Indikatorrapporten

Sentrale funn og trender

Vekst og endret styrkeforhold i verdens FoU-innsats

I løpet de siste drøye 20 årene har de samlede utgiftene til forskning og utviklingsarbeid (FoU) nesten doblet seg. I de fleste land har veksten vært størst i den første tiårsperioden og merkbart svakere i tiårsperioden etter finanskrisen. Sterkest vekst finner vi i Kina, hvor samlede FoU-utgifter er tyvedoblet siden slutten av 1990-tallet og tredoblet de siste ti årene. USA er fortsatt verdens største FoU-nasjon målt i FoU-utgifter, men Kina har nå gått forbi USA både i antall forskerårsverk og antall vitenskapelige publikasjoner.

I tillegg til at Kina tar igjen USA ser vi at Japans FoU-utgifter står på stedet hvil, mens Sør-Korea har doblet sin størrelse i forhold til Storbritannia på bare ti år. Vi ser også at den største veksten i FoU-aktivitet skjer i land som tidligere har hatt lite FoU. I Europa er det Polen, Tyrkia, Hellas og Ungarn som har økt mest de siste ti årene. Men selv om mange små FoU-nasjoner øker mye, er veksten fra et lavt nivå og har dermed liten betydning for den globale fordelingen av FoU-innsats.

Sammenheng mellom FoU-innsats og konjunkturer

Hovedbildet internasjonalt er at næringslivets FoU-innsats følger de økonomiske konjunkturene, mens de offentlige bevilgningene ofte øker i nedgangstider.

Under finanskrisen økte de offentlige bevilgningene betydelig i mange land, for så å avta og gå ned som følge av strammere offentlige budsjetter. Finlands utvikling er et eksempel på dette. Norge avviker fra hovedmønsteret ved at de offentlige bevilgningene er opprettholdt og til dels økt også i årene etter finanskrisen.

Norge styrker sin stilling

Norges samlede FoU-innsats utgjorde 2,07 prosent av BNP i 2018. Det er en liten nedgang fra året før og betydelig bak våre nordiske naboland, men høyere enn gjennomsnittet i EU28. Norges moderate nivå når det gjelder FoU som andel av BNP skyldes i stor grad at vi har et høyt BNP-nivå og en næringsstruktur som preges av mye verdiskaping i næringer med tradisjonelt lite FoU. Ser vi derimot på forskerårsverk eller antall vitenskapelige artikler per innbygger, er Norge blant de fremste landene. Langs disse dimensjonene har Norge også styrket sin posisjon de siste årene.

Strukturendringer i det norske FoU-landskapet

Organiseringen og arbeidsdelingen i FoU- og innovasjonssystemet er i stor grad stabil. Likevel ser vi noen strukturelle endringer i det norske landskapet. På den ene siden ser vi en utvikling mot sammenslåinger og større enheter i universitets- og høgskolesektoren og til dels i instituttsektoren. I 2004 hadde Norge fire universiteter, åtte vitenskapelige høgskoler og 25 statlige høgskoler, mens det i 2019 er ti universiteter, seks vitenskapelige høgskoler og fem statlige høgskoler. I tillegg har det blitt noe færre og større enheter blant forskningsinstituttene. På den andre siden viser tallene at FoU-innsatsen i næringslivet sprer seg på flere foretak. De ti største FoU-foretakene har fått relativt sett noe mindre betydning de siste ti årene, samtidig som et bredere spektrum av foretak rapporterer FoU-aktivitet. Vi ser altså færre og større enheter i universitets- og høgskole- og instituttsektoren og spredning på flere enheter i næringslivet.

Stabil regional konsentrasjon

I Norge, som i de fleste andre land, er mye av den nasjonale FoU-innsatsen konsentrert rundt noen regionale sentra. Områdene rundt hovedstaden utgjør gjerne tyngdepunktet. Det er også tilfellet i Norge, hvor Oslo både har høyest utdanningsnivå i befolkningen og størst tetthet av forskere. I en europeisk sammenligning fremstår imidlertid Trøndelag som den mest FoU-intensive regionen i Norge, og er helt oppe på en femteplass i Europa når det gleder antall forskere per innbygger. Her er Oslo/Akershus på en åttendeplass. Denne konsentrasjonen handler mer om lokaliseringen av sentrale FoU-institusjoner enn om næringsstruktur. Både i Oslo-området og i Trøndelag står næringslivet for godt under halvparten av den regionale FoU-innsatsen.

