Bladet Forskning

Med himmelen som tak

Når hun er på vei innover vidda med scooteren, med himmelen til alle kanter, er hun lykkelig. Der får Jelena Porsanger kontakt med sine røtter og naturen, som gir henne inspirasjon og krefter.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

På tur: Hun er rå på scooteren, den dama, utbrøt en lettere rystet og ristet fotograf etter endt tur. (Foto: Bård Amundsen)

Når du kommer hit med bil fra byen Alta, er det umulig å ikke legge merke til det. Stillheten. Her går ikke tiden fra deg. Den kommer til deg. Kautokeino er et lite sted. Rundt 3000 innbyggere bor i den samiske bygda inne på Finnmarksvidda.

Drømmen om et allsamisk universitet inkluderer
også samiske
forskere fra Russland.

Kontrasten er stor fra Murmansk, Helsingfors, St. Petersburg og Tromsø. Alle de byene den 40-årige Jelena Porsanger har bodd i tidligere. Men her – i hjertet av Sápmi – Sameland, føler hun seg hjemme. Hun smaker på ordet aotearoa. Dette ordet bruker maoriene, urfolket i New Zealand, for å beskrive hjemlandet. Direkte oversatt betyr det «Den lange, hvite skyens land». – Jeg føler at dette begrepet også er dekkende for det som er mitt hjem. Jeg har bodd i mange land, men det er i Sápmi jeg hører hjemme. Ikke innenfor noen bestemt stats grenser, sier hun.

Hun kom hit til Kautokeino for ett og et halvt år siden. I fjor høst ble hun tilbudt jobben som instituttleder for Nordisk Samisk Institutt. Hun er også forskningsdirektør, både for instituttet og Samisk høgskole. De to ble samorganisert for to år siden.

Med Jelena Porsanger i disse stillingene er det samiske vitenskapelige miljøet vesentlig styrket. Det samme er drømmen om et allsamisk universitet her i hjertet av Sameland.

Over 40 forskere og fagansatte arbeider ved Nordisk Samisk Institutt og ved Samisk høgskole. I 2009 blir de fysisk samlet i et nytt, flott vitenskapsbygg i Kautokeino. På lang sikt håper Porsanger at dette skal bli et samisk universitet, hvor samiske forskere både fra norsk, svensk, finsk og russisk side skal kunne arbeide. Men ennå er det et stykke dit.

Oppvekst på Kola

Jelena vokste opp i den lille landsbyen Loparskaja i innlandet på Kolahalvøya. Navnet på landsbyen kommer av ordet «lapp». Men på den sovjetiske skolen var den kulturelle bakgrunnen ikke noe man snakket om.

– Vi lærte at alle er like. Det finnes ikke forskjeller, verken språklige eller kulturelle, ble vi fortalt. Elevene ved min skole, som lå 25 kilometer fra der jeg bodde, kom fra flere ulike folkegrupper, men vi hadde ikke kunnskap om forskjelligheten blant oss. 70-tallets Sovjetunionen skulle gjøre alle til en homogen gruppe. Det var først da jeg ble eldre, at jeg ble bevisst at jeg måtte lære språket for å styrke min samiske identitet, forteller Porsanger.

I dag er det under 2000 registrerte samer i Russland. På Kolahalvøya var de en gang i flertall. De levde i en barsk, men rik natur. Etter at Russland begynte å ta naturressurser på Kolahalvøya i bruk, ble samene etter hvert en minoritet. Det skjedde en militær opprusting og industrialisering som økte folketallet fra 9500 mennesker i 1917 til 1,2 millioner på slutten av 80-tallet. Etter Sovjetunionens fall er folketallet på Kola nå under millionen.

En annen utfordring er å utvikle samisk som vitenskapsspråk.

Tøft behandlet

– Under oppbyggingen av Sovjetunionen ble reinsdyrene tatt fra de russiske samene. Reindriften ble som alt annet dyrehold tvangskollektivisert. Mer enn 30 samiske bygder ble rett og slett «lagt ned». Samene ble samlet, vesentlig i de to bygdene Lovozero og Krasnoselije midt på Kola. Målet var at de skulle glemme sin identitet. De skulle bli «brødre og søstre» med andre russere.

