjorde kvinnene kun 4 prosent, mot 31 prosent i 2018. Mens kvinneandelen har vokst jevnt for førsteamanuensene, har det vært en svakere vekst for professorer og dosenter. Først etter årtusenskiftet har andelen kvinnelige professorer og dosenter hatt om lag samme vekstrate som førsteamanuensene. Skiftet er sammenfallende med opprettelsen av Kif-komiteen i 2004[2] og sterkere søkelys på rekruttering av kvinnelige professorer.

Både for postdoktorer og forskere tilsatt ved universiteter, høgskoler og helseforetak har det vært kjønnsbalanse de siste 10 årene, med om lag halvparten av hvert kjønn. Blant stipendiater og vitenskapelige assistenter er kvinnene i flertall, noe de har vært siden 2007.

Figur 3.2e viser at det er mange kvinner blant lektorene og i midlertidige rekrutteringsstillinger, primært i stipendiat- og postdoktorstillinger. Samtidig nærmer kvinneandelen seg 50 prosent blant førsteamanuensene og legene/psykologene i klinisk stilling. Blant professorene er det fremdeles en vei å gå før en oppnår kjønnsbalanse.

Store forskjeller mellom fagområdene

I 2018 var hver tredje norske professor kvinne, men det er til dels store forskjeller mellom fagområdene, se figur 3.2f. Innenfor medisin og helsefag var kvinneandelen 44 prosent, mot 37 prosent innenfor humaniora og 34 prosent innenfor samfunnsvitenskap. Lavest andel kvinnelige professorer hadde teknologi (14 prosent), matematikk og naturvitenskap (20 prosent) og landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin (22 prosent).

Figur 3.2f Andel kvinner blant professorer og dosenter etter fagområde. 1977–2018.

imagevyki9.png

Kilde: NIFU, Forskerpersonalregisteret

Ser vi på utviklingen fra 1977 til 2018, finner vi at humaniora lenge hadde den høyeste kvinneandelen blant professorene, den økte fra 8 prosent i 1977 til 25 prosent i 2003. I 2010 hadde humaniora og medisin og helsefag samme andel kvinnelige professorer, og etter det har andelen kvinnelige professorer innenfor medisin og helsefag økt mye raskere enn innenfor humaniora. Det er primært innenfor helsefag at andelen kvinnelige professorer har økt.

Lavest andel kvinnelige professorer finner vi innenfor teknologi, og dette gjelder for hele perioden. Frem til 2010 var det under 10 prosent kvinnelige professorer i teknologi, og kvinneandelen har kun vokst marginalt etter 2010. Matematikk og naturvitenskap hadde 10 prosent kvinnelige professorer i 2003, og også på dette fagområdet har veksten i andelen kvinnelige professorer vært lav. Mens fagfelt som medisin og helsefag, samfunnsvitenskap og humaniora har høy kvinneandel på lavere stillingsnivåer, er det færre kvinner også på de lavere nivåene innenfor MNT-fagene.

To tredjedeler av professorene får professoropprykk

I årene 2018 og 2019 fikk Norge om lag 700 nye professorer. Flertallet av disse var menn, nær 60 prosent. To av tre nye professorer kom fra stilling som førsteamanuensis ved samme institusjon, noe som tilsier at de har fått stillingen ved professoropprykk.

Det er forskjeller i hvor mannlige og kvinnelige professorer rekrutteres fra. I overkant av 67 prosent av de nye mannlige professorene kom fra stilling som førsteamanuensis ved egen institusjon. Tilsvarende gjaldt 75 prosent av de nye kvinnelige professorene, se figur 3.2g. En betydelig høyere andel nye mannlige professorer er rekruttert fra utlandet, enn tilsvarende for kvinnelige professorer. Dette samsvarer med funnene i kartleggingen av rekruttering og mobilitet i akademia, som ble gjennomført i 2018[3]. Flere menn enn kvinner søker seg fra utlandet til norske professorstillinger, og mange av disse mennene når opp i konkurransen om utlyste stillinger.

Figur 3.2g Nye professorer i 2018 og 20191 etter kjønn og hvor de er rekruttert fra.2

1 Foreløpige tall.

2 Opprykk innebærer her at man kommer fra stilling som førsteamanuensis ved samme institusjon som man er ny professor ved. Egen institusjon omfatter nye professorer som kommer fra andre stillinger enn førsteamanuensis, for eksempel forsker eller postdoktor. Ukjent omfatter her primært norsk næringsliv og norsk offentlig sektor, se faktaboks om internasjonal sektorinndeling i kapittel 2.1.

