Bladet Forskning

Tallenes taler

Hun er kanskje litt frekk, matematikeren på Gløshaugen. Det kommer godt med både hvis en vil revolusjonere matteundervisningen og hvis en skal få lov til å bruke bedehuset i Geiranger som brudesuite.

SER SKJØNNHETEN I TALLENE: – Det må bli akseptert å like matematikk, sier Ingvill Stedøy-Johansen og snakker seg rødkinnet om faget. Hun er med på å kjempe en seig kamp for å motivere fremtidens studenter til å velge realfag. (Foto: LASSE BERRE)

En høy, smittende latter når enden av korridoren til Nasjonalt senter for matematikk i A-blokka på realfagbygget på Gløshaugen i Trondheim. Faglig leder for senteret Ingvill Stedøy-Johansen smetter ut av et kontor, som slettes ikke er hennes eget, geleider meg inn på sitt, og sier at jeg godt kan få snakke med hennes enestående kollega May etterpå jeg også, hvis jeg vil.

Jeg undrer meg over at mange virker stolte over å si «jeg er så dum i matte.

Stedøy-Johansen er kvinnen som snakker seg rødkinnet om skjønnheten i tallenes mystiske og fantastiske verden, om geometriens estetiske og mangfoldige uttrykksformer, statistikkens hemmeligheter, sannsynlighetsregningens konstatering av at flaksspill ikke lønner seg, om det fantastiske med algebraens bokstaver og symbolspråk og alle de fascinerende sammenhengene mellom de ulike disiplinene i matematikk. Hun kjemper en seig kamp for å motivere fremtidens studenter til å velge realfag, slik at Norge ikke skal sakke akterut i naturvitenskapelige fag, og vier det meste av tiden sin til å vise andre hvor ufattelig gøy matematikk er.

Det vil si, det er det 48-åringen holder på med når hun ikke deltar på ekstrem-triatlon, løper maraton, hiver seg på sykkelritt som varer i dagevis, og vinner dem. Eller gjemmer seg i trær for å skremme uskyldige forbipasserende sammen med en av de fire sønnene sine.

Litt frekk

Inspirerende, et menneske på plussiden, rekker over alt og gir energi til mattesenteret… slik beskriver andre deg. Det må sies at du framstår som litt i overkant frisk og entusiastisk?

– Jeg tror jeg er ganske frekk. Jeg liker å bryte regler, sier Stedøy-Johansen, og ler høyt. Akkurat det skal hun komme til å gjøre ofte de neste timene. – Jeg tror jo at jeg har rett. For det meste.

Fra jeg var liten, har jeg prøvd å få andre til å oppleve gleden ved matematikk.

– Jeg er jo også frekk på den måten at jeg ikke godtar at noe er umulig, eller opplest og vedtatt. Jeg spør ofte meg selv: Har jeg lyst? Og er svaret ja (og det er det ofte). Ja, da gjør jeg det! Dess eldre jeg blir, dess mer bevisst er jeg på at jeg ikke vil utsette noe. Kanskje blir det for sent da. Sånn tenker jeg både privat og faglig. Men, jeg får jo kommentarer som «nå må du passe deg, så du ikke blir utbrent».

Det bryr ikke Ingvill Stedøy-Johansen seg om.

– Kombinasjonen av mentale og fysiske utfordringer er utfyllende. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sjelden føler meg stresset. Det gir meg en enorm frihet å drive med det jeg gjør. Jeg elsker å gi kroppen fysiske utfordringer. Når jeg har et høyt aktivitetsnivå på mange områder, så er det fordi jeg synes det er moro, ikke fordi jeg må, eller har noe ønske om å fremstå som flink. Jeg gjør det jeg kan, så får andre gjøre sitt på sin måte, sier matematikeren. Hun forteller om den dagen det sto i VG at hvis man trente mer enn tre ganger i uken, så var man unormal, og at da var det grunn til bekymring. En av Stedøy-Johansens sønner kommenterte: «Mamma, du er ikke normal du.» Hun tenkte over det et lite øyeblikk, før hun svarte: «Jammen, normal. Det må jo bety gjennomsnittlig det. Er det noe mål da?»

Avskaff allmennlæreren!

Stedøy-Johansen har bestemt seg for å revolusjonere matteundervisningen. Et av hovedarbeidsområdene hennes er å utvikle nye og bedre arbeidsmåter og læringsstrategier i matematikkopplæringen. Hun mener at det ikke er barna det er noe feil med når det skorter på interesse for realfagene i skolen, og når rekrutteringen til realfagene når et kritisk lavt punkt i Norge. Det er lærerne. Derfor mener hun at allmennlæreren bør avskaffes.

