Bladet Forskning

Ung forsker på ulvejakt

Det er midt på natten, og Francesca Refsum Jensenius lister seg rundt i skogen noen kilometer nord for Koppang sammen med rovdyrforsker Petter Wabakken. Én svært ung og én mer erfaren forsker sporer etter en ulveflokk som nylig er observert i området.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

BJØRNEHI: Francesca Refsum Jensenius og Petter Wabakken har funnet et bjørnehi. Her studerer de tappen som er bjørnens første avføring når den våkner om våren og som består av pels og barnåler. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Et sted inne i skogen sitter kanskje ulvene og betrakter dem. Men de to verken ser eller hører noe som tyder på at rovdyrene er der. Følelsen av å være i nærheten av dette myteomspunne rovdyret som det er knyttet så sterke følelser til, er likevel nok for 16-åringen fra Nesbru som vant Forskningsrådets spesialpris "En drømmedag med en forsker" under årets "Unge forskere"-konkurranse.

Francesca har fått sin drøm om å være med en spennende forsker ut i felten oppfylt. Mer spennende feltarbeid enn dette kan vanskelig tenkes, spesielt når forskeren i den bekmørke sommernatten forbereder henne på at i dette området kan plutselig gråbeinen dukke opp rett foran dem. Vi er midt i Norges mest ulverike område, et stykke nord for Koppang, og de siste dagene er det flere som har møtt på ulveflokken nettopp her inne. Noen har vært så nær de små ulvevalpene at de nesten har kunnet klappe dem. Valpene er født i mai, og er fortsatt dumdristige. De har ikke lært at mennesket er deres eneste fiende.

Ikke blund på øyet

Da den unge forskeren vant Forskningsrådets pris i vår, var hun usikker på hvilket fagfelt hun skulle velge. Selv har hun skrevet en oppgave om et kvinneliv på 1800-tallet, som ble belønnet med en 2.-pris i humanistisk klasse. Men like mye som av menneskers livshistorier er hun fascinert av naturen og dyrene som lever i den. Rovdyrene, som det er knyttet så mange myter og skapt så mange konflikter rundt, interesserer henne spesielt. Når Forskningsrådet kunne tilby henne et innblikk i arbeidsdagen til en av Norges fremste rovdyrforskere, Petter Wabakken ved Høgskolen i Hedmark, var det ikke vanskelig å ta en avgjørelse.

At "drømmedagen" skulle gå over til natt og morgen igjen uten at hun fikk en blund på øynene, og at det skulle være frostnatt på fjellet i midten av august, var nok ikke den unge forskeren helt forberedt på. Hun erfarte at for en rovdyrforsker er begrepet "arbeidsdag" svært utvidet. Wabakken, som har forsket på rovdyr i over 20 år, betrakter nok heller ikke arbeidet sitt som rutinearbeid. Han holder en løpende, entusiastisk og spennende forelesning om forskningen sin fra vi møter ham på Rena stasjon kl. 14.00 den ene formiddagen til vi tar toget tilbake neste morgen. Han vil svært gjerne rekruttere unge forskere til dette feltet.

– Vi har et akutt behov for mer kunnskap. Hadde vi visst mer om ulvens levevis, ville vi ha kunnet unngå mange av dagens konflikter. Det mener forskeren som i mange år var omtrent den eneste som ikke trodde at ulven kom til å dø ut i Norge. Han har gang på gang argumentert for hvor viktig det er å forske på akkurat denne dyrearten. I dag vet nemlig forskerne svært lite om den kraftig voksende ulvebestanden. – Vi vet litt om ulvens bevegelser vinterstid når det er mulig å spore den i snøen, men vi vet lite om hvor den beveger seg om sommeren. Vi kan ikke anslå sikkert hvor stor bestanden må være for at den skal bli levedyktig, og dyrenes genetikk er vi bare så vidt begynt å forske på, forteller han. Forskeren har nå, i samarbeid med svenske viltforskere, søkt om forskningsmidler for å radiomerke ulv i Norge og få mer kunnskap om arten.

Øker med 20–30 prosent

Wabakken er overbevist om at ulven er kommet til Norge for å bli. Etter å ha vært nærmest utryddet i Norge i nesten 50 år, vokser bestanden nå hvert år med hele 25–30 prosent, inklusiv den ulovlige jakten som skjer. I tillegg er ulvens vandringskapasitet enorm. – Om det skulle bli politisk flertall for å utrydde ulven i Norge, vil det ikke la seg gjennomføre så lenge svenskene ønsker å ha en ulvestamme; ulven bryr seg ikke om landegrenser. Wabakken ser ikke bort fra at ulven også en dag vil komme til Francescas hjemkommune Asker. – Ulven foretrekker klauvvilt, som rådyr, elg og hjort, fremfor sau. Dette er dyr som trives nær bebyggelse, derfor kan også ulven bli observert nær folk.

Franscesca lurer på hvordan det er å jobbe med et fagfelt som et så konfliktfylt. Hvilken rolle får forskeren selv midt oppe i konflikten? Wabakken forteller at han for ti år siden opplevde mye hets, en gang ble han til og med skutt etter med gevær. Han har hele tiden samarbeidet med sauebøndene. – Denne konflikten er for en stor del oppkonstruert i mediene. Det finnes noen få, ekstreme som alltid uttaler seg og som får mye oppmerksomhet, men de fleste har et mye mer balansert syn på denne saken. Svært få ønsker total utryddelse. Det som frustrerer oss mest, er at vitenskapelige fakta får lite gjennomslag i mediene, som er mest opptatt av konflikten i seg selv, forteller forskeren som har drevet sju år som sauebonde i Østerdalen og selv opplevd å få noen av sauene sine tatt av rovdyr.

Bjørnehi

Etter at vi kvelden før har funnet tre bjørnehi, som forskeren har registret og målt opp, finner vi i grålysningen neste morgen tre ulvehi hvor kanskje ulvevalper ble født i fjor. Men noen har vært her før oss. Hiene er stengt med store steiner for å unngå at ulvene skal komme tilbake og føde valper på nytt. Rovdyrkonflikten er ikke over. Det er derimot Francescas møte med Petter Wabakken. Manglende søvn og lite ulvehyl til tross, den unge forskeren har ikke mistet interessen for rovdyrforskning. – Dette var en veldig spennende opplevelse, jeg har fått oppleve litt av hva rovdyrforskning er. Nå skal jeg først bo to år i India, hvor jeg skal gå på United World College. Så får vi se hva jeg kommer til å satse på senere.

Forsket på tippoldemorens liv

Francesca Refsum Jensenius fra Nesbru videregående skole i Asker vant 2.-pris i humanistisk klasse under konkurransen "Unge Forskere" 1999. I tillegg fikk hun Forskningsrådets spesialpris "En drømmedag med en forsker" for sitt arbeid "Larissa – Et kvinneliv fortalt av henne selv", som er et forsøk på å komme inn på livet til en kvinne som levde mesteparten av sitt liv på 1800-tallet. Larissa er Francescas tippoldemor, og den unge forskeren har studert 14 brev som Larissa skrev til sin senere ektemann Caspar i forlovelsestiden. Hun har også sett på andre skriftlige kilder for å fylle ut den slektshistoriske sammenhengen.

Skriv ut siden