Bladet Forskning

Skjebnetid for instituttene

Norske forskningsinstitutter ser stadig oftere røde tall. Andre forskningsenheter og private konsulentselskaper huker inn oppdragene. Noen mener at enda mer konkurranse vil gi oss bedre og nyttigere forskning.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

INSTITUTTENE SLITER: Universitetene og høyskolene vinner stadig oftere kampen om de anbudsutlyste forskningsmidlene, og private konsulentselskaper feier ofte konkurrentene av banen i tøffe anbudsrunder. Men for departementene er instituttforskningen fortsatt svært viktig. (Foto: Eva Brænd)

Instituttpolitikken skal under lupen i den nye forskningsmeldingen. Flere organer har nå gitt Regjeringen sine innspill om hva som bør stå om instituttpolitikk i meldingen. Fra Forskningsrådets side heter det at usikkerhet og konkurranse for instituttene kan være et incitament til å levere god forskning og omstille seg etter skiftende behov. Derfor bør de som møter lite konkurranse i dag, få mer å bryne seg på. Samtidig understrekes det at de mest konkurranseutsatte instituttene må få styrket økonomien, blant annet gjennom basisfinansieringen. (Se også Hva skal skje med forskningsinstituttene?)

Fredrik Engelstad er leder ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Han har de siste årene brukt mye av tiden til å holde motet og motivasjonen oppe hos forskerne sine. For skuffelsene er blitt flere enn gledesbrølene de siste årene. Forskerne bruker stadig mer tid på å sitte bøyd over prosjektsøknader, men vet at om lag 90 prosent av disse blir møtt med avslag. I bunken med avslag er det mange gode prosjekter. Men pengene går i stedet til andre. Universitetene og høyskolene har fått endrede rammebetingelser og vinner stadig oftere kampen om de anbudsutlyste forskningsmidlene.

Forskningsinstituttene var tidligere i stor grad finansiert med faste offentlige rammebevilgninger. Nå er instituttene blitt mye mer avhengige av oppdrag som deles ut av det offentlige etter anbudsrunder. Samtidig er oppdragene blitt mindre fete og mer målrettet på sak. Og som om ikke dette var nok: Sultne private konsulentselskaper fra både inn- og utland feier ofte konkurrentene av banen i tøffe anbudsrunder.

Noen har likevel grunn til å smile. Oppdragsgiverne, som i praksis gjerne er en eller flere statlige etater, får i dag både mer, bedre og raskere levert forskning for pengene.

Eller er det kanskje ikke så enkelt.

Vi lot en erfaren instituttleder møte en byråkrat som ofte er ute og handler forskning. Marit Wårum sitter som utredningsleder i Arbeids- og sosialdepartementet. Hun koordinerer innkjøp av forskning for Arbeidsavdelingen og inntektspolitisk stab i departementet, og er slik en av de mest kjøpelystne i dette markedet.

Forskning: Det må vel være en drømmesituasjon for dere dette her, Wårum?

Wårum: Fra departementets ståsted synes vi selvsagt at det er bra med konkurranse om forskningsoppdragene. Når vi nå har fått denne regelen om at alle kjøp over 200 000 kroner skal legges ut på anbud, gjør det at vi skjerper oss når vi skal ut og kjøpe forskning. Tidligere ble innkjøpene avgjort mer uformelt. Nå har vi fått større bevissthet på hva vi vil ha og hvordan vi ønsker det gjennomført. Det er ikke lenger så selvsagt at et bestemt institutt skal ha en type prosjekter i mange år fremover. Vi har fått ristet opp i gamle vaner.

Engelstad: Vi merker godt hvordan oppdragsgiverne reorganiserer seg i lys av en ny konkurransesituasjon. Disse endringene skjer både i Forskningsrådet og i oppdragssektoren ellers. Det er også en interessant utfordring til oss. Men når det gjelder det nye regelverket om at alle prosjekter over 200 000 kroner skal ut på anbud, så skaper det en masse unødig ekstraarbeid for oss. Dette regelverket er overhodet ikke tilpasset forskningssektoren. Her ser det ut til at noen statsråder har fått en fiks idé og ikke tenkt over konsekvensene. Jeg tror dette koster mye mer enn det smaker.

Fredrik Engelstad (Foto: Eva Brænd)

Internasjonale konsulent-
selskaper er kommet
på banen og konkurrerer
om oppdrag.

