Bladet Forskning

Mr. Universe

Å sende mikroskopiske partikler mot hverandre med lysets hastighet og håpe på at de skal avsløre Universets hemmelighet i en tilintetgjørende kollisjon er nå én ting. Det er slikt forskere gjør. Noe ganske annet er det å overbevise tre hundre vårkåte russ om at dette er viktig, spennende, ja kanskje til og med nyttig virksomhet. Mange dyktige vitenskapsfolk vil miste motet stilt overfor en slik utfordring. Ikke professor Egil Lillestøl.

For Egil Lillestøl hører forskning og formidling like naturlig sammen som kjøttkaker og tyttebærsyltetøy.

Det er ingen tvil om at Lillestøl er en fremragende forsker: Med doktorgrad i fysikk fra 1970, professorat ieksperimentell fysikk ved Universitetet i Bergen siden 1984 og forskerstilling ved partikkelfysikklaboratoriet CERN (Conseil Europeen pour la Recherche Nucleaire) utenfor Geneve, hører han til i fysikkens internasjonale førstedivisjon. Mer enn 100 vitenskapelige artikler har han bak seg.

I tillegg har Lillestøl opparbeidet seg et betydelig ry som formidler av forskning. Radioprogammer, avisartikler, fjernsynsprogrammer – og nå sist en bok – har han fått tid til ved siden av et aktivt forskerliv.

Så er det da heller ikke først og fremst forskeren, men formidleren Lillestøl vi har avtalt møte med en vakker dag i april. Anledningen er at Lillestøl skal forelese om partikkelfysikk, kvantemekanikk og astrofysikk for tre hundre avgangselever fra videregående skoler i Stavangerområdet. Stedet er Høgskolesenteret i Stavanger. En uke tidligere har han gjort samme øvelse i hjembyen Bergen.

Selv om Lillestøl er god til å popularisere vanskelig stoff er han ikke kommet til Stavanger for å underholde. Han har alvorlige hensikter. Salen er full av unge mennesker som står foran avgjørende utdannings- og yrkesvalg.

– Jeg håper jeg kan vekke interessen for å gå videre med fysikk hos noen av dem som er opptatt av andre ting enn å begynne på Handelshøgskolen for å tjene masse penger. Om jeg kan få noen få her til å studere fysikk, er det også en mulighet for at en av dem en dag vil bli forsker – og kanskje arbeide ved CERN, sier han optimistisk.

Noen minutter før Lillestøl skal på scenen koker salen av rastløs ungdommelig energi. Papirfly kommer seilende fra en av de bakre benkeradene. Gutter drar jenter i flettene. Folk flyr fram og tilbake mellom benkeradene og ut og inn gjennom dørene. Noen drikker cola eller peller seg i nesa. Ytterst på en benk sitter et nyforelsket par med røde kinn og holder hverandre hardt i hendene. Andre leser engelskleksen mens de energisk tygger tyggegummi. Er noen her interessert i Universets opprinnelse?

Det heter seg at ingen blir profet i eget land, men Lillestøl må være unntaket som bekrefter regelen. Så snart han har entret scenen og begynner å snakke blir det stille som snø i salen. Det har ingenting med alminnelig folkeskikk å gjøre. Lillestøls foredrag er en fantastisk reise fra mikrokosmos' minste bestanddeler til de svimlende avstander i makrokosmos. Det er fascinasjon som nagler elevene til stolene, ikke høflighet.

– Det synlige univers har en utstrekning på 15 milliarder lysår og inneholder noe sånt som 100 milliarder galakser med 100 milliarder stjerner i hver. Tenk deg at hver stjerne var et sandkorn. Da ville alle Universets stjerner tilsvare nok sand til å dekke hele Norges land med et flere meter tjukt lag.

Om avstandene i makrokosmos er ubegripelig store, er målestokken i mikrokosmos likke ufattelig:

– Et enkelt sandkorn inneholder 100 milliarder milliarder atomer. Atomene består av elektroner som sirkler omkring ørsmå atomkjerner. Inne i atomkjernene finner vi nøytroner og protoner som igjen er bygget opp av de minste partiklene vi kjenner i dag; kvarkene.

