Bladet Forskning

Mord og vitenskap

Førsteamanuensis Jan Mehlum er en radikal og kritisk sosiolog, sånn som sosiologer var før i tiden. Han er også en av Norges mest leste krimforfattere.

Skrevet av: bård amundsen

(Foto: BÅRD GUDIM)

Jan Mehlum (66) vil forandre verden. Det ville mange sosiologer noen tiår tilbake. På 1970-tallet var Mehlum i Tanzania og skrev kritisk om bistandsarbeidere med tjenere og swimmingpooler. Men han ville noe mer.

Jeg tar av prinsipp bare livet av folk som jeg har greie på hva driver med.

Som mange andre leste også Mehlum bøkene til det venstreorienterte svenske krimforfatterparet Sjöwall og Wahlöö om politietterforskeren Martin Beck fra Stockholmspolisen. Slik fikk han ideen til sin egen krimhelt, Tønsberg-advokaten Svend Foyn, en hardkokt detektiv i beste amerikanske krimtradisjon.

Så langt er det blitt 12 krimbøker, en rekke noveller, mye radioteater og 150 000 solgte eksemplarer.

Fra USA

– Du har ennå ikke tatt livet av verken kunnskapsministeren eller Forskningsrådets direktør. Hvorfor ikke?

Langt tilbake i tiden fikk vi forskere midler til slikt som vi hadde lyst til å holde på med.

– Jeg har vært inne på tanken. Men jeg tar av prinsipp bare livet av folk som jeg har greie på hva driver med. Trond Giske har jeg brukt en gang, i innledningen til «For Guds skyld».

Jan Mehlum ble sosiolog ved Universitetet i Oslo i 1977. Han har prøvd seg som alt fra privat kinoeier til bystyrepolitiker i Tønsberg for SV. Han elsker hunder og har løpt maraton. Han har også – tro mot den aksjonistiske sosiologien han en gang lærte – deltatt i all verdens aksjoner, og tapt mange av dem. Som samfunnsbevisst menneske har det vært mye å være opptatt av: barnevern (eller mangel på det), kvinner som blir forfulgt av besatte menn, bistandsproblematikk og justismord.

Da Mehlum ville ha kjøtt og bein på samfunnskritikken sin, fant han som så mange andre kritiske samfunnsvitere svaret i USA.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at forbrytelser skjer tilfeldig.

– Svend Foyn er ikke akkurat noe originalt påfunn som krimhelt. Men han står midt i en bred og god amerikansk kriminaltradisjon, forsikrer forfatteren.

Takker Forskningsrådet

Jan Mehlum har egentlig Forskningsrådet å takke for at han er blitt en anerkjent krimforfatter. Han har nemlig ikke fått penger til prosjekter han har søkt om.

– Langt tilbake i tiden, på 1970-tallet, fikk vi forskere midler til slikt som vi hadde lyst til å holde på med. En gang i tiden fikk vi faktisk også midler til å påvise at nordmenn flest var interessert i en helt annen økonomisk utvikling enn den vi er inne i. Nå deles det bare ut penger gjennom store programmer der formålene må være både politisk korrekte og lite plagsomme.

Dagens sosiologi er for lite opptatt av maktrelasjoner, av folks levekår, av klassespørsmål.

– Krimbøkene dine handler med andre ord om det Forskningsrådet ikke har gitt deg mulighet til å holde på med som samfunnsforsker?

– Ja, det kan du godt si. En krimbok blir bedre om den tar opp noe som er viktig i samfunnet. Nesten all krimmen jeg skriver, tar utgangspunkt i virkelige hendelser, noe jeg har lest, eller noe jeg har funnet ut selv. Jeg gjør mye research. Som samfunnsviter er det noe jeg kan litt om. Jeg leter i forskningsrapporter og utredninger, og gjør mange intervjuer. Vil du forklare det ubegripelige, må du kikke på bakgrunnen. Se på hva folk er en del av. Du må bruke samfunnsviterens blikk på verden. Jeg tror ikke et øyeblikk på at forbrytelser skjer tilfeldig.

