Bladet Forskning

Mannen med ljåen

At Norges mest siterte forsker er storvokst, forbauser ikke etter alle helteartiklene om ham. Men at oppdageren av antistoffenes pumpemekanisme til slimhinnene også er en djevel med langorven, visste du kanskje ikke. Uansett har Per Brandtzæg nettopp hatt rund dag.

RUVENDE FORSKER: Per Brandtzæg brenner for immunologi og forskningspolitikk. Hans siste forslag er å flytte 70 milliarder kroner fra oljefondet til forskningsfondet. (Foto: BÅRD GUDIM)

– Så du gir deg nå da, når du er blitt 70?

Mannen med blank skalle og sommerskjorte har henvist meg til en sofa klistret inn mellom permer og mapper og sølvfat og bilder og diplomer. 40 års forskningsinnsats har fått plass på det lille rommet i
A-blokken på Rikshospitalet. Selv sitter han og strekker ut bena på den andre siden av bordet.

Jeg synes det er skremmende med
sånne familier der alle blir leger.

– Nei, nei. Jeg kan ikke slutte med faget, sier Brandtzæg alvorlig, men med et drag om munnen som forplanter seg oppover og blir til et lurt glimt i brilleglasset.

De siste årene har han hatt permisjon fra professorstillingen sin på Rikshospitalet for å være leder for Fakultetsdivisjonen samme sted. Men han har beholdt kontoret sitt på Institutt for patologi slik at han kan være i nærheten av sitt kjære forskningsmiljø som han etablerte allerede på midten av 60-tallet og har ledet siden: LIIPAT, Laboratorium for immunhistokjemi og immunpatologi.

– Dekanus ville at jeg skulle opprettholde den faglige aktiviteten, så fra åtte til fem er det administrasjon, etter fem forskning. Det er deilig. For sånn jobb som ren administrator… Brandtzæg rister på hodet. – Man får mye makt, men når man slutter og mister den makta, da blir det tomt. Da er det godt å ha faget. Det er jo det man brenner for.

Ambulerende vaktmester

Alle mine forskningspriser har gått til restaurering.

Noen vil ha det til at 13 timer er lengden på en gjennomsnittlig Brandtzæg-arbeidsdag. Det må vel til om man skal publisere banebrytende artikler i tidsskrifter som Nature og Science, undervise og veilede, holde inviterte foredrag og seminarer om LIIPATs arbeid (ca. 1000 er det blitt, de fleste i utlandet), samt prege den forskningspolitiske debatten i Norge. Men så er det det at mannen sammen med kona Ragna-Marie, kalt Tulla, har hus på Tåsen, to hytter og inntil nylig ansvaret for en gård i Indre Østfold. Ja, og fire barn og åtte barnebarn. Spørsmålet er uunngåelig:

– Hvordan får du tid til alt?

– Jeg jobber hardt når jeg først jobber, og kobler av på en av hyttene eller på gården, ellers. Der er det stadig ting å gjøre. Jeg ser på meg selv som en ambulerende vaktmester som reiser fra hytte til hytte med verktøykassa, humrer han. – Og så er jeg en av få som fremdeles vet å svinge langorven.

Å bruke ljåen lærte han på Sunnmøre, i morens hjemkommune Ørskog. De flyttet til bygda Sjøholt fra Fredrikstad da faren døde. Per var fire år, og forteller at det ikke alltid var like lett å være innflytter med merkelig talemål.

– Fredrikstad-dialekten var ikke populær den gangen heller. De mente vi snakket tatermål.

Men Per klarte seg, fisket mye og var rundt på gårdene og hjalp til med slåttonna. Etter hvert er han blitt en meget dyktig snekker også. To hus og et stabbur har han og Tulla restaurert på gården Bae i Marker, som kona hadde odel på og som datteren Ida nå har tatt over.

– Alle mine forskningspriser har gått til restaurering, påstår han. Men det er ikke helt sant.

Sweet home Alabama

Jeg bruker å si at det bare er et cellelag mellom liv og død.

Noe har han gitt til Tulla også. «Ta pengene og finn på noe som kan gjøre familien lykkelig,» sa han da han fikk den belgiske AMICON-prisen for medisinsk forskning i 1987. Og det gjorde Tulla. Hun trålet hytteannonser og fant et sted på Nakholmen i Oslofjorden.

– Hun er utrolig god til å se muligheter, kona mi, sier han stolt. – Det var hun som fant hytta i Valdres også.