Kilde: NIFU

Det er underliggende fagforskjeller i rekrutteringsmønsteret for professorene. Den høyeste andelen nye professorer som har fått stillingen gjennom opprykk, finner vi innenfor samfunnsvitenskap (75 prosent) og den laveste andelen innenfor teknologi (44 prosent). Samtidig har teknologi rekruttert den høyeste andelen professorer fra utlandet (28 prosent), fulgt av humaniora og matematikk og naturvitenskap. Lavest andel nye professorer rekruttert fra utlandet hadde medisin og helsefag. Teknologi og medisin og helsefag rekrutterte flest nye professorer fra instituttsektoren, helseforetakene eller andre norske universiteter og høgskoler.

Stor søkning fra utlandet til utlyste professorater

Om lag en tredjedel av nye professorer tilsettes etter utlysning. Ledige professorater utlyses som hovedregel internasjonalt, og NIFU fant i kartleggingen av rekruttering og mobilitet at om lag 54 prosent av søkerne til stillinger utlyst mellom 2016 og 2018 søkte fra utlandet. Samtidig var en tredjedel av søkerne til utlyste professorater kvinner. Her er det imidlertid forskjeller mellom fagområdene. Innenfor MNT-fagene kom to tredjedeler av søknadene fra utlandet. Det samme gjaldt halvparten av søknadene innenfor humaniora og samfunnsvitenskap (humsam-fagene) og en fjerdedel innenfor medisin og helsefag. Kun 17 prosent av søkerne innenfor MNT-fagene var kvinner, mot henholdsvis 36 og 61 prosent innenfor humsam-fag og medisin og helsefag. Spesielt innenfor MNT-fagene er det mange mannlige søkere fra utlandet, som figur 3.2h viser.

Figur 3.2h Kjønnsfordeling blant søkere til stilling som professor andel og fra utlandet, etter fagområde. 2016–2018.

imageb0ff.png

Kilde: NIFU

Ikke alle søkerne nådde opp i konkurransen om de utlyse professoratene. I gjennomsnitt var det 11,5 søkere per utlyst professorat, men kun 2,3 av disse søkerne ble ansett som kvalifiserte for stillingen. Det var flere søkere per utlyst stilling innenfor MNT-fagene enn de øvrige fagfeltene, og det var også flere kvalifiserte søkere til professoratene innenfor MNT-feltet enn innenfor humsam-fag og medisin og helsefag.

Blant dem som faktisk ble tilsatt i de utlyste professoratene i perioden 2016–2018, var 30 prosent mannlige søkere fra utlandet, 31 prosent kvinnelige søkere fra Norge, 29 prosent mannlige søkere fra Norge og 10 prosent kvinnelige søkere fra utlandet. Rekrutteringen til førsteamanuensisstillinger er også viktig for kjønnsbalansen på professornivå, ettersom to tredjedeler av professorene får stillingen gjennom professoropprykksordningen. Av nytilsatte førsteamanuenser i perioden var 43 prosent kvinnelige søkere fra Norge, 26 prosent mannlige søkere fra Norge, 16 prosent mannlige søkere fra utlandet og 14 prosent kvinnelige søkere fra utlandet. Totalt sett var kvinneandelen blant nye førsteamanuenser 58 prosent, mens 31 prosent søkte fra utlandet.

Kjønnsbalanse blant forskere internasjonalt

Gjennom mange år har politikere, forskere og andre vært opptatt av ubalansen mellom kvinner og menn i forskningen. Det eksisterer en rekke internasjonale og nasjonale initiativ for å få fram data om effektene på innovasjon, forskningens kvalitet og bidrag til å løse samfunnsproblemer ved å integrere kjønnsperspektiv i forskningen. Eksempel på dette er EU-publikasjonen She Figures som viser sammenlignbar statistikk om kjønnsbalanse i forskningen. Også UNESCO og OECD samler internasjonal statistikk på feltet.

Nedenfor vil vi ta utgangspunkt i internasjonale tall om skoleprestasjoner og kjønnsbalansen for forskere og kjønnsbalansen på høyere akademiske nivåer.

