Bladet Forskning

- Lokale skolepolitikere med ufundert synsing!

- Dersom politikerne går inn for at tospråklige minoritetsbarn bare skal gis opplæring i norsk og ikke i sitt eget morsmål, velger de i virkeligheten en løsning som tospråklighetsforskningen ikke anbefaler. I internasjonal forskning om tospråklighet er det i dag en etablert enighet om at dersom man skal lære seg et fremmed språk, er det nødvendig å ha solid forankring i eget morsmål.

Skrevet av: odd letnes

Det er førsteamanuensis Anne Hvenekilde ved Universitetet i Oslo som sier dette til den pågående debatten om språkopplæring for innvandrere.

– I de seinere år har det blitt en økende avstand mellom forskernes og norske skolepolitikeres syn på morsmålsundervisningens verdi for elever fra språklige minoriteter, sier hun.

Forslag til nytt loverk

For få uker siden foreslo et offentlig utvalg overfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) at alle tospråklige minoritetsbarn skal ha lovfestet rett til morsmålsopplæring i grunnskolen. Utrederne bygger blant annet på resultater fra tospråklighetsforskningen.

Mange tror det er billigst og mest effektivt å gi elever fra tospråklige minoriteter mest mulig undervisning i norsk uten å trekke inn morsmålet, men Hvenekilde mener at dette er en kostbar og lite rasjonell politikk.

– Morsmålet er det beste utgangspunktet for all annen læring. Det gjelder både for tilegnelse av norsk og for tilegnelse av andre skolefag. Det kan kanskje være vanskelig å forstå at styrking av morsmålet gir elevene bedre grunnlag for å lære norsk, men slik er det faktisk. Og det har utrederne tatt utgangspunkt i, sier hun.

Synet på morsmålsundervisning for barn fra språklige minoriteter har forandret seg betydelig siden begynnelsen av 1970-årene, forteller Hvenekilde. I mønsterplanen fra 1974 var morsmålsundervisning bare så vidt nevnt, men ikke som en ressurs elevene hadde. Tvert imot ble lærerne advart mot å bygge norskundervisningen på begreper som elevene kjente fra sitt eget hjemmemiljø. Det viste seg imidlertid at opplæring uten vekt på morsmålet gav dårlige resultater. Samtidig begynte den svenske debatten om tospråklighet og "hemspråksundervisning" å bli kjent i Norge, og gjennom den også den internasjonale tospråklighetsforskningen.

Ny viten – Gammel praksis

De språkpedagogiske rådene i mønsterplanen fra 1974 var forankret i behaviouristisk språklæringsteori. Elevene skulle lære norsk - og bli norske! Siden den gangen har vi fått både nye innvandringspolitiske idealer og nye språkpedagogiske teorier. Disse trekker i samme retning: Det må legges vekt på morsmålets rolle for minoritetselevene. Dette avspeiler seg også i offentlige dokumenter på slutten av 1980-tallet. I stortingsmelding nr. 39 (1987–88) settes tospråklighet fram som et mål man skal arbeide aktivt for å oppnå.

I det skolepolitiske dokumentet som beskriver målene for morsmålsundervisning for tospråklige elever i dag, mønsterplanen fra 1987, er synet på morsmålets rolle helt i tråd med den allmenne enighet i tospråklighetsforskningen. Det samme synet på morsmålsundervisningen lå til grunn for det store forsøket med tokulturelle klasser i Oslo, hvor man gav undervisning i og på både norsk og minoritetsspråk.

– Med denne mønsterplanen og de økonomiske ordningene som fulgte med den, skulle man ha ventet en opptprapping av morsmålsundervisningen. Men noen slik opptrapping finner vi ikke. Problemet er at kommunale skolepolitikere ikke føler seg like bundet av departementets faglige retningslinjer på dette området som i det øvrige skoletilbudet. I landets største innvandrerkommune, Oslo, har omfanget av morsmålsundervisningen gått sterkt ned i forhold til elevtallet i de siste åra. Nå har Oslo-skolene fått beskjed fra skolesjefen at det er imot kommunens føringer å gi vanlig morsmålsundervisning etter fagplanen for morsmål i mønsterplanen. Det ser ut som om morsmålsfaget er i ferd med å bli helt nedlagt i Oslo kommune, sier Hvenekilde.

Gerhardsens "misforståtte snillhet"

– Vi har omkring 80 forskjellige språk i Oslo. Forstår du at det kan være politisk vanskelig å få gjennomslag for morsmålsopplæring i alle disse språkene?

– Det argumentet kjøper jeg ikke uten videre. Da de tokulturelle klassene ble innført i Oslo-skolen, hadde man slike klasser for 23 språk det første året. En tilsvarende ordning med klasser for de 23 viktigste språkene i Oslo i 1992, ville ha dekket hele 96 prosent av elevene fra språklige minoriteter. Jeg synes det er et helt urimelig utslag av likhetstankegangen å skulle avskjære 96 prosent av elevene fra et godt tilbud fordi man ikke makter å gi det til 100 prosent.

Når for eksempel Oslos kommunepolitikere har satt både departementets og den offentlige skolepolitikken til side, har de basert seg på egne vurderinger av en rekke faglige spørsmål. Byrådsleder Rune Gerhardsen har hevdet at morsmålsundervisning er en misforstått snillhet overfor språklige minoriteter. En tidligere skolestyreleder har uttalt at morsmålsundervisningen var en luksus som kommunen ikke kunne koste på seg i trange tider. Det som har skjedd er at kommunepolitikerne har satt sitt eget skjønn over det departementet og forskningsmiljøene kan gå god for, sier Anne Hvenekilde og viser til boka "Veier til kunnskap og deltakelse" (Novus, 1994) for dem som ønsker å gå i dybden.

Skriv ut siden