Bladet Forskning

Målsøkeren

Han har det med å ta ledelsen, den halvstuderte rektoren ved Universitetssenteret på Svalbard. Nå vil han gjøre øysamfunnet til C02-fri sone. Det skulle ikke forundre oss om Gunnar Sand fikk til dette også.

BLIKK: Gunnar Sand har sett utallige isbjørner i sitt liv. Denne karen traff vi på Svalbard museum. (Foto: ANITA THOROLVSEN MUNCH)

– Jeg misliker ting som tar lang tid, sier 55-åringen på dannet trøndersk fra en svart designstol hjemme i sin egen stue i hus nr. 514 øverst i fjell-
siden over Longyearbyen.

Jeg går etter de mulighetene som finnes

– Sånne prosesser som går og går, som det ikke kommer noe ut av. Nei, de prøver jeg å holde meg unna. Jeg går etter de mulighetene som finnes, og samarbeider med dem som vil samarbeide. Der det er problemer, er det bare å gå en annen vei.

Gunnar Sand er klar og tydelig, om enn noe ordknapp, der han sitter tilbakelent med både armer og bein i kors. Vasket jeans og hvit, oppkneppet skjorte er helt passende antrekk for en relativt nyinnsatt rektor på verdens nordligste universitetssenter. Denne søndagen har han besøk fra «nede», som Svalbard-beboerne kaller Fastlands-Norge. For noen minutter siden svingte han jeepen sin inn foran Polarhotellet og hentet to døgnville nyinnflydde hjem til seg. Om det plager ham å bruke helgen på å bli portrettert?

– Neida, det er en egen rytme her oppe, sier Sand. – Ukedager og helg, natt og dag, det sklir over i hver-
andre, så det spiller ingen rolle. Tempoet er uansett roligere her enn nede, men enda får vi gjort mer. Det liker jeg.

– Når var du sist i en sånn prosess du ikke liker?

– Jeg satt i et utvalg i regi av Forskningsrådet som skulle jobbe fram nye regler for finansiering av instituttsektoren. Det var en lidelsesfull prosess, og jeg vet ikke om rapporten som kom ut av det, vil endre instituttpolitikken noe særlig. Huff, det er ikke min legning å surre meg ned i problemer.

Det er ikke min legning å surre meg ned i problemer.

Forelsket

Gunnar Sand vil heller snakke om det som har gått bra. Og det er mye. For guttungen som vokste opp sammen med to brødre i arbeiderstrøket Lademoen i Trondheim, har klart seg godt. Ikke at Sand vil snakke noe særlig om barndommen sin heller, men av kona Arnhild skal vi senere få vite at Gunnar leste mye som barn. Når han da ikke konkurranseturnet.

– Var du skoleflink?

– Flink nok til å komme inn på teoretisk fysikk på gamle NTH, svarer han tørt, og forteller om studier i matematikk og filosofi før han ga seg. Noe hovedfag ble det ikke. Fast jobb som journalist i Adresseavisen fristet der og da, og siden har han levd etter prinsippet om at der det har åpnet seg muligheter, der har han slått til.

– Det er et problem han har, dette, sier kona når vi møter henne senere på kvelden. – Å si nei. Og han ender alltid opp med å bli leder, samme hva det gjelder.

Det samme sier Sand selv. Det som virker spennende, klarer han ikke å si nei til. Slik sett har det blitt litt tilfeldig hva han har gjort, mener han. Variert er det i alle fall: utenriksjournalist i Adresseavisen, gjestestipendiat ved Universitetet