Slik fortsetter han. Tall med tredve nuller foran eller bak kan gjøre noen og enhver svimmel. Mentale bilder hjelper bare delvis til å illustrere det som i virkeligheten er ufattelig. Hva betyr disse uendelige avstander og ørsmå partikler for oss? Hva angår det min hverdag om en supernova eksploderte i Andromedatåken for 10 000 000 år siden, eller om fysikere i USA endelig har verifisert eksistensen av toppkvarken?

– Vi leter etter svar på de spørsmålene Sofie grunner på i Jostein Gaarders bok "Sofies verden", sier Lillestøl. Dermed har han slått han tonen. Selv om partiklene er små er spørsmålene store: – Hvordan ble verden til? Hvordan oppstod livet? Hva er bevissthet?

Farkosten Lillestøl bruker på sin reise gjennom mikrokosmos og makrokosmos er enkel. Noen håndskrevne transparenter, et par bilder av galakser, stjernehoper, det vakre mønsteret fra en partikkelkollisjon. Resten er ord, gester og humoristiske glimt fra en engasjert forsker.

Det er ikke oppvarmet graut Lillestøl serverer heller. Han forteller om de siste observasjoner gjort med hjelp av Hubbelteleskopet. Om de nyeste teorier om mengden av mørk materie i Universet. Også den siste, hete debatten om universets alder berøres: Kan et univers som er 8–12 milliarder år gammelt bestå av stjerner som er 15–20 milliarder år gamle? Lillestøl har sine oppfatninger om et slikt paradoks og deler det gladelig med sine tilhørere.

Applausen Lillestøl får etter foredraget er en rockestjerne verdig. I lunsjpausen som følger strømmer elevene til med sine spørsmål. Hva fantes før universet oppstod? Hva finnes utenfor det kjente univers? Kan en reise tilbake i tiden gjennom et sort hull? Finnes det liv rundt andre stjerner? Intet spørsmål er for banalt. Ingen problemstilling for enkel. Lillestøl svarer alle like tålmodig, selv om svarene han kan tilby kanskje ikke er annet enn de best kvalifiserte antagelser. Siden vi befinner oss på sørvestlandet er det heller ikke til å undres over at en lærer spør hvor det blir av Gud oppi alt dette. Det kan Lillestøl rimeligvis ikke gi noe fornuftig svar på. Bare slå fast at teoriene om Universets tilblivelse verken krever eller utelukker en Skaper.

Om Lillestøls foredrag frelste noen for fysikken, er vanskelig å avgjøre. Kanskje styrket han noen i troen. Og om han ikke møter noen av disse ungdommene igjen ved CERN, har han kanskje i det minste gitt noen lyst til å studere videre. Fysikk er nyttig til mye annet enn forskning, skal vi tro Egil Lillestøl.

– Fysikk er i virkeligheten et meget enkelt fag, sier han. - Det finnes noen få grunnleggende prinsipper. Resten handler om matematikk, logikk og evnen til å tenke analytisk. Å oppøve sine ferdigheter på disse områdene er det viktigste studentene lærer, og slike ferdigheter vil de få bruk for uansett hva slags yrkeskarriere de får senere. Vi trenger dessuten flere med naturvitenskapelig bakgrunn i alle deler av samfunnet.

Selv om Lillestøl ved denne anledning har et klart siktemål med sin formidling, betrakter han forskningsformidling i sin alminnelighet mer som en kulturell forpliktelse enn en plikt. Som grunnforsker kan han ikke slå seg på brystet og si at det han holder på med er nyttig i snever forstand og på kort sikt. Men forskningsresultatene er interessante for folk flest og de kan ha nytte på litt lengre sikt. Det er grunn god nok til å fortelle.

– Grunnforskningen kan gi sideeffekter ved å være lokomotiv for utviklingen av teknologi som i neste omgang kan komme til nytte i andre sektorer i samfunnet. Computertomografien som brukes i medisinske undersøkelser nå, er et eksempel på teknologi som springer ut av forskningen ved CERN, sier Lillestøl.

