Bladet Forskning

Skal dele ut skyld og skam

Kristin Halvorsen tror mest på oppmuntring som pedagogisk verktøy. Men overfor dem som ikke vil hjelpe henne med å gi hele samfunnet et kunnskapsløft, vil hun også dele ut skyld og skam.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Foto: Bård Gudim SER HELE BILDET: – Med ansvar for hele Kunnskapsdepartementet kommer jeg ikke til å få like mye tid til hver institusjon som Tora Aasland hadde. Men fordelen er at jeg kan se hele Kunnskaps-Norge under ett, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen. (Foto: Bård Gudim)

Hun ser velopplagt ut, kunnskapsministeren, der hun sitter på statsrådkontoret sitt. Den avgåtte SV-partilederen har hatt ordentlig ferie – for første gang på svært mange år. Den har hun brukt til å lese haugevis av krimbøker og til å reflektere over sitt nye liv.

Jammen er overgangen større enn jeg hadde trodd.

– Jammen er overgangen større enn jeg hadde trodd. I 15 år har jeg vært partileder. De siste seks og et halvt var jeg medlem av Regjeringens underutvalg. Så mange saker, så mye mas, lørdag morgen, søndag kveld, påskeaften … Det tar på, også mentalt, medgir hun.

Nå har ikke Halvorsen ansvaret for mer enn hele Kunnskapsdepartementet, fra barnehagene til universitetene. Men hun innser at dersom vi skal få til et realt kunnskapsløft i Norge – i alle sektorer – kan hun ikke sitte for lenge i godstolen. Forgjengeren i departementet hennes, snart 70 år gamle Tora Aasland, har dessuten gitt Halvorsen ekstra inspirasjon til fortsatt å jobbe hardt. Lenge.

– Tora er for meg beviset på at det å ligge på sofaen eller gå på spa ikke er det som skal til for å holde koken.

Mer hjemme

Tora Aasland la mye vekt på å besøke miljøene hun regjerte over. De vil ikke se like mye til Kristin Halvorsen der ute.

Tora Aasland har gitt ekstra inspirasjon til fortsatt å jobbe hardt.

– Tora gjorde en veldig god jobb på dette området. Men husk at det bare er unntaksvis at Norge har hatt en egen statsråd for forskning og høyere utdanning. Med ansvar for hele Kunnskapsdepartementet kommer jeg ikke til å få like mye tid å investere i hver enkelt institusjon som Aasland hadde. Jeg får i stedet den store fordelen at jeg kan se hele Kunnskaps-Norge under ett.

Realfagsstrategien er et konkret eksempel på at det er lurt, mener Kristin Halvorsen. – Den starter alle­rede i barnehagen. All høyere utdanning og forskning er avhengig av at man har et godt grunnlag gjennom hele skoleløpet.

Et samfunnsperspektiv

Som kunnskapsminister har Kristin Halvorsen vist at hun har et stort og brennende hjerte for barnehager og skoler. Vil hjertet hennes også banke for forskningen?

– For meg er forskning ikke bare en sektor, men et samfunnsperspektiv. På alle områder må vi tenke at vi trenger mer kunnskap og forskning. Derfor må alle som har ansvar for politikkområdet, ha ambisjoner om å få fram mer kunnskap og mer forskning. På flere områder forskes det altfor lite i dag, se for eksempel på samferdsel og justis.

Jo da! Jeg kan alle knepene, jeg!

Nå vil Halvorsen ansvarliggjøre regjeringskollegene på nettopp dette. Og for en gang skyld vil ikke bare oppmuntring bli brukt som pedagogisk verktøy. Her skal skyld og skam deles ut. – De regjeringskollegene som ikke tenker forskning og gjør lite innsats for kunnskapsoppbyggingen på sine felt, bør rett og slett skamme seg litt, sier hun.

Besserwisserne

Søkertallene til høyere utdanning neste studieår er akkurat kommet til Kunnskapsdepartementet når dette intervjuet finner sted. Tallene er rekordhøye. Og ekstra gledelig for statsråden og kollegene i departementet er det at så mange flere unge vil bli lærere og ingeniører. Det er både glede og skadefryd å spore hos Halvorsen.

– Jeg har irritert meg over den besserwissertonen som en del har, som dreier seg om at ungdom bare suser rundt og ikke velger utdanninger samfunnet har behov for. Dette viser at ungdom styrer interessene sine i retning av samfunnsbehovene. Ikke bare for å få seg en trygg jobb, men også fordi de nå vet at det skjer spennende ting på disse områdene.

Denne sektoren må være klar over at det antakelig blir mindre penger å slåss om fremover.

Kristin Halvorsen tror skole og utdanning oppfattes som viktigere blant ungdom nå enn før. Hun har selv to ungdommer som hun mer enn gjerne gir råd om utdanningen.

– Men hva jeg sier til dem, får dere ikke vite. Jeg sier ikke noe offentlig om barna mine, svarer hun be­stemt. Familien har nok kjendiser. Det får holde at moren er minister og far­en er underholdningssjef i NRK.