Jeg spør ofte meg
selv: Har jeg lyst?

– En lærer må kunne inspirere sine elever. Hvis de skal lære, må de ha lyst til å lære. Lærerstudentene er de dårligste i matematikk fra sitt årskull, og når det attpåtil er slik at «ingen» velger matematikk som fordypningsfag i lærerutdanningen, er det et problem. Hvordan skal de inspirere fremtidens realister og sivilingeniører når de selv ikke har noen interesse for faget?

Selv fant hun tidlig ut at hun var god i matte. De rundt henne var ikke alltid like overbevist.

– Faren min sa stadig til meg «Du synes kanskje det er lett nå, men bare vent. Det blir vanskelig.»

I fjerde hadde hun et av sine første magiske matematiske øyeblikk da læreren holdt sang- og mattekonkurranser. Som utpreget konkurransemenneske ble hun best i begge grener.

– Jeg husker godt at han satte opp brøker med lange tellere og nevnere, og så skulle vi finne et system hvor vi sto igjen med en enkel brøk. Jeg ble en racer på det. Jeg husker at jeg syntes det var helt magisk at hele den lange, stygge brøken kunne bli til én enkelt brøk.

Tilfeldigheter

– Det ble aldri vanskelig, slik som faren min sa, ler Stedøy-Johansen. Da gymnaslæreren hennes ga klassen en geometriutfordring første dag i første klasse, og sa at den som klarte å løse oppgaven før året var omme, skulle få ti kroner, satt unge Ingvill oppe om natten og løste oppgaven, og leverte korrekt svar andre dag. På tentamener og eksamener gjorde hun det til en sport å levere først.

Jeg elsker å gi kroppen fysiske utfordringer.

– Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg fortsatte med faget. For eksempel en voksenperson som sa noe riktig på rette tidspunkt. Hadde det ikke vært for at læreren min mot slutten av gymnaset sa til meg: «Ingvill, du må dra til Blindern!», hadde jeg begynt på lærerskolen. Den lå på Notodden, og det var jo så praktisk og nære hjemme, sier hun.

– Jeg svarte læreren: «Jammen jeg skal bli lærer, jeg.» Hvorpå han svarte: «Men lærer kan du da bli på Blindern også!.» Det var en aha-opplevelse for meg. Den tanken hadde jeg ikke tenkt. Dermed måtte hun hjem og fortelle mamma og pappa at det ikke ble noe av lærerskolen på Notodden allikevel.

– Det var ikke så populært. Stedøy-Johansen ler igjen. Høyt.

Mattemisjonær

I dag sitter Stedøy-Johansen med doktorgrad i algebra, og har mange år bak seg som forsker i fagdidaktikk (undervisningslære). Hun har tilbrakt mye tid i klasserommene for å kartlegge elevenes forståelse av abstrakte begreper i matematikken. Hun har tidvis blitt kalt mattemisjonær.

– Det er nær sammenheng mellom ønsket om å spre entusiasme og glede over den fantastiske matematikken, og den forskningen jeg gjør, sier hun. Jeg er privilegert som får lov til å forske i klasserommet med barn, ungdommer og lærere. Fra jeg var liten, har det vært viktig for meg å få andre til å oppleve gleden ved faget. Jeg tenkte alltid «det er jo ikke kjedelig, det er bare at de ikke ser det», sier Stedøy-Johansen. Hun undrer seg over hvorfor matematikk skaper så negative reaksjoner hos folk flest, ja at mange nesten virker stolte over å si «det var det verste faget mitt på skolen» eller «jeg er så dum i matte».

– Det er vårt viktigste skolefag ved siden av norsk. Allerede fem hundre år før Kristus mente grekerne at de som hadde innsikt i matematikk, musikk og astronomi, hadde nøkkelen til å forstå verdens mysterier. Og så skal det være legitimt i 2006 å si at en aldri har forstått faget. Vi er stolte av Henrik Ibsen og briljerer gjerne med sitater av Peer Gynt, men få vet hva Niels Henrik Abel er kjent for, og hvilken betydning han hadde som matematiker. Vi må skape større lyst til å lære, og det må bli akseptert å like matematikk.