I begynnelsen av 30-tallet ble undervisningen på samisk innført, men etter et par år ble den forbudt. Det resulterte i en formidabel språkdød. I dag er det bare en tredel av samene i Russland som kan snakke samisk.

Lærte seg samisk

På begynnelsen av 70-tallet begynte det gradvis å skje en oppvåkning av interessen for det samiske, også i Russland. Med perestrojkaen fikk samisk kultur ny vind i seilene.

– Faren min snakket skoltesamisk. Som tenåring ble jeg nysgjerrig på min samiske identitet. Da det kom en samisk-russisk ordbok, kastet jeg meg over den, og på egen hånd lærte jeg meg etter hvert å snakke samisk, forteller Porsanger.

Skoltesamisk er ett av flere samiske språk, og det snakkes bare blant østsamer. Så da Jelena flyttet til Helsingfors for å studere, måtte hun lære seg nordsamisk. Finsk kunne hun fra før, takket være hennes skoltesamiske farmors språkkunnskap. Hun snakket både samisk, finsk og russisk, noe som inspirerte Jelena til å lære språk.

I 1998 ble hun invitert til Norge og Samisk avdeling ved det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Tromsø, hvor hun arbeidet i flere år og til slutt disputerte i 2006. I mellomtiden hadde hun rukket å være innom studier i Murmansk og St. Petersburg i Russland, Tartu i Estland og Helsingfors i Finland. Det er blitt mange land og mange språk å lære for Jelena Porsanger.

Historisk doktorgrad

I 2006 disputerte hun med sin doktorgrad om østsamisk religion. Dette var en historisk doktorgrad. Porsanger er nemlig den aller første som har forsvart sin doktoravhandling på et samisk språk i Norge. I avhandlingen studerte hun muntlige og skriftlige kilder til den østsamiske urfolksreligionen i perioden fra det 16. til det 20. århundret. Valget av tema for avhandlingen forklarer hun slik:

Dette med fagfellevurdering er komplisert.

– Når jeg leste bøker om samisk religion, var det østsamiske stort sett bare beskrevet med to, tre linjer. Jeg var svært interessert i emnet samisk religion, og dette frustrerte meg. Diversiteten mellom samer er stor, og det var opplagt for meg at samers religionsutøvelse har vært svært forskjellig, men at den hadde blitt urettmessig generalisert.

Et samisk universitet

Fortsatt er østsamisk kultur lite beskrevet. Dette ønsker Porsanger å få gjort noe med. Hennes drøm om et allsamisk universitet – kanskje i Kautokeino – inkluderer også samiske forskere fra Russland. Nordisk Samisk Institutt arbeider nå aktivt med å etablere nettverk mot øst.

– Det er en lang vei fram mot et samisk universitet. Det har riktignok skjedd en styrking av samisk forskning her i Norge de siste årene, ikke minst på grunn av Forskningsrådets program for samisk forskning. Men fortsatt er det mange utfordringer. Det gjelder ikke minst innenfor rekruttering og kompetanse, forteller Porsanger.

– En annen utfordring er å utvikle samisk som vitenskapsspråk. For å få til dette må vi bli enige om en terminologi, og terminologien må bli kjent. Dette er en lang prosess. Dessuten er vi et lite miljø, og dette med fagfellevurdering er komplisert. Ikke minst derfor er det viktig å få samlet all samisk forskning i et felles forskernettverk, sier hun.

I 2006 ble det for første gang arrangert en allsamisk forskningskonferanse i Jokkmokk i Sverige, hvor det også deltok flere russiske samer som er engasjert i samiskrelatert forskning. – Dette er en begynnelse. Nå starter for alvor arbeidet med å styrke forskningssamarbeidet, sier Porsanger.

Samer har vært objekter

I Norge i dag er det meste av den samiske forskningen spredt mellom Kautokeino og Universitetet i Tromsø. Både i Sverige og i Finland foregår det forskning på samiske forhold. Men det er kun i Kautokeino at forskningsspråket, undervisningsspråket og administrasjonsspråket er samisk. Porsanger mener det bør være en selvfølge at de menneskene og det samfunnet forskningen berører, må få anledning til å delta i forskningen på sitt eget språk.

