Bladet Forskning

Strålende forskning

Jo mer vi vet om radioaktiv stråling, jo mindre usikkerhet og frykt blir det blant folk. Og med kunnskap står vi mye bedre rustet hvis en atomulykke skulle inntreffe.

Skrevet av: synnøve bolstad

Illustrasjon: Shutterstock ATOMULYKKE: Jordskjelvet i Fukushima i 2011 fikk en hel verden til å holde pusten, da vann oversvømte reaktorene som sto i kjelleren i atomanlegget. Utslippet hadde neppe skjedd hvis generatorene var plassert høyere oppe i atomkraftverket. (Illustrasjon: Shutterstock)

Midt i landlige Ås, der den gamle landbrukshøyskolen troner over velpleide parkanlegg, moderne fjøs og pløyde jorder, ligger et hypermoderne isotoplaboratorium. Laben er navet i en ny SFF, Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø (CERAD). I de neste årene skal forskerne ved senteret studere de grunnleggende mekanismene som gjør at radioaktiv stråling fører til skader, og studere hvilke effekter stråling har på mennesker, dyr og miljø.

Det overordnede målet er å beskytte mennesker og miljø mot radioaktiv stråling. – Radioaktivitet finnes overalt omkring oss, sier senterleder Brit Salbu.

Foto: UMB Brit Salbu (Foto: UMB) – Uran og andre stoffer som avgir stråling, er en del av miljøet vi lever i. Deler av Norge har faktisk ganske mye radioaktivitet! Radioaktiv stråling forekommer blant annet i granittskifer og alunskifer.

Selv om radioaktiv stråling kan være svært farlig – det var en ørliten mengde av det radioaktive stoffet polonium som tok livet av den russiske spionen og avhopperen Alexandr Litvinenko i London i 2006 – vet forskerne fortsatt for lite om mekanismene som forårsaker skade. Særlig fordi det sannsynligvis ikke er bare den radioaktive strålingen som påvirker utfallet, men en kombinasjon av radioaktivitet og andre faktorer, for eksempel UV-stråling eller tungmetaller.

Mange øyne i Europa retter seg nå mot forskningsmiljøet i Norge.

– Det er særlig det at vi skal se på radioaktivitet i kombinasjon med andre faktorer som vekker internasjonal oppsikt, forteller Brit Salbu.

Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) har den eneste lavdose gammafasiliteten i Europa. Her skal det også installeres UV-strålekilder, og UMB får det eneste gamma-UV-anlegget i verden.

Målet er å beskytte mennesker og miljø mot radioaktiv stråling.

Andre grunnleggende problemstillinger forskerne ved senteret vil studere nærmere, er hvordan ulike nukleære strålekilder slipper ut radioaktiv stråling under forskjellige forhold, og hvordan strålingen sprer seg i luft og vann, avhengig av de fysiske og kjemiske egenskapene til stoffene. De ønsker også å finne et godt mål på effekten av stråling på planter og dyr. I dag kan forskerne måle hvordan stråling absorberes i kroppen (gray), effekt av absorbert stråling på mennesker (sievert) og radioaktivitet som sendes ut fra en strålekilde (becquerel eller curie). Alle oppkalt etter prominente fysikere. Men det finnes ikke noe mål på effekt av stråling på organismer som planter og dyr. Vil noen foreslå salbu?

Risikovurderinger og beredskap

Store doser radioaktiv stråling gir akutte skader og strålesyke. Små doser kan gi kreft. Atomulykker og radioaktivt utslipp fra industrien kan ta både menneskeliv og dyreliv og preger naturen og økosystemet. Dette vet Brit Salbu mye om. Hun var blant de første forskerne som slapp inn i Tsjernobyl etter ulykken. Hun har flere ganger besøkt de gamle atomanleggene på Kola. Hun har vært en sentral rådgiver for kriseutvalget for atomulykker i en årrekke.

– Viktigst av alt for å kunne forebygge ulykker og ha en god beredskap, er å ha nok kunnskap til å kunne vurdere hva som er reelle trusler, sier professoren.

Vi skal se på radioaktivitet i kombinasjon med andre faktorer.

Etter Tsjernobyl, som er den verste atomulykken verden har sett, døde 85 mennesker, halvparten som følge av akutt stråling. Flere tusen utviklet skjoldbruskkreft, særlig barn, men bare 15 døde i følge Tsjernobyl forum, sier Brit Salbu. Men helsekonsekvensene av ulykken har vært mindre enn fryktet.

Også miljøskadene har vært mindre enn fryktet: I dag, 27 år etter ulykken, er det biologiske mangfoldet i området er større enn noensinne, sannsynligvis fordi cirka 340 000 mennesker ble evakuert.

Foto: Wikipedia Marie Curie (Foto: Wikipedia) Nettopp risikovurderinger og konsekvensanalyser er sentrale stikkord for forskningen ved CERAD. Mer kunnskap om hvordan partiklene spres fra strålekildene, og hvordan de tas opp i luft, fester seg til regndråper og fraktes med vinden, kombinert med kunnskap om vær- og klimaforhold, vil gi bedre varsling hvis noe skulle skje – kanskje på yr.no?

God beredskap krever at vi holder fagfeltet ved like og øker vår kompetanse om radioaktivitet og hvordan det kan virke på mennesker og på naturen, understreker Salbu. Rekruttering er derfor en oppgave senteret tar på alvor. Totalt vil 25–30 doktorgradsstudenter og postdoktorer ha sin arbeidsplass ved senteret.

En rett linje fra Marie Curie til det norske miljøet

Foto: Tom Sørensen Ellen Gleditsch (Foto: Tom Sørensen) Det norske miljøet av forskere på radioaktivitet har tette koblinger tilbake til Marie Curies laboratorium i Paris i tiden rett etter at hun fikk sin første nobelpris. I 1907 begynte den norske studenten Ellen Gleditsch på Marie Curies laboratorium, der hun arbeidet med radium og uran. Hun ble senere Marie Curies assistent og venn. Ellen Gleditsch ble Norges andre kvinnelige professor i 1929. Man kan følge tråden fra SFF-leder Brit Salbu, via hennes veileder Alexis Pappas, som var student av Ellen Gleditsch tilbake til Marie Curie-laboratoriet, der forskningen på de radioaktive stoffene begynte.

 

 

Dette er radioaktivitet

Radioaktivitet opptrer når atomkjernen i et grunnstoff er ustabil og omdannes til et nytt grunnstoff. Da sender atomkjernen ut radioaktiv stråling i form av alfapartikler, betapartikler (elektroner) eller gammastråling (fotoner).

 

Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø/Centre for Environmental Radioactivity (CERAD)

  • Mål: Å frembringe et vitenskapelig grunnlag for bedre risikoanalyser og konsekvensanalyser knyttet til menneskeskapt og naturlig radioaktiv stråling.
  • Senterleder: Brit Salbu
  • Samarbeidspartnere: Statens strålevern, Meteorologisk institutt, Folkehelseinstituttet, Norsk institutt for vannmåling, Norges veterinærhøgskole
  • Årlig bevilgning fra Forskningsrådet: 15,5 millioner kroner
  • Antall årsverk: 31
  • Antall planlagte doktorgrader: 14
  • Samarbeidspartnere: Nasjonalt folkehelseinstitutt, Norsk institutt for vannforskning, Meteorologisk institutt, Norges veterinærhøgskole, Statens strålevern
www.umb.no/cerad

 

Skriv ut siden