Wårum: Det er ikke til å stikke under en stol at dette også er ressurskrevende for departementene. Vi bruker mye mer tid nå enn før på innkjøpsregelverket og rutiner knyttet til det, blant annet på grunn av at veiledningen som er knyttet til regelverket ikke alltid er tilpasset innkjøp av forskning. Det har krevd veldig mye tid i denne første fasen. Men når ting kommer på plass, vil det fungere bedre.

Engelstad: Av og til kan denne konkurranseutsettingen få helt meningsløse utslag. Instituttet vårt utgir for eksempel tidsskriftet «Søkelys på arbeidsmarkedet» som finansieres av Wårums departement og er en langsiktig prosjektsatsing. Hvis et slikt prosjekt settes ut på anbud, vil det ødelegge en masse som er bygd opp over lang tid. Et annet eksempel på prosjekter som ikke egner seg for anbudsrunder er de prosjektene hvor vi bygger opp store datamasser, for eksempel valgforskningen. Her har vi tidsserier som snart går 50 år tilbake. Hvis dette skulle bli satt ut på anbud, ville det flise opp hele denne forskningen. Slike prosjekter krever en konstant tilstedeværelse og ansvarstaking hos noen som tenker langsiktig.

Wårum: Dersom konkurransesituasjonen ødelegger gode prosjekter, sånn som for eksempel dette tidsskriftet, blir det selvsagt meningsløst. Men da vi hadde en runde på dette tidsskriftet i forbindelse med innkjøpsregelverket, fikk vi en ny bevissthet om fordeler og ulemper ved nettopp dette prosjektet. Noen ganger kan det være nyttig med sånne runder. Konklusjonen i dette tilfellet ble at tidsskriftet ikke skal settes ut på anbud.

Forskning: Hvem er det dere møter hardest konkurranse fra om oppdragene, Engelstad?

Engelstad: Internasjonale konsulentselskaper er kommet på banen og konkurrerer om oppdrag, særlig selskaper fra de andre skandinaviske landene. Jeg holder det som sannsynlig at det blir mer slik konkurranse i fremtiden. Dessuten merker vi jo tydelig at universitetene har fått endrede rammebetingelser. I universitetssektoren er det store ressurser i form av fri forskningstid, tid som nok med fordel kan organiseres mer energisk enn det som har vært tilfelle tidligere. Dette har Forskningsrådet for alvor oppdaget, og det har gitt oss problemer. Det er krevende å konkurrere med universitetene, som har en grunnbevilgning rundt 90 prosent, så lenge vår basisbevilgning bare er på 20 prosent. Forskningsrådet vil ha store prosjekter, men de vil ha dem billig. For universitetene er det mulig å utnytte forskernes ressurser på store prosjekter, men ikke for oss. Denne forskjellsbehandling mellom universitets- og høyskolesektoren på den ene siden og instituttene på den andre gjør at vi ikke konkurrerer på like vilkår.

Forskning: Hvorfor velger forvaltningen i større grad å bruke andre enn instituttene, Wårum?

Wårum: Hos oss har instituttsektoren alltid vært veldig viktig, og det vil den fortsatt være. Vi bruker foreløpig svært lite på private konsulentfirmaer. Hvis disse skulle komme inn i forskningen på vårt felt, måtte det være på evalueringer. Men instituttsektoren har det faglige nivået og kunnskapen om arbeidsmarkedet som passer best. Departementene har dessuten et stort behov for at det bygges opp kompetanse på ulike felt. Forskningsinstituttene gir oss mer enn en rapport i posten. De rapporterer godt underveis, og har ofte ulike arenaer hvor vi får kontakt med forskningen, som seminarvirksomhet, møter, referansegrupper osv. Denne kontakten og faglige kompetansebyggingen er svært viktig for departementet.

Forskning: Er det store kvalitetsforskjeller mellom forskningsinstituttene?

Wårum: Den største forskjellen ligger i ledelsen og oppfølgingen av prosjektene. Noen ganger svikter det her. Hos enkelte institutter er det slik at hvis en enkeltforsker blir syk, så stopper hele prosjektet opp. Ofte trenger vi å få levert forskningen på et eksakt tidspunkt, og dermed blir dette for sårbart for oss i et departement. Vi er avhengige av at ting går på skinner. Selvsagt er det også varierende kvalitet på forskningen fra institutt til institutt. Forskjellen ligger ofte i hvor mye forskerne orienterer seg mot internasjonal publisering. Men gode enkeltforskere finnes det på de fleste institutter, og mangfoldet er også viktig for oss. Jeg tror det er bra for forvaltningen at flere institutter jobber innen samme felt. Som regel har de litt ulike vinklinger, og vi får dermed belyst de samme temaene ut fra flere ståsteder. Dette skaper diskusjon og hever kvaliteten. Jeg er ikke bekymret for overlapping av forskningen.