– Samer, og mange andre urfolk i verden, har ofte et dårlig forhold til forskning. De føler seg utnyttet fordi de har gitt bort så mye av seg selv og sine kunnskaper, men ikke fått noe igjen. Dette må vi endre. Menneskene vi forsker på, må ikke føle seg som objekter for forskningen, sier hun.

Et akademisk hjem

Den akademiske interessen fikk den unge Jelena fra foreldrene og deres omgangskrets, som stort sett besto av akademikere. Begge foreldrene jobbet som forskere ved det Polare og geofysiske instituttet på Kola, som ligger under det russiske vitenskapsakademiet. – I barndomshjemmet mitt ble det hele tiden snakket om forskning og eksperimenter. Da en venn av foreldrene mine kom hjem fra en ekspedisjon til Antarktis og kunne vise bilder fra den andre siden av jordkloden, tenkte jeg at det var forsker jeg måtte bli. For et spennende yrke!

Samer har ofte et dårlig forhold til forskning.
De føler seg utnyttet.

Nå føler hun på et vis at sirkelen er sluttet. – Foreldrene mine forsket på nordlyset. Nå er jeg her, som forskningsleder, og vi er inne i et nytt polarår. For meg betyr dette kontinuitet, sier hun.

Film og reindrift

I et fly på vei fra Frankfurt til Miami ble Jelena Porsanger forelsket i mannen som hun giftet seg med. – Jeg tror det må ha skjedd over Paris, ler hun blygt. Nils John Porsanger er en kjent norsksamisk filmskaper som står bak mange dokumentarfilmer om samisk liv og kultur. Han kommer fra en tradisjonell reindriftsslekt i Porsanger og har vært med på å bringe Jelena til reindriften, som var en viktig del av levemåten til hennes familie for to generasjoner siden.

Han har også åpnet øynene hennes for film som forskningsverktøy. Nordisk Samisk Institutt har produsert to dokumentarfilmer om forskningen sin. Den siste, laget av forsker Solveig Joks, beskriver en gutt som sosialiseres inn i reindriften. Filmen vant 1. pris under den årlige filmfestivalen i Kautokeino i påsken i år. Samisk filmfestival presenterer det nyeste innenfor urfolksfilm fra hele verden. Filmene vises i en iskino, for øvrig verdens eneste scooter-drive-in-kino. – Film er en flott kanal for å formidle forskningsresultater tilbake til folket, slå Porsanger fast.

Ut på vidda

Når vi besøker Porsanger i Kautokeino i slutten av april, forbereder hun seg på en tur langt innover vidda. Sammen med kolleger og gode venner fra instituttet – og selvsagt også hunden – skal hun bo i en tradisjonell lavvo i flere dager. Der skal de bare fiske og nyte stillheten, og leve litt slik forfedrene har levd.

I barndomshjemmet mitt ble det hele tiden snakket om forskning og eksperimenter.

– Hun er rå på scooteren, den dama, utbryter en lettere rystet og ristet fotograf da han kommer tilbake etter en to timers lang tur bakpå scooteren til Porsanger. Innover vidda bar det, på råtten snø og over elver hvor isen nesten var smeltet vekk i vårsolen. Å kjøre scooter på råtten snø er ingen spøk. Det fikk samenes minister, Bjarne Håkon Hanssen, smertelig erfare da han forsøkte seg på det en uke tidligere. – Han satt litt fast, smiler Porsanger.

Kanskje var det like godt at ministeren fikk erfare på kroppen noen av utfordringene samene strir med, bare noen måneder før han skal legge fram en stortingsmelding om samepolitikk.

Jelena Porsanger tror at det å bygge opp en sterk samisk vitenskapskultur er svært viktig for å ivareta samiske rettigheter i forhold til storsamfunnet. – I dag, med stadig økende økonomisk interesse for å utnytte naturressursene, er de samiske rettighetene til land og beite under større press enn noensinne.

– Vi samer trenger kunnskap for å kunne møte denne utfordringen, sier Porsanger.

Jelena Porsanger:

  • Instituttleder ved Nordisk Samisk Institutt i Kautokeino. Forskningsleder samme sted, samt ved Samisk høgskole
  • Vokst opp i et akademikerhjem på Kolahalvøya
  • Første som har disputert på samisk i Norge
  • Snakker flere østsamiske språk, russisk, finsk, nordsamisk, norsk og engelsk

Skriv ut siden