Politikken tok overhånd

Da hun selv ble student ved Uni­versitetet i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, hadde Kristin Halvorsen ingen konkret plan om hva hun skulle bruke utdanningen sin til. Så veldig mange studiepoeng ble det da heller ikke. Etter et mellomfag i sosialpedagogikk og et grunnfag i kriminologi fanget poli­­tikken henne.

Nå sitter hun her som 51-år­ing og har nylig avsluttet 15 år som partileder, seks og et halvt år i Regjeringens underutvalg, fire år som finansminister og foreløpig tre år som kunnskapsminister. Politikken tok visst overhånd? – Jeg tenkte ikke den gangen at dette skulle bli livet mitt, sier hun ettertenksomt.

Men etter at Porsgrunn-jenta feide partiveteranen Finn Gustavsen av banen i kampvoteringen om andre­plassen på partiets stortingsvalg­liste i 1984, har dette vært hennes liv. Året etter erobret hun stortingssalen som fast vara. I 1989 satt hun som fast representant for SV på Stortinget.

– Hadde jeg prioritert studiepoengene, hadde jeg ikke sittet her i dag, slår hun kort fast.

Kan knepene

Om noen innenfor forskning og høyere utdanning klager på at de nå har fått en halvstudert røver som øverste sjef, så bør de også merke seg at de har fått en politisk ringrev inn på laget. Halvorsen kjenner knepene for å utløse penger i Regjeringens budsjettforhandlinger. Her stiller hun bedre skodd enn flere forskningsministre før henne.

– Jo da! Jeg kan alle knepene, jeg!, sier den tidligere finansministeren med glimt i øyet. Men når vi spør om hun har tenkt å bruke dem, er hun ikke fullt så kjapp i replikken:

– Det kan være greit å kunne knepene, men denne sektoren må være klar over at det antakelig blir mindre penger å slåss om fremover. Det er finanskrise i mange land rundt oss, og vi kommer også til å oppleve at det blir mer krevende. Skal vi unngå at konkurranseutsatt sektor ryker, må vi begrense bruken av oljepenger. Derfor blir det mer krevende å fordele penger blant gode formål på statsbudsjettet. Men da blir det jo også desto viktigere at man har evne til politiske prioriteringer og gode argumenter.

Hva disse prioriteringene kan handle om, vil ikke kunnskapsministeren ut med. – Det kommer fram i budsjettene. Dessuten har jeg jo invitert sektoren til å komme med innspill til Forskningsmeldingen. 

Dette med EU

Noen områder vil Kristin Halvorsen gripe raskt tak i. For eksempel internasjonaliseringen av norsk forskning. Hun har nylig fått overrakt en rapport om Norges tilknytning til EU-forskningen. Nå er statsråden fra Nei til EU-partiet betenkt:

– Det nye EU-programmet Horizon 2020 kommer til å legge beslag på betydelige deler av forskningsinnsatsen i Europa framover. Det blir også et kostbart program for Norge. I dag får vi tilbake 70 prosent av bidraget vårt til EU-forskningen, i form av EU-midler til norske forskere. Det er for lite.

– Vi må regne med at det blir trangere tider. Vi kommer til å få mindre økonomisk handlingsrom. Da er det rimelig å spørre hva vi får igjen for forskningssamarbeidet med EU. Selvfølgelig er ikke dette noe vi kan avslutte. Men det legger bånd på mye ressurser. Jeg frykter at i en situasjon med trangere økonomiske rammer vil resten av Regjeringen argumentere med at dette er kostbart. At det gir lite rom for andre prioriteringer.

Det foregår jo mye interessant forskning også andre steder enn i EUs rammeprogrammer, antyder Halvorsen. Hun vil sette av tid fremover til å studere hva vi egentlig trenger EU til, og hva vi kan finne andre steder. 

Unge inn på kammerset

Foto: Bård Gudim (Foto: Bård Gudim) For ti år siden var Kristin Halvorsen SVs yngste stortingsrepresentant. I dag er hun senior i partiet. Det gikk litt fort, men det er deilig, avslører hun.

– Først og fremst fordi jeg har fått erfaring. Dessuten er det oppmunt­rende å se at de som er yngre enn meg, også begynner å få erfaring, sier hun og legger til med lav stemme: – Selv om de tar noen beslutninger jeg ikke ville tatt. Men da sitter jeg helt rolig. Plutselig bryter hun ut i den karakteristiske Halvorsen-latteren: – Jeg øver meg i alle fall på det!

Hvordan hun skal behandle den yngre garden i SV, har hun lært av partiveteran Hanna Kvanmo. – Hanna var alltid på supportsiden. Det hendte jeg fikk beskjed på kammerset, men aldri i offentligheten. Sånn har jeg også tenkt å være. Det kan hende de unge får seg en på kammerset, men jeg tar det der.

En annen ting hun lærte av Hanna Kvanmo, er å kunne sakene sine til bunns. – Hanna kom fra små kår og hadde ikke fått noe gratis. Hun var en husmor fra Mo i Rana som hadde slåss seg til artium og visste at en akademiker fra Oslo lett kunne komme unna med påstander som hun måtte belegge godt for å bli tatt alvorlig. Den situasjonen har jeg ikke vært i nærheten av, fordi jeg har hatt et annet utgangspunkt. Men det å kunne sakene sine godt og respektere folk, det har jeg lært meg.

