Bladet Forskning

Steingod på tvers

Mye har gått oppover i livet til geologen Bjørn Jamtveit. Men mye har også gått på tvers.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Er det noe som karakteriserer Jamtveits akademiske liv, så må det være mangelen på repekt for tradisjonelle akademiske skillelinjer. Senteret han leder – «Geologiske prosessers fysikk» – har et navn som bærer bud om respektløsheten. Rendyrkning av disiplinorientert forskning er unaturlig, mener Jamtveit. Forskning på tvers er ofte mer naturlig, lyder mantraet hans.

Nansens blikk

Foto: BÅRD GUDIM TVERRFAGLIG: Perioden til SFF-senteret «Geologiske prosessers fysikk» nærmer seg slutten. Bjørn Jamtveit er skeptisk til å flytte fra hverandre geologene og fysikerne igjen. (Foto: BÅRD GUDIM) Tenkningen på tvers bidro til at Jamtveit i 2010 fikk en av de gjeveste forskningsprisene i Norge, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning. Den fikk han for sine originale bidrag til forståelsen av geologiske prosesser.

– Siden Roald Amundsen fikk den første Nansenbelønningen i naturvitenskap i 1907, er prisen blitt gitt til flere av heltene i norsk forskning. Da jeg fikk den selv, og så Nansen kikke ned på meg med sitt strenge blikk fra veggen i Vitenskapsakademiet, måtte jeg jo spørre meg om dette virkelig var noe jeg hadde gjort meg fortjent til. Jeg visste at det var mange som hadde sin del av æren for prisen jeg mottok.

Som leder av et Senter for fremragende forskning (SFF) får Bjørn Jamtveit mindre tid til egen forskning enn det han gjerne skulle hatt. Men han kan til gjengjeld være stolt over å ha vært med på å etablere et helt nyskapende forskningsmiljø ved Universitetet i Oslo (UiO), som forstår geologiske prosesser på en mer fundamental måte enn de fleste andre har gjort. I midtveisevalueringen av SFF-ene fikk senteret karakteren «exceptionally good».

– Geologi har tradisjonelt vært historien om jordens fortid. Vi har ofte ikke forstått prosessene godt nok til å si noe presist om fremtiden. Men i samarbeid med fysikerne våre forstår vi nå flere geologisk prosesser på en kvantitativ måte og kan uttrykke dem matematisk. I våre matematiske likninger kan vi skru tiden fremover og ikke bare tilbake. Samarbeidet vårt ved senteret, mellom fysikere og geologer, har vært noe unikt.

Naturlige klimaendringer

Forskerne ved senteret har takket være sin alternative tilnærming blant annet kunnet gi interessante bidrag til klimadebatten. I en artikkel publisert i Nature i 2004 viste seniorforsker Henrik Svensen og kolleger ved senteret, inkludert Svensens tidligere veileder Jamtveit, at glødende magma for ca 55 millioner år siden trengte inn i sedimentbassengene som lå langs plategrensen mellom Grønland og Nord-Europa. Magmaet varmet opp organisk materiale i sedimentene. Slik ble det dannet enorme mengder drivhusgasser som gikk opp i atmosfæren.

Store naturlige utslipp av klimagasser er ofte korrelert med klimaendringer.

– De største globale oppvarmingene i jordens historie har naturen selv laget. Dette er relevant i klimadebatten, fordi det viser at store naturlige utslipp av klimagasser ofte er korrelert med klimaendringer. Man kan derfor hevde at det eksperimentet vi i dag holder på med i form av store utslipp av klimagasser, har naturen selv gjort gjentatte ganger før, og det har ført til betydelige klimaendringer. Noen av disse, men ikke alle, har også ført til massedød og utryddelse av arter.

Kunst og vitenskap

Jamtveit er påpasselig med å takke andre for sin suksess. De gode lærerne, kollegene. Og ikke minst kona.

– Hun er utdannet skuespiller og tok pause i sin karriere da jeg etter doktorgraden fikk Odd Hassel-stipend fra Forskningsrådet. Betingelsen for stipendet var at vi dro til utlandet. Vi dro til Bristol, nygift og med barn på vei. Den andre kom mens vi var der. Da jeg kom hjem ble jeg professor, 32 år gammel. Kanskje i tidligste laget.