Per Brandtzæg traff Ragna-Marie Bae på Tannlegehøgskolen, og de var begge ferdigutdannede tannleger da de dro til USA på begynnelsen av 60-tallet. Per hadde fått Fulbright-stipend, og i Birmingham, Alabama, oppdaget han det uhyre spennende menneskelige immunsystemet. Per og Tulla giftet seg i en liten hvit trekirke der, og bryllupsreisen ble en seks uker lang kjøretur rundt i USA før de tok båten hjem til Norge etter to år.

– Kan du tenke deg, vi to nygifte på tur med telt og greier? Alle måltider lagd over åpen ild. Det var så flott! Professoren får stjerner i øynene. – Og så har hun holdt ut med meg i alle disse årene. Det er henne du burde intervjue.

Jeg satt der med en million i underskudd, og med flere personer jeg hadde lovet arbeid.

Brandtzæg viser meg bilder av de to. Ett av det nygifte paret, og ett tatt nesten 40 år senere under en prisutdeling. Den mørkhårede skjønnheten har knapt forandret seg. Et liv som praktiserende tannlege med fire barn og en hyperforsker til mann ser ikke ut til å ha tatt på. Så har de da heller ikke hatt noe å klage på når det gjelder barna, mener Per.

– Det har bare vært en fryd, sier han familielykkelig. – Riktignok ble ingen av dem medisinere, men det er jeg på en måte glad for. De har gjort sine egne valg: en klinisk psykolog, en kunsthistoriker, en arkitekt og en master i sosialpsykologi. Er det ikke flott? Jeg synes det er skremmende med sånne familier der alle blir leger.

Lidenskapelig

Per Brandtzæg har hatt samme lidenskap i 40 år, nemlig kroppens slimhinner og antistoffene der. Legger man alle kroppens slimhinner sammen, vil de utgjøre et område som er like stort som en tennisbane, og her er det altså de fleste immuncellene befinner seg.

– Slimhinnene fungerer som kroppens førstelinje-forsvarsfront mot angripende bakterier og forhindrer at kroppens indre immunsystem overaktiveres. Jeg bruker å si at det bare er et cellelag mellom liv og død.

Ta pengene og finn på noe som kan gjøre familien lykkelig!

Det var i 1974 gjennombruddet kom. I doktorgradsarbeidet, som ble ferdigstilt tre år før, hadde Brandtzæg beskrevet antistoffene som skilles ut i kroppens sekreter og funnet fram til den komponenten som er nødvendig for at antistoffene kan pumpes aktivt ut til overflaten. Det ble artikler av dette i både Nature og Science. Men det var i 1974 Brandtzæg publiserte den teorien han er mest kjent for, nemlig modellen for pumpemekanismen som aktivt transporterer antistoffer – sekretorisk immun-globulin A og M – til slimhinnenes overflate og ut i sekretene. Den rent molekylære forklaringen på prosessen kom på plass i 1984, også den ble publisert i Nature.

Brilleslangen

Og da vanket det forskningspris. En av mange som skulle følge. Men denne er vel kanskje den gjeveste: Anders Jahres store medisinske forskningspris i 1988.

– Ja, i mitt forskerliv er nok dette noe av det største jeg har opplevd.

– Det morsomste, da?

– Ha-ha, ja, det var i Konserthuset da jeg fikk Forskningsrådets pris for fremragende forskning ti år senere. Det var en flott kveld med foredrag og mat etterpå. Kongen var der til og med! Jeg hadde sagt ja til å være med på et live-intervju på scenen med Liselotte Folge som den gangen jobbet i NRK. Vi skulle treffes i forkant for å bli litt kjent, og det første hun sier er: «Hvorfor i all verden har en så pen mann som deg så stygge briller?» Det stemte jo, at brillene var stygge, altså. Så da hun spurte meg på scenen om hva jeg skulle bruke prispengene til, sa jeg bare «Det vet da vel du?» Hun stusset, og skjønte ikke hva jeg mente. «Nye briller, vel,» fortsatte jeg. Ha-ha, jeg tror hun ble litt satt ut.

Bankerott

Fullt så festlig syntes derimot ikke professoren det var da han i 2001 fikk en telefon fra Forskningsrådet med beskjed om at en stor bevilgning til LIIPAT dessverre ikke kom likevel på grunn av budsjettkutt. Brandtzæg hadde satset alt på disse pengene.

– Det var pinlig. Jeg var min egen sjef som bestyrer for Instituttgruppe for laboratoriemedisin, og satt der med en million i underskudd, og med flere personer jeg hadde lovet arbeid. Det sier noe om uforutsigbarheten i norsk forskning, men dette burde jeg selvsagt vært forberedt på. Uansett, etter 30 års virksomhet var LIIPAT faktisk konkurs.