Forskning: Hva er instituttenes styrke i forhold til konkurrentene?

Wårum: I forvaltningen er vi avhengige av at de forskningsmiljøene vi forholder oss til har evnen til langsiktig tenkning, samtidig som de kan hjelpe oss med å få små problemstillinger belyst veldig raskt. Denne kombinasjonen er
forskningsinstituttene gode på. Nettopp fordi instituttene arbeider i dybden på felt som er av interesse for oss, leverer de også god kvalitet på de små oppdragene. Universitetsforskere snur seg ikke så raskt rundt som instituttforskere er i stand til. De har heller ikke det samme fokuset på formidling til et bredere publikum som instituttene har, noe som også er svært viktig for oss. Vi ser tydelig at det må være en riktig balanse mellom det langsiktige og det kortsiktige. Men våre prosjektmidler er ikke alene tilstrekkelig for å bygge opp denne langsiktigheten. Det må gjøres med andre virkemidler, for eksempel gjennom programsatsingen i Forskningsrådet og basisbevilgningene.

Marit Wårum (Foto: Eva Brænd)

Den største kvalitets-
forskjellen ligger i ledelsen
og oppfølgingen
av prosjektene.

Engelstad: Ja, det er den langsiktige kompetansebyggingen som er vår store utfordring nå. I løpet av de siste 15 årene har vi fått halvert vår basisbevilgning. Den er nå på 20 prosent. De resterende 80 prosentene må vi ut i markedet og hente. Denne kampen for pengene er den største slitfaktoren hos oss. Dessverre er det slik at pengestrømmene til programmene går i bølger. Noen ganger blir det helt stopp på et område hvor vi har bygd opp kompetanse over lang tid. Hva skal vi gjøre med forskerne våre da? I det siste tiåret har vi «levert» 10–15 professorer fra ISF til universitetet. Mange ville heller vært hos oss, men det blir i lengden for tøft å arbeide under så usikre forhold.

Forskning: Er løsningen høyere basisbevilgninger til instituttene?

Engelstad: Det hadde jo vært utmerket. For mange år siden var vi veldig opptatt av dette. Nå maser vi ikke så mye om det lenger. Vi har konstatert at situasjonen er som den er, og tror ikke at det blir endret. Det avgjørende for et institutt er kombinasjonen av basisbevilgninger og en stabil tilgang på oppdrag. For oss er det viktig med en jevn flyt av store prosjekter som det følger penger med. Det er dessverre slik at en god del forskningspolitiske målsettinger ikke kan innfris uten at det blir bevilget mer penger.

Forskning: Forskningsrådet har nå gitt sitt innspill til arbeidet med instituttpolitikken i forskningsmeldingen. Der foreslås det blant annet at Rådet skal spille en større strategisk rolle overfor instituttene. Det foreslås at departementene skal kanalisere basisbevilgningene gjennom Forskningsrådet for å få en mest mulig helhetlig tilnærming til instituttpolitikken. Hva mener dere om det?

Engelstad: I dystre stunder kan jeg bli engstelig for styringsgleden i Forskningsrådet. For at Rådet skal få et sterkere grep om bevilgningene og fordele midlene mer strategisk, må de jo ha en ganske klar forestilling om hva som er strategisk viktig for hvert enkelt institutt. Det tror jeg det er vanskelig å få.

Forskning: Du stoler ikke på at Forskningsrådet har kompetanse nok til å greie dette bra?

Engelstad: Forskningsrådet består jo av vanlige mennesker. Det er grenser for hvor mye innsikt en liten gruppe kan få i interne disposisjoner ved en stor mengde institutter. Basisbevilgningene må først og fremst fordeles etter faglige kriterier. En del av Forskningsrådets instituttpolitikk som er vel så viktig, er å bidra til at finansieringsstrømmene flyter så jevnt som mulig til sektoren som helhet. Hvis de kan sørge for å ha vann i bassenget til en hver tid, stuper vi gjerne ut i for å delta i kappsvømmingen.

 

Skriv ut siden