Et Hydro-barn

Det sies at Kristin Halvorsen for alvor fikk øynene opp for klassesamfunnet og urettferdigheten i verden da hun som tenåring bodde sammen med familien i Qatar i Persiabukta. Faren var sivilingeniør og direktør på Hydros anlegg på Rafnes i Porsgrunn og skulle være med på å bygge opp en gjødselfabrikk i oljestaten.

I Halvorsens barndom handlet alt om Norsk Hydro. Klokken halv fire hver ettermiddag syklet 4000 mannfolk hjem til middag på svarte herresykler til hver sin bolig som Hydro leide ut til familien.

Da er det rimelig å spørre hva vi får igjen for forsknings-samarbeidet med EU.

– Vi bodde også i dette området, før foreldrene mine kjøpte en tomt, av Hydro naturligvis, og bygde seg hus. Vi badet på Hydrostranda og ferierte på Hydros hytter på fjellet. Hydro tok hånd om deg fra vugge til grav.

Men ved inngangen til vårt nye århundre var det slutt. Norsk Hydro klarte ikke lenger å tjene penger på magnesiumfabrikken i Porsgrunn, og den ble lagt ned.

– Barndomsbyen min er eksempel på et gigantisk omstillingsprosjekt. I dag er området der magnesiumfabrikken lå, be­folket av bedrifter som har forskning som innsatsfaktor. Det er en viktig utfordring for meg å skaffe dem kvalifisert arbeidskraft, at vi har utdanninger som holder et høyt nivå. Mange etterlyser gode fagarbeidere og høyt utdannet arbeidskraft. Men jeg tror ikke det er mangel på statlige virkemidler.

Samme dag som dette intervjuet finner sted, kommer beskjeden om at 460 ansatte ved REC på Herøya mister jobben. Verden lager for mange solceller, og Porsgrunn står nok en gang overfor en omstilling.

Ikke bare sure gubber

Halvorsens debut som statsråd for forskning og høyere utdanning bød på en overraskelse. Det skjedde på Innspillskonferansen i Oslo i mars, hvor sentrale aktører i Forsknings-Norge ble invitert til å presentere sine innspill til den nye forskningsmeldingen.

– For å være helt ærlig, jeg hadde ventet meg å møte en gjeng med sure gubber. Men jeg ble veldig oppglødd av dette møtet. Her var folk på tilbudssiden og ville vise hva de kunne bidra med. Det var bred enighet om at vi skulle bygge på den meldingen vi har. Sektoren skal ha stor honnør for å ha samlet seg om innspillene. Ikke noen i forsamlingen krevde at jeg skulle kaste alt det gamle ut av vinduet og begynne på nytt. Her var rådet at det gjelder å bygge på det vi har. Forskning er langsiktig.

Ministeren avslører at hun og re­gjeringskollegene hennes flere ganger har vært litt oppgitt over sektoren hun nå er blitt minister for.

Det hendte jeg fikk beskjed på kammerset.

– Da jeg startet som finansminister, syntes jeg det var et problem at uansett hvor stor veksten i forskningssektoren ble, så klagde de. Alle i Regjeringen visste at samme hvor mye penger man investerte i forskning og høyere utdanning, så ble det bare sure miner. Det var rett og slett ikke noe hyggelig å bruke penger på dem.

Men nå er tonen annerledes, mener Halvorsen. – Jeg opplever at det nå er en helt annen tillit mellom det politiske miljøet og forskning og høyere utdanning enn for noen år siden. Det er også utrolig viktig at forskere er med i samfunnsdebatten, og at de synliggjør hva de kan bidra med av perspektiver og holdninger, sier hun.

Møt terroristen med kunnskap

Mens vi sitter på statsrådens nye kontor, sitter en terrorist bare noen kvartaler unna og forklarer seg om attentatet 22. juli. En hendelse som har tvunget både Kristin Halvorsen og mange andre til å måtte bytte kontorer.

– Vi blir mer og mer forskrekket for hver dag over gjerningsmannens påstander og kvasianalyser. Jeg kan ikke tenke meg noe som begrunner nødvendigheten av autonome institusjoner, fri forskning og kritisk tankegang bedre enn dette. Vi kommer til å ha et samfunn fremover der udokumenterte og manipulerte påstander legges fram som historiske fakta. Vi trenger mer enn noen gang et kritisk akademia for å holde bevisstheten oppe. Det er en del av utviklingen av vårt demokrati og robustheten av det.

Jeg føler at kunnskap og kritisk sans er vårt viktigste forsvar mot ekst­remisme.

Kristin Halvorsen

• Født i 1960

• Sosialpedagogikk mellomfag og kriminologi grunnfag

• Stortingsrepresentant for SV fra 1989

• Partileder for SV fra 1997 til 2012

• Finansminister fra 2005 til 2009

• Kunnskapsminister med ansvar for barnehager, grunnskole og videregående opplæring siden 2009

• Kunnskapsminister med ansvar også for forskning og høyere utdanning siden 2012

 

Skriv ut siden