Etiske dilemmaer

Jan Mehlum er opptatt av etiske dilemmaer i krimbøkene sine. Hvert tredje drap i Norge blir utført av en mann som dreper en tidligere ektefelle eller en tidligere kjæreste. Verken politiet eller samfunnet klarte å passe på disse kvinnene. Skal en slik kvinne overleve, må hun selv beskytte seg mot gærningen. Men hvor langt kan disse kvinnene da gå i å forsvare seg selv?

Jeg synes det er akkurat like vanskelig å skrive nå som da jeg begynte.

– Du er åpenbart opptatt av sånt som sosiologer skrev mye om før i tiden?

– Det kan du sikkert si. Men så begynner jeg jo å bli veldig gammel. He, he.

Jan Mehlum synes at sosiologien har gått i feil retning:

– Dagens sosiologi er for lite opptatt av maktrelasjoner, av folks levekår, av klassespørsmål. Få av oss sosiologer stiller lenger ubehagelige spørsmål. Nå sitter vi i stedet og lager utredninger på bestilling fra dem som har makt. Men sosiologenes oppgave har alltid vært å skrive kritisk. Makt må endres, der det behøves. Og det er på mange områder. Vi trenge flere sosiologer som opptrer som journalisten Günther Wallraff. Se på hva sosiologiens klassikere skrev om. Eller ta vår egen Eilert Sundt, teologen som midt på 1800-tallet la ut på landeveien for å beskrive hvor moralsk fordervet allmuen i Norge levde, men som raskt forsto at allmuens leveform vel så mye handlet om utbytting. Eilert Sundt mistet stipendene sine og ble slik vår første egentlige sosiolog. En fascinerende skikkelse, synes Mehlum.

Sosiologien er blitt veldig tannløs. Jeg kan ikke gjøre så mye med det, bortsett fra å skrive krim.

– Sosiologien er blitt veldig tannløs. Jeg kan ikke gjøre så mye med det, bortsett fra å skrive krim. I krimbøkene mine gjør jeg som jeg vil.

Mehlum vil skrive om virkeligheten. Aller nærmest kommer han kanskje i boken «Din eneste venn» fra 2005, hvor han legger seg tett opptil justismordet på Fritz Moen.

– Fritz Moen-saken er en aldeles grusom historie fra virkeligheten. Den har alle ingrediensene: Overgrepet fra samfunnets maktelite mot et totalt forsvarsløst menneske. Ødeleggelsen av den perfekte underdog, med storsamfunnets velsignelse. Slikt blir det god krim av.

Svake grupper

Jan Mehlum vet det høres ut som en klisjé når han sier at han er opptatt av svake grupper i samfunnet. – Jeg er opptatt av de ti prosentene som er nederst på stigen i dagens Norge. I krimbøkene mine forsøker jeg å se verden ut fra deres perspektiv. Ikke fordi jeg mener at disse menneskene er så mye bedre enn andre, men fordi jeg synes dette perspektivet er mer interessant.

I «Madrugada» fra 2009 handler det om flyktningeproblematikken. – Også den boken er basert på noe som har hendt i virkeligheten. Den ligger forresten som gratisbok på iTunes, fint om du kan få med det. Det er rett og slett forferdelig hva en del av dem som må leve i dekning for UDI, har opplevd. Da jeg gjorde research til «Madrugada», fikk jeg høre ting som er så dramatiske at jeg nesten ikke kunne tro det. Jeg møtte folk som ble behandlet som skitt!

Både sosiologen og krimforfatteren Mehlum er opptatt av den tynne linjen som skiller rett fra galt. Tilfeldighetene som gjør at et menneske blir en forbryter. Eller går til grunne. Ingen blir født som forbryter, her er Mehlum urokkelig. – Under gitte betingelser kan vi alle bli forbrytere. De der ute er forbausende like oss her inne, fastslår han.

I sin 12. og hittil siste bok om den initiativrike etterforskeren fra Tønsberg – «Straffen» – skriver Mehlum om sviktende barnevern og utilfredsstillende politiarbeid. Her er det den mye omtalte Christoffer-saken i Vestfold som danner bakteppet. Også det en sak Mehlum engasjerte seg sterkt i. En historie om hvordan alle – stefar, mor, barnevern, skole og politi – sviktet et 8-årig barn.