Alt skjedde svært fort på denne tiden. Jeg fikk mye og ofret lite. Faget er en lidenskap for meg, og jeg får mye energi av å jobbe. Men jeg jobber ikke døgnet rundt. Etter hvert ble det fire barn og da ble det begrenset hvor mye jeg kunne være på jobben.

Tre av barna er nå så store at de har tatt egne studievalg. Ingen har valgt naturfag. – De er interessert i musikk, film og drama. Men, jeg har ei jente på syv som er en liten samler, så kanskje er det håp for henne, sier Jamtveit.

Vitenskap og kunst har mange fellestrekk.

– Nei, ærlig talt, for meg er det ikke et problem at ungene er mer opptatt av musikk enn geologi. Vitenskap og kunst har mange fellestrekk. Det er begge deler kreative måter å erkjenne verden på. Selv er jeg interessert i litteratur, og når jeg nå om dagen leser John Steinbeck på toget mellom Asker og Oslo, fascineres jeg av språket hans. Presist og lite forfengelig, sofistikert og poetisk på samme tid. Språk betyr mye for meg som forsker, og jeg prøver å lære av forfattere som Steinbeck og Hemingway. Det er ikke alltid de beste forskerne som får midler til forskningen sin, men de som kan skrive de beste søknadene, sier han.

Språk betyr mye for meg som forsker.

Forskerne ved SFF-en bruker kunst bevisst i formidlingen av vitenskapen sin. Billedkunstneren Ellen Karin Mæhlum og fotografen Kjell Ove Storvik har deltatt på flere ekspedisjoner, og senest i november åpnet komponist og lydkunstner Natasha Barrett lyd-utstillingen «Aftershock» på Galleri ROM inspirert av vår forskning på knusning av stein i jordskjelvsoner.

– Kunstnerne har møtt den samme naturen som oss forskerne, men uttrykt den på sin måte. Det har vært spennende. Jeg tror vi har nådd flere på denne måten.

Et praktisk forhold til naturen

Til tross for sitt blikk for kunst, Jamtveit har selv et ganske praktisk forhold til naturen. I Heddal i Telemark bodde familien nær naturen og levde av den. Faren hans var gravemaskinfører. Arbeidet handlet mye om å grave i bakken, sprenge fjell og lage veier.

Jeg tror at nærheten til naturen og fjellene har gitt oss et konkuransefortrinn innenfor geofag.

– Jeg har ikke hatt noen akademisk avstand til det jeg studerer. Dette gjelder mange norske geologer. I forhold til folketallet, er nordmenn og sveitsere best i verden innenfor geofag. Jeg tror at nærheten til naturen og fjellene har gitt oss et konkuransefortrinn innenfor geofag.

Knapt noe fag er så praktisk nyttig som geologi. Knapt noe fag kan heller ha vært så viktig for Norges økonomiske utvikling. Først var det gruvedriften, så kom oljeletingen. At geologi har vært – og fremdeles er – så nært knyttet til næringsinteresser, preger selvsagt forskningen. Først og fremst positivt, mener Jamtveit.

– Ofte er det kvalitetsdrivende at forskning er nyttig. Hvis noe virker og kan brukes til noe, er det en test på at du gjør noe riktig. Industrien har hatt stor betydning for geofagene. Det har kommet mye ressurser og mange forskningsspørsmål derfra. Men jeg tror ikke oljegeologien har druknet den andre geologien, tvert imot. All type geologisk forskning i Norge har tjent på den interessen vi har hatt rettet mot oss.

Men jeg tror ikke oljegeologien har druknet den andre geologien.

Ikke dermed sagt at Jamtveit er ubekymret for kårene til den frie forskningen i Norge. – Noe forskning må være nysgjerrighetsdrevet, og det å opprettholde et mangfold i forskning er viktigere enn de fleste forstår. Vi vet ikke hva som kommer til å bli nyttig kunnskap i fremtiden, store oppdagelser kommer ofte ut av det blå.

I SFF-en vår har vi kunnet bringe fram grunnleggende ny forståelse av enkelte geologiske prosesser, uten å måtte tenke på om det er nyttig eller ei. Det har kommet mye nyttig ut av det.

Mønstre i stein

Bjørn Jamtveit er opptatt av mønstre i stein. Det var derfor han første gangen tok kontakt med en fysiker. Naturen streber hele tiden mot likevekt. Tyngdekraften trekker nedover. Vann, is og vind jevner ut. Foto: Bård Gudim Bjørn Jamtveit foran Fysikkbygningen ved Universitetet i Oslo. (Foto: Bård Gudim)

Hvorfor er det da så mye striper, prikker og bølger i stein?, lurte geologen på.