– Forskningen stiller stadig nye krav til utstyr og måleapparater. Den teknologien vi kommer til å trenge i våre eksperimenter om ti år er ennå ikke utviklet. Folk har dessuten krav på å få vite hva offentlige forskningsmidler brukes til. De har krav på å få noe igjen for pengene. Tenk om musikerne i et offentlig finansiert symfoniorkester sa: "Beklager, vi kan ikke spille offentlig riktig ennå. Vi er ikke blitt flinke nok. Men kanskje om en tredve års tid?" Tanken er uhørt. På samme måte er forskere nødt til å "spille" for publikum om de skal gjøre seg fortjent til forskningsmidler. At det de driver med ikke alltid er direkte matnyttig, betyr ikke at folk ikke er interesessert.

Lillestøl har ingen tro på at oppgaven med å formidle vanskelig vitenskapelig stoff kan overlates til vilkårlige journalister i dagspressen. På den annen side erkjenner han at ikke alle forskere er like gode formidlere. Av egen erfaring mener han et fruktbart samarbeid mellom en dyktig formidler og en interessert forsker er veien å gå.

– Forholdet mellom forsker og journalist må baseres på gjensidig respekt og tillit. Sender du en tilfeldig journalist ut for å intervjue en forsker vil det svært ofte ende galt. Journalisten må ha tilstrekkelig faglig kunnskap til å kunne stille de gode spørsmålene og skjønne svarene. Det nytter ikke å troppe opp hos en forsker helt grønn, sette på båndopptakeren og så skrive ned det som blir sagt. Hvis ikke journalisten skjønner hva han skriver om blir det galt likevel.

Selv har Lillestøl i flere år hatt et vellykket samarbeid med journalisten Inge Sellevåg i Bergens Tidende. Det begynte med en serie populærvitenskapelige artikler om atomer og kvarker.

– Vi begynte å jobbe med artiklene selv om avisen til å begynne med ikke fattet noen interesse. Først da redaktøren så hva vi holdt på med skjønte han at dette var godt stoff, forteller Lillestøl. Artiklene ble først trykket som en serie i avisen og senere samlet i heftet "Atomer og kvarker" til bruk i undervisningen i den videregående skolen.

– Dessverre er det fremdeles vanskelig å få populærvitenskapelig artikler på trykk i avisene på tross av at interessen hos publikum er meget stor, sier Lillestøl.

I tillegger det blitt TV-program, bl.a. med den berømte Cambridge fysikkprofessor Stephen Hawking, radioprogrammer og foredrag. Ikke noe av dette gjør han for pengenes skyld. Får han betalt reise og opphold bruker Lillestøl gladelig av sin fritid for å fortelle verden om hva han gjør og hvorfor han gjør det.

De siste tre årene har Lillestøl, i samarbeid med Sellevåg og Gordon Fraser ved CERN, laget den populærvitenskapelige boka "The Search for Infinity"; en kronologisk framstilling av jakten på universets opprinnelse og forbindelsen mellom makrokosmos og mikrokosmos. Alt presentert med fargefotos, diagrammer og korte biografier om de mest kjente og banebrytende forskerne. Boka har et forord av Stephen Hawking og fikk så mye ros i New Scientist før jul at Lillestøl nesten rødmer når han snakker om det.

– Det var nesten for mye av det gode, men svært hyggelig. Boka er under oversettelse til en rekke europeiske språk – og hebraisk. En norsk utgave er like rundt hjørnet.

Selv om Lillestøl etterhvert er blitt en dreven formidler av egen forskning, har det ikke alltid vært like lett å få forståelse for det han driver med blant kolleger. Første gang han var med i et radioprogram fikk han skjeve smil og rare kommentarer. Å forsøke å popularisere for et bredt publikum teorier og tanker som knapt lar seg beskrive i ord gav ingen fjær i hatten for 15–20 år siden.

I dag er det ingen som ler av ham, men formidling av forskning gir fremdeles få poeng til den vitenskapelige meritteringen. Dette er noe Lillestøl beklager, fordi det betyr at forskere prioriterer formidlingen lavere enn de burde

– Det er vel og bra å publisere artikler i vitenskapelige tidsskrifter, men forskeren har også en plikt til å formidle til en større allmennhet hva han eller hun holder på med, både underveis og når resultatene er klare. Vi som driver med naturvitenskapelig grunnforskning berører temaer og store spørsmål som svært mange mennesker er opptatt av. Hvorfor skulle vi ikke da dele vår kunnskap med dem?

Skriv ut siden