Nær kjønnsbalanse, men fortsatt områder med skjevheter

Det er nå bortimot 40 prosent kvinner blant forskerpersonalet i Norge. Det betyr at vi nærmer oss kjønnsbalanse totalt sett. Blant det faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren og ved helseforetakene er det allerede drøyt 50 prosent kvinner, mens kvinneandelen i instituttsektoren er 44 prosent og kun 24 prosent i næringslivet. Kvinneandelen i næringslivet er også den som øker minst. Dette henger nært sammen med at næringslivets FoU hovedsakelig baserer seg på teknologiske fag, hvor kvinneandelen tradisjonelt har vært lav. Når det gjelder akademiske toppstillinger er det også et stykke igjen til kjønnsbalanse, selv om andelen kvinnelige professorer har økt jevnt og trutt til dagens nivå på 32 prosent.

Mer FoU rettet mot miljø, klima og grønn omstilling

I lys av Koronapandemien har det internasjonale energibyrået (IEA) utarbeidet et scenario for 2020 der de forventer at verdens energiforbruk reduseres med 6 prosent, og at verdens CO2-utslipp vil falle med 8 prosent. Ifølge IEA bevilget medlemslandene til sammen 17 milliarder euro til energirelatert FoU-D i 2019. Det utgjør en vekst på 5 prosent fra året før, men bevilgningene er fortsatt lavere enn toppunktet rundt 2009. For Norges del har bevilgningene til forsknings- og demonstrasjonsprosjekter økt fram til 2013, men gått ned i årene etterpå. Utgiftene til både fornybar energi og energieffektivitet har imidlertid fortsatt å øke, særlig i den siste femårsperioden. Rapporteringen fra foretakene i næringslivet viser at petroleumsrelatert FoU fortsatt har stor betydning, men at FoU-innsatsen rettet mot dette formålet gradvis går nedover. Til gjengjeld øker næringslivets forskning på fornybar energi. Ser vi på den mer vitenskapelige aktiviteten, viser nye analyser at Norge er det i landet i verden som har størst spesialisering mot publisering innenfor klimarelatert forskning. Selv om Norge fortsatt har mye FoU rettet mot fossil energi, viser tallene klare tegn til økt FoU-innsats rettet mot miljø, klima og grønn omstilling.

Høy innovasjonsgrad, men lite høyteknologi

Nye undersøkelser indikerer stor utbredelse av innovasjonsaktivitet i norske virksomheter, både i næringslivet og offentlig sektor. Den siste innovasjonsundersøkelsen for næringslivet viser at over 60 prosent av norske foretak hadde innovasjonsaktivitet i løpet av perioden 2016–2018. Blant norske kommuner er andelen innovative enheter enda høyere, med hele 74 prosent i 2019. Men her må det bemerkes at innovasjon i offentlig sektor defineres noe annerledes enn i næringslivet. Dessuten er de fleste kommuner relativt store enheter, mens mange av enhetene i næringslivets undersøkelse er små foretak. Ser vi på internasjonale sammenligninger av vilkår for innovasjon, rangeres Norge relativt høyt oppe, men som oftest et stykke bak ledende land som Sveits og våre nordiske naboland. Et hovedinntrykk fra slike sammenligninger er at Norge skårer svært godt når det gjelder utbredelse av innovasjon, men at alle indikatorer knyttet til høyteknologisk produktinnovasjon trekker ned.

Økende internasjonalisering og samarbeid

Et annet hovedtrekk er det økende innslaget av internasjonalt forskningssamarbeid. Dette reflekteres blant annet gjennom at stadig flere av publikasjonene har medforfattere tilknyttet institusjoner i andre land. I 2019 gjaldt dette 52 prosent av publikasjonene, som var en økning fra 40 prosent i 2011. En stadig større del av de norske vitenskapelige publikasjonene er også åpent tilgjengelige, fra godt under halvparten i 2013 til tre fjerdedeler i 2019. Internasjonaliseringen gir seg også utslag i økt prosjektsamarbeid med internasjonale partnere. For eksempel er Norge bland de tre landene som har hatt størst vekst i finansieringen fra EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (Horisont 2020).