Kjønnsbalansen blant skoleelever

Allerede på grunnskolen finner man ulikheter mellom kjønnene, der er det imidlertid jentene som kommer heldigst ut. Internasjonale tall om skoleprestasjoner viser at jentene gjør det bedre enn guttene, flere av jentene søker seg til høyere utdanning, og andelen frafall er lavere blant jenter enn gutter (OECD 2018:13). I Norge har jentene vært i flertall blant dem som velger høyere utdanning siden 1993. Andre tall fra OECD viser at det er relativt små kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner; jentene skårer noe høyere i lesing, mens det er minimale forskjeller i naturvitenskaplige fag, med en noe høyere andel gutter blant dem som skårer aller høyest i matematikk og naturvitenskap, og en klart høyere andel gutter blant dem som skårer lavt i lesing.

70 prosent av verdens forskere er menn

På verdensbasis viser tall fra UNESCO at rundt 30 prosent av forskerne er kvinner, og 70 prosent er menn. Kvinneandelen er høyere i Sentral-Asia (49 prosent), Latin-Amerika (46 prosent), arabiske land (41 prosent) og Sentral- og Øst-Europa (39 prosent). Ellers i Asia er kvinneandelen for forskere noe lavere enn verdensgjennomsnittet, 25 prosent i Øst-Asia og 23 prosent i Sør- og Vest-Asia. Kartet i figur 3.2i viser andelen kvinnelige forskere per land.

Figur 3.2i Andel kvinnelige forskere. 2018 eller sist tilgjengelige år.

Kilde: UNESCO

Store forskjeller i kvinneandelen mellom de europeiske landene

Andelen kvinnelige forskere i EU 28-landene har vært stabil på om lag 33 prosent (2015) de siste årene, samtidig som det er relativt store forskjeller mellom flere land som inngår i She Figures-dataene. På topp, med over 50 prosent kvinner, finner vi Nord-Makedonia, Latvia og Serbia. I andre enden, med under 30 prosent kvinnelige forskere, finner vi Nederland, Tsjekkia, Tyskland, Luxembourg og Frankrike. I Norge var 37 prosent av forskerne kvinner i 2015 (39 prosent i 2019). Dette er en litt høyere kvinneandel enn i de andre nordiske landene (2017).

Fortsatt lav kvinneandel i akademiske toppstillinger

Gjennom arbeidet med She Figures har man utviklet en firedeling av forskerstigen som kan brukes til å sammenligne karrierenivåer mellom land. Det er særlig skjev kjønnsbalanse på høyere akademiske nivåer, der kvinnene er i fåtall. Kvinnene utgjorde 24 prosent av grad A-ansatte (professorer) i EU-landene i 2016, jf. figur 3.2j. Samtidig var kvinneandelen blant grad D-ansatte (første akademiske nivå, typisk stipendiater, forskere uten doktorgrad og universitetslektorer) i EU-landene 47 prosent på samme tidspunkt. 

Figur 3.2j Andel kvinner etter akademisk nivå i barometerlandene og EU 28. 2016.

imagebpaua.png

Kilde: She Figures 2018

Det er også store fagforskjeller mellom kvinner og menn. I EU-landene er andel kvinner med grad A-stilling høyest innen humaniora (32 prosent), og lavest innen teknologi (12 prosent) (2016). Høyest kvinneandel innen humaniora gjelder også for de nordiske landene unntatt Norge, der kvinneandelen er høyere innen medisin (40 prosent). Teknologi er også det fagområdet som har lavest kvinneandel blant grad A-stillinger i Norden.

Neste utgave av She Figures, med nyere tall for kjønnsfordelingen for akademiske toppstillinger og mellom fagområdene, kommer i 2021. I mellomtiden kan du lese enda mer i 2019-utgaven av Indikatorrapporten. Se også kapittel 6.2 (lenke) som omtaler kjønnsbalanse innenfor vitenskapelig publisering.

 

[1] https://www.fpol.no/kjonnsbalanse/

[2] Kunnskapsdepartementet oppnevnte «Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning» (Kif-komiteen) første gang for perioden 2004–2007, og deretter for 2007–2010. I denne perioden ble også forskningsinstituttene inkludert i mandatet. I 2010 endret komiteen navn til Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif) for perioden 2010–2013. For neste periode, 2014–2017, ble komiteens mandat utvidet, og navnet endret til «Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif)». Dette mandatet er videreført for perioden 2018–2021. Den sittende Kif-komiteen ledes av Curt Rice, rektor ved OsloMet. (Kilde: http://kifinfo.no/nb/content/komite-kjonnsbalanse-og-mangfold-i-forskning-kif)

[3] Frølich et al. (2019): Attraktive akademiske karrierer?