– Vi har mer kunnskap enn noen gang. Vi har mer midler og flere ansatte i sosialsektoren. Likevel skjer slikt som dette?

Under gitte betingelser kan vi alle bli forbrytere.

– Det er to måter å forklare det på. Stadig mer ansvar blir profesjonalisert. Det gjør vi fordi vi så gjerne vil at profesjonene skal ta byrdene vekk fra oss andre. Vi bygger store apparater som skal ta ansvar for oss. Det er det ene. Det andre er at de som sitter og har det profesjonelle ansvaret, blir stadig mer opptatt av å gjøre ting «riktig» i stedet for å gjøre de riktige tingene. De er blitt så redde for å gjøre feil. Sånt rammer mange av oss. Sosiologen Max Webers dystre profeti om rasjonalitetens jernbur er ikke lenger noen fiksjon.

En god bok

– Nesten alle akademikere drømmer om en gang å kunne skrive den store boken?

– Da har jeg bare ett godt råd: Gjør det! Men tro for all del ikke at det er enkelt. Jeg synes det er akkurat like vanskelig å skrive nå som da jeg begynte. For samfunnsvitere, sånne som meg, er det faktisk ekstra vanskelig. Samfunnsvitere tror nemlig at de kan skrive, og det er helt feil. Jeg leser stadig grusomme tekster skrevet av samfunnsvitere. Verbene ligger i en haug bakerst i setningene. Det høres ut som gammel tysk. Det mange samfunnsvitere virkelig er gode til, er å skrive om de største selvfølgeligheter på en måte som får det til å se ut som noe vanskelig.

– Du selger mange bøker, nå er det vel på tide at du slipper unna å måtte undervise studenter?

– Det er ikke lett å leve av å være forfatter i Norge. Du må selge 10 000 bøker med hardt omslag før du tjener like mye i året som jeg gjør som førsteamanuensis. For hver solgte paperback får du enda mye mindre, 10–12 kroner. I dag kunne jeg ha levd godt bare av det jeg utgir. Men jeg liker jobben min som førsteamanuensis her ved Høgskolen i Vestfold (HiVe) veldig godt. Gode kolleger, spennende arbeid, godt miljø. Daglig møter jeg unge studenter som kan lære meg noe om verden. Sånne steder som dette jobber folk til de blir både 70 og 75.

Snart 20 år er gått siden det ble mulig å studere sosiologi grunnfag i Vestfold. Nå tar høyskolen hvert år opp 60–70 studenter til bachelorstudiet. En tverrfaglig master i samfunnsvitenskap har sosiologimiljøet ved HiVe også fått på plass. Nå vil Mehlum og HiVe også bli universitet.

Høyskolene er blitt fylkenes akademiske utstillingsvinduer i vårt nye Norge. Høyskolen ved havet mellom Horten og Tønsberg, med helt nytt hovedbygg på 16 000 m2 kledd i sedertre, er ikke noe unntak. Når en lav oktobersol strømmer inn fra Oslofjorden gjennom panoramavinduene på Campus Bakkenteigen og dens fire fargekodede fakulteter, over vikinggravhauger og vakre eiketrær, er det knapt til å fatte at det fortsatt sitter folk i kummerlige kott på Blindern en times kjøretur unna.

Samfunnsvitere tror nemlig at de kan skrive, og det er helt feil.

I kafeteriaen på HiVe, i dempet lys fra den danske designklassiker-lampen Collage 600 fra Louis Poulsen (kan høyskolen ha kjøpt en kopilampe?) blir det nesten uunngåelig å ikke kommentere: – Dere har det godt her ute i Høyskole-Norge, Mehlum?

 

– Takk, vi kan ikke klage.

Jan Mehlum

  • Født i Tønsberg i 1945.
  • Sosiolog fra Universitetet i Oslo og diplommarkedsøkonom fra BI. Nå førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold (HiVe).
  • Har som samfunnsforsker arbeidet med blant annet lederspørsmål, bistandsproblematikk og kinoer. Flere fagbokutgivelser.
  • Debuterte som krimforfatter i 1996. Har til nå utgitt 12 bøker med Tønsberg-advokaten Svend Foyn i hovedrollen. Fikk Riverton-prisen for «Kalde hender» (1998).

Skriv ut siden