– Bak mønstrene i stein ligger det dramatiske fortellinger, vitnesbyrd om store hendelser. Geologien kan være veldig actionfylt, selv om den tar fryktelig lange pauser. Jeg ville gjerne forstå prosessene bak mønstrene. Men det kunne ikke mine kolleger innenfor geofag hjelpe meg med. Derfor tok jeg tidlig på 1990-tallet kontakt med fysikeren Jens Feder og kollegene hans som jobbet med kaos og fraktaler og ulike former for mønsterdannelse. Da SFF-utlysningen kom hadde vi allerede samarbeidet i syv år og hadde et konkurransefortrinn.

å nærmer det seg slutten på de gode årene for forskerne i senteret, med frihet til å forske på hva de vil. Det nærmer seg kanskje også slutten på det nære forholdet mellom fysikk og geologi.

– Spørsmålet i øyeblikket er: Hvordan fører vi videre dette unike samarbeidet? Gjøres det best ved å lage en forskningsenhet som er en slags etterfølger av senteret? Eller skal vi innfases i våre respektive institutter? Jeg er generelt skeptisk til å flytte geologer og fysikerer fra hverandre uten at det finnes møtepunkter. Samlokalisering er viktig for tverrfaglige miljøer.

Når SFF-tiden går mot slutten må også senterlederen gjøre et veivalg. Skal han fortsette som spissforsker eller vurdere å søke på stillinger som innebærer mer forskningsledelse, og dermed mer innflytelse på slike prosesser?

Universitetets indre liv

Parallelt med å studere mønstre i stein, har Jamtveit også brukt naturvitenskapelig metode til å studere mønstre i universitetets indre liv.

– Det startet med at jeg ble bedt om å holde et foredrag om forholdet mellom forskning og administrasjon. Jeg visste ikke så mye om dette, så jeg måtte finne ut mer. Det jeg fant var at forskningsinstitusjoner både i Norge og resten av Europa følger den samme matematiske loven: Når de tidobler antall forskere, ansetter de tjue ganger flere byråkrater. Det var enkel matematikk å finne det ut. Resultatene ble også trykt i et prestisjefylt vitenskapsmagasin. Slik ble Jamtveit også byråkrati-forsker.

Geologien kan være veldig actionfylt, selv om den tar fryktelig lange pauser.

– Jeg ble skeptisk til fusjoner som ressursbesparelse. Hvis man ikke har klare mål for hva man skal oppnå med en fusjon, fører den ofte til økt ressursbruk.

Men Jamtveit ga seg ikke med dette. Hans neste prosjekt ble å samle inn all e-post-kommunikasjon ved UiO i en tremånedersperiode. Slik kunne han studere informasjonsflyten mellom de ulike enhetene. – Jeg fant at e-postene, altså informasjonen, nesten bare går oppover og nedover i organisasjonen. Svært lite går på tvers. En slik kommunikasjonsstruktur er en klar utfordring for tverrfaglighet i det akademiske miljøet. Men Jamtveit er optimist. Ved UiO går utviklingen den riktige veien, mener han.

– SFF- og SFI-ordningene har vært utrolig viktig for å knytte bånd på tvers her ved universitetet. Drømmejobben for meg nå er å kunne være med på å bidra til mer fellestenkning i UiO-organisasjonen, samtidig som jeg kan holde på med faget mitt.

Det skal feires

Under intervjuet med Jamtveit hører vi gjentatte ganger forsiktig banking på døren inn til kontoret hans. Mot slutten av samtalen innrømmer han at noe foregår der ute, denne fredagsettermiddagen. Festforberedelser. Nok en gang har senteret fått noe å feire. Jamtveit innrømmer at han er blitt innvalgt som «Fellow» i The Geochemical Society. Den første norske.

–Hyggelig med internasjonal anerkjennelse. Men dette er også en anerkjennelse til hele senteret. I ettermiddag koster vi på oss litt musserende vin.

Bjørn Jamtveit

• Født i 1960 på Notodden.

• Leder for «Geologiske prosessers fysikk», et Senter for fremragende forskning.

• Ble professor som 32-åring.

• Har fått Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.

• Ble nylig blitt tatt opp som første norske medlem av The Geochemical Society.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skriv ut siden