Bladet Forskning

Sammenslåings- debatten: Hva betyr instituttstørrelse?

Av seksjonsleder Svein Kyvik, Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning

I Forskning nr. 1/95 uttaler Forskningsrådets nye direktør Christian Hambro i et intervju at fagmiljøer bør "komme over en kritisk masse, både for å gjennomføre god forskning og for å være interessante for andre forskningsmiljøer." Underforstått gjelder dette instituttsektoren. I Forskning nr. 2/95 kommer Helge Ole Bergesen og Olav Riste med kritiske kommentarer til denne uttalelsen. Riste reiser følgende spørsmål: "Kva bygger denne truismen på? Kva er den eksakte korrelasjonen mellom institutt-storleik, forskningskvalitet og produktivitet? Er korrelasjonen den same utan omsyn til fagfelt? (...) Korleis vil dei som er så opptekne av institutt-storleiken forklare at dei aller fleste internasjonale forskingsinstitutta i samfunnsvitskapene eller humaniora er langt under det magiske talet på 20 fast tilsette? Finst det forsking som viser at desse er dårlegare enn dei få mammut-institutta som finst hos nokre av stormaktene?"

Riste reiser viktige spørsmål som hittil har fått en altfor unyansert behandling. Denne uklarheten dreier seg i hovedsak om tre forhold:

  1. Hva menes med et forskningsmiljø? Her skilles det ofte ikke mellom forskningsgrupper og institutter. De fleste synes å tenke på instituttet og glemmer at forskningen foregår i grupper.
  2. Hva menes med kritisk masse/minstestørrelse? Er det fast vitenskapelig ansatte? Inkluderes engasjert personale? Stipendiater? Hovedfagsstudenter? Teknisk personale? Det sier seg selv at "den kritiske massen" vil variere etter hvem som inkluderes.
  3. Finnes det forskjeller mellom fag? Forskningens art er nokså forskjellig i eksperimentelle og humanistiske fag. Trangen til generalisering synes ofte å være sterkere enn behovet for nyansering.

Undertegnede har gjennomgått den litteratur som finnes internasjonalt på dette feltet og selv foretatt undersøkelser av instituttstørrelsens betydning ved norske universiteter. Selv om det meste av denne litteraturen bygger på studier av universitetsorganisasjoner, er resultatene relevante for instituttsektoren. Kortfattet kan følgende konklusjoner trekkes (jfr. S. Kyvik: "Hva kjennetegner et godt forskningsmiljø? En litteraturoversikt." Notat utarbeidet for Norges forskningsråd, 1994).

Spørsmålet om størrelsens betydning for faglig aktivitet har som regel blitt studert på gruppenivå i naturvitenskap, medisin og teknologi. Disse studiene gir imidlertid ingen klare svar. Noen studier har funnet en positiv korrelasjon mellom størrelse og produktivitet, andre har ikke funnet noen sammenheng, og atter andre en negativ korrelasjon. I en bred gjennomgang av litteraturen på feltet konkluderes det likevel med at i naturvitenskapene synes en gunstig størrelse å være 3–5 forskere pluss doktorgradsstudenter og teknisk personale. Dersom forskergruppene blir større enn dette (5–12 personer) er det generelt sett ingen stordriftsfordeler. Det blir dessuten framhevet at også mindre grupper og enkeltpersoner tidvis kan utføre meget god forskning.

Bare et fåtall studier har undersøkt sammenhengen mellom instituttstørrelse og faglig aktivitet og heller ikke i disse tilfellene kan det trekkes klare konklusjoner.

En omfattende britisk undersøkelse konkluderer med at størrelsen på instituttene bare synes å ha betydning i de tilfeller der forskergrupper samarbeider nært med hverandre, og der det vitenskapelige utstyret er felles for de ulike gruppene.

Forholdet mellom instituttstørrelse, produktivitet og synspunkter på faglig miljø har vært undersøkt i to norske studier. Ingen av disse studiene finner noen klar sammenheng mellom størrelse og publiseringsaktivitet. Det er tvert imot en tendens i retning av at personalet ved små institutter er mer fornøyde med det faglige miljøet ved eget institutt enn sine kolleger ved de store instituttene. Ser vi på de enkelte fagområdene, er det særlig i humaniora at personalet ved de små instituttene er mest fornøyde, mens det motsatte er tilfelle for personalet i medisin. En mulig forklaring på denne forskjellen kan være at i humaniora, med en individualistisk orientert forskningsstil, og hvor instituttene ofte fungerer mer som undervisningsenheter enn som forskningsorganisasjoner, vil størrelsesaspektet spille en mindre rolle enn i de fag hvor teamarbeid er en naturlig del av forskningsprosessen.

Hva kan så den manglende sammenheng mellom størrelse og faglig aktivitet, målt ved ulike indikatorer skyldes? Et generelt funn i organisasjonssosiologien er at når antall gruppemedlemmer når ut over en viss størrelse – 6–7 personer – er det fare for at det indre samholdet i gruppa kan forvitre. Et annet generelt funn i studier av organisasjoner er at økende størrelse leder til behov for formelle regler og rutiner som ofte kan virke hemmende både på den enkeltes og organisasjonens initiativ og innovative virksomhet. I tillegg er det vel kjent at genuine forskerfellesskap ikke alltid faller sammen med det institutt en forsker er knyttet til. Den enkelte fagspesialitet er ofte et viktigere sammenknytningspunkt enn en formell forskningsorganisasjon. En forsker kan ha sine viktigste forskerkolleger spredt i en rekke land, og ikke blant dem han omgås til daglig.

Administrative stordriftsfordeler er et annet argument som ofte benyttes for å begrunne instituttsammenslåinger. Også på dette feltet er det mer synsing enn viten som rår grunnen. En undersøkelse av undertegnede om forholdet mellom instituttstørrelse og administrative kostnader ved universitetene (jf. kommende artikkel i Forskningspolitikk 2/95) viser riktignok at institutter med færre enn 10 faglig tilsatte (inkludert stipendiater og teknisk personale) bruker atskillig mer ressurser til administrativt arbeid enn institutter som er større enn dette. Det er imidlertid ingen forskjeller mellom mellomstore og store institutter i så henseende. De administrative stordriftsfordelene stopper opp når instituttene passerer ca. 10 faglig tilsattte.

Dette er imidlertid gjennomsnittsbetraktninger, og det kan godt tenkes at det i spesielle tilfeller kan være gode grunner til å slå sammen institutter. Det kan f.eks. være lettere å bygge opp en profesjonell administrasjon i et større institutt, bibliotektjenestene kan bli bedre, reorganisering i nye og tverrfaglige grupper kan være lettere å få til, og ved universitetene kan det være lettere å koordinere undervisning og doktorgradsutdanning innenfor institutter som dekker hele fagområder enn blant en rekke små institutter som bare dekker spesialfelt.

På bakgrunn av foreliggende studier er det imidlertid lite som tyder på at størrelse i seg selv fører til bedre forskning. Unntakene kan være de tilfeller hvor ulike forskningsgrupper har stort faglig utbytte av nært samarbeid og der kostbart vitenskapelig utstyr betinger en viss minstestørrelse for å kunne anskaffes.

Skriv ut siden