Forbilde

Stedøy-Johansen har gått inn for å gjøre faget mer tilgjengelig for jenter, og i 2004 mottok hun likestillingsprisen fra YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund).

– Jenter trenger ekstra oppbakking. Det har lenge vært en oppfatning at gutter egner seg bedre til faget. Det stemmer selvsagt ikke. Ingen stusser lenger over kvinnelige matematikere, men mangelen på rollemodeller er stor. Det er også viktig med flere kvinnenettverk og tiltak som gjør det mulig å kombinere familieliv med forskning.

Hun er bevisst sin egen rolle som eksempel på at det går an. Hun startet på sin egen doktorgrad mens hun var gravid med tredjemann, og disputerte like etter at fjerdemann var født.

– Jeg fnøs av de som sa at det ikke var mulig å legge fra seg arbeidet klokken fire og ta en pause, at man må holde på fra morgen til kveld. Det er en myte. Jeg tror til og med at det er sunt å ha muligheten til å gå hjem, koble jobben helt ut og sette seg ned og bygge Lego på gulvet. Det handler mye om å være til stede der og da, stole på at det du gjør, er rett og ikke henge seg opp i at ting kun kan være ferdig til én bestemt tid.

Bryte regler

– «De ler av deg,» sier sønnene mine til meg, sier Stedøy-Johansen. – Det er viktig å tørre å dumme seg ut innimellom.

Mangelen på kvinnelige rollemodeller er stor.

– Hvis minstemann har gitt meg et legokjede til bursdagen, ja så tar jeg det på meg og viser det stolt fram på trikken. Man må ikke ta seg selv så høytidelig. Ikke glemme å leke. Å leve med fire sønner har lært meg det.

I dag er de fire små blitt 24, 21, 17 og 12. De to eldste har valgt sivilingeniørstudiet, og spiser nå lunsj med sin mor i kantinen i realfagbygget på Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU). For to år siden skilte hun og faren deres lag. – Det er tungt å ta en avgjørelse som føltes så egoistisk, sier hun. Men å tørre å ta den var riktig.

Men så har hun møtt Magne. Mannen som også går under betegnelsen «verdens beste billakkerer» på hjemmesiden hennes.

De møttes på sykkelsetet da de syklet Jotunheimen rundt. Stedøy-Johansen går nå inn i en lang og glødende utredning om luftmotstand og viktigheten av å sykle i gruppe under lange sykkelløp. Om hvordan hun hadde tenkt å sykle alene, men endte opp med å sykle ved siden av Magne hele dagen, og hele natten.

Brudesuite i bedehuset

Et halvt blikk på kontoret til Ingvill Stedøy-Johansen konstaterer lidenskap. Mye av det. Vegger og vinduskarmer er dekket av bilder fra fjelltopper som er besteget, priser som er mottatt, og henne selv og kollega May i vær og vind. Den samme May, hvis kontor er lenger borte i gangen.

– Det er 21 år mellom oss, men vi er hverandres forbilder, sier Stedøy-Johansen entusiastisk.

På skrivebordet står også bildet fra bryllupsreisen hennes. En bryllupsreise på sykkelsetet, så klart. 600 kilometer og 11 000 høydemeter mellom fjell og fjord, fra Aurland i Sogn og Fjordane til Åndalsnes.

– Vanligvis overnatter man jo på gymsaler på slike turer, damene på én, guttene på en annen. Da det ble kjent at vi var på bryllupsreise, ble det satt i gang ekstratiltak, forteller Stedøy-Johansen lattermildt. – Vi fikk da bryllupssuite både på kontoret til idrettssjefen i Årdal og i bedehuset i Geiranger.

På brudeferden lot brudeparet konkurranseinstinkt være konkurranseinstinkt og syklet alltid sammen over mål, forteller Stedøy-Johansen. Ganske romantisk i grunn.

– Hvilken plass endte dupå da?

Hun drar litt på det …

– Jeg ble best i min klasse.

Ingvill Stedøy-Johansen

  • Dr.scient., faglig leder for Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen
  • Deltatt i utviklingen av nye læreplaner i matematikk for grunnskolen og videregående skole
  • Medlem av Kvalitetsutvalget oppnevnt av daværende UFD i 2001
  • Prosjektleder i Minerva-prosjektet Jenter og matematikk
  • Flere ganger jurymedlem i Årets Nysgjerrigper, skribent i Nysgjerrigpers blad og nettsted
  • Beste tid Trondheim–Oslo på sykkel: 16:20:10

Skriv ut siden