Så ordnet det seg i 2003. Da dukket det opp penger til et samarbeidsprosjekt fra både Universitetet i Oslo og et annet forskningsrådsprogram.

– I dag er vi gjeldfrie og har det veldig bra, smiler han.

Tungt å være forsker

Men Brandtzæg legger ikke skjul på at det ofte er tungt å være forsker.

– Det går i faser. Til tider er det et slit å skaffe penger og rekruttere kvalifiserte folk.

– Noen fusker?

– Sudbø-saken handler om en mann med store mentale svingninger. Det er tragisk, men bør ikke få skade norsk forskning. Jeg er urolig for at vi kan bli sett på som noen juksemakere hele gjengen. Før granskingsrapporten ble lagt fram, var det rene heksejakten på Jon Sudbøs medforfattere. Men de ble altså frikjent i rapporten, mens institusjonenes kontrollmekanismer ble kritisert. Det er jeg glad for. Sudbø hadde sittet på siden av ulike forskningsgrupper. Ingen hadde plukket opp hva han drev med. Slik skal det ikke være. Gruppekulturen skal sikre at enhver forsker opptrer redelig. Dette ville aldri kunne skjedd dersom Sudbø hadde deltatt på forskerseminarer med min gruppe. Da ville han raskt blitt avkledd.

70 milliarder mer til forskning

– Du forsøker å gjøre noe med pengesituasjonen for norsk forskning?

– Ja, jeg skriver noen avisinnlegg, sier han med underdrivelse. Enkelte vil kanskje hevde at han veiver om seg med skarpe slåredskaper i den forskningspolitiske debatten. Han har meninger om det meste, særlig om finansiering.

– Oljenasjonen Qatar har skjønt at man ikke kan belage seg på oljepenger i all fremtid, og satser nå enormt på forskning. Norge bør selvfølgelig gjøre det samme. Jeg har foreslått å flytte fem prosent av oljefondet over i forskningsfondet. Det vil utgjøre 70 milliarder kroner. I det minste vil det dekke den foreslåtte offentlige andelen av tre prosent-målet i den nye forskningsmeldingen. Nå er det på tide å gjøre noen skikkelige grep!

Flaksbasert suksess

Han er engasjert nå, den lange, lune mannen, som ifølge Jon Hustads helteportrett i Morgenbladet fra 2004 er den største blant de store her til lands. Men han er forbausende beskjeden på egen forsknings vegne. Hør bare:

– Etter min mening er det tre ting som skal til for å lykkes som forsker: motivasjon, hardt arbeid og en god porsjon flaks. Jeg har hatt mye av det siste.

– Du er Norges mest siterte forsker?

– Ja, men jeg vet ikke helt hva det betyr. Antakelig ikke annet enn at jeg har skrevet mye og har bygd opp en stor forskergruppe. Vil man bli husket, må man etterlate noe som lever videre, og det har jeg sørget for med LIIPAT, tror jeg. Eldre ledere bommer når de tviholder på makta. Man må tåle å se det gro ved siden av og over seg. Det har jeg tatt høyde for, og har delt laboratoriet opp i fire seksjoner. Jeg leder én selv, mens de unge har fått slippe til på de tre andre. Det fungerer veldig
bra.

Hyllet

Det kan virke som om Brandtzæg tenker på retretten. Ettermælet er sikret, og det er liten tvil om at mannen er fornøyd.

I juni ble det avholdt et jubileumsseminar for 70-åringen på Rikshospitalet. Toppforskere innen immunologi fra hele verden holdt foredrag for ham. Brandtzæg forteller at han ble rent rørt, og at samsunnmøringen Jon Hustad skrev i en artikkel i Klassekampen mandagen etter at det var skandaløst at ikke flere lot seg merke ved «eit av dei mest prestisjetunge vitskapsseminara som nokon gong er vorte arrangert i Norge». Og Hustad undret seg: «Kvar var journalistane, kunnskapsministeren, statsministeren, eller for den del kongen eller dronninga?»

– He-he, han tok helt av i den artikkelen. Kanskje du vil ha med deg en kopi?

Per Brandtzæg

  • Professor i immunologi og leder for Fakultetsdivisjonen ved Rikshospitalet
  • Norges mest siterte forsker
  • Norges mest aktive debattant og lobbyist innen forskningspolitikk
  • 192 cm høy

Skriv ut siden