Bladet Forskning

Velbegrunnet bekymring for grunnforskningen

I den senere tiden har en rekke representanter for forskningsmiljøene uttrykt bekymring for grunnforskningens kår i Norge.

Sterk bekymring for grunnforskningens kår ble tilkjennegitt i administrerende direktør Christian Hambros foredrag under Forskningsrådets årsmiddag i april (se Forskning nr. 3/97), der bl.a. statsministeren sammen med representanter for regjeringen, Stortinget og departementene var til stede.

Også i flere innlegg og kronikker i dagspressen har grunnforskningens stilling vært debattert. Selv om et flertall av artiklene har tatt utgangspunkt i medisinsk forskning, har ressurssituasjonen innenfor grunnforskningen generelt vært i søkelyset. Det er prisverdig at man gjennomfører en slik offensiv for å påpeke det misforholdet som er i ferd med å utvikle seg mellom offentlighetens krav til forskningsresultater og den samme offentlighetens vilje til å gjøre de nødvendige investeringene. Det er ikke vanskelig å støtte opp om et slikt motiv, og det er all grunn til å stimulere til en offentlig debatt om norsk forskning og forskningspolitikk.

Forskningsrådets rolle

Flere av de nevnte avisartiklene har kombinert kravet om økte grunnforskningsbevilgninger med sterk kritikk av Forskningsrådets organisering og funksjon. Når jeg støtter en debatt om norsk forskning og forskningspolitikk, støtter jeg selvsagt samtidig at Forskningsrådets rolle inngår i diskusjonen.

Jeg vil anta at alle som har hatt sitt daglige virke eller midlertidige funksjoner som tillitsvalgt i Forskningsrådet, har synspunkter på ting som kunne vært gjort annerledes. Det er neppe tvil om at Forskningsrådet har en organisasjons- og beslutningsstruktur som er mer enn gjennomsnittlig krevende. Like fullt er Forskningsrådet av Stortinget (som også har bestemt Forskningsrådets organisasjonsform) tillagt et betydelig strategisk ansvar for norsk forskning, og rådet arbeider, så vidt jeg har kunnet registrere, ganske intenst med å utvikle og sette en slik strategi ut i livet. Ofte foregår dette arbeidet i tilknytning til miljøer som har liten trening i å forholde seg til strategiske rammer.

Man kan selvfølgelig mislike at forskningsvirksomhet ses som et område der strategiske betraktninger skal gjelde, men de fleste industrialiserte land legger stadig mer vekt på dette aspektet. En av begrunnelsene for å bringe alle de gamle forskningsrådene inn under ett tak, var blant annet å oppnå en sterkere forskningsstrategisk koordinering.

De lukkede rom

Det hevdes at Forskningsrådets arbeid og beslutninger foregår i Çlukkede romÈ, skjermet for innsyn fra forskningsmiljøene. Det er antakelig riktig at det på sikt kan utvikles bedre prosedyrer for effektiv og eksakt gjensidig informasjon. Men fullstendig uten innsyn i Forskningsrådets beslutninger kan forskingsomverdenen ikke være, så lenge ikke mindre enn 1200 tillitsvalgte forskere og andre fra universiteter, høyskoler, institutter, næringsliv og offentlig forvaltning har forskjellige former for verv i Forskningsrådets mange styrer, råd, komiteer og utvalg. Jeg tror det vil være vanskelig å finne en organisasjon med samme grad av medvirkning fra interessentene.

Fellesinteresser

Forskerne og forskningsadministrasjonen (inkludert Forskningsrådet) har formodentlig en del sterke fellesinteresser. De tre viktigste er etter min mening 1) å delta i utformingen av Norges forskningsstrategi, 2) å bidra til at norsk forskning holder et internasjonalt nivå på de forskningsfeltene som prioriteres i strategiene og 3) å bidra til at myndighetene ser sammenhengen mellom strategikravene og de ressursene som avsettes.

Likevel må det kunne være interessemotsetninger innenfor forskningsmiljøene, og det enkelte fagfelt eller miljø skal selvsagt kunne argumentere for sitt syn. Men i dagens situasjon hvor de fleste av oss har en bestemt oppfatning av at grunnforskningen er sterkt underprioritert, må vi opptre slik at bevilgende myndigheter får korrekt og helhetlig informasjon om tilstanden i norsk forskning. Det må de ha for å kunne foreta disposisjoner som fører til at de forskningsstrategiske målene nås. Da blir det mer til alle, og forskningsmiljøene i Norge styrkes. Det trengs, og vi har et felles ansvar for å oppnå det.

 

– Roy H. Gabrielsen

 

Forfatteren er styreleder i Området for naturvitenskap og teknologi i Forskningsrådet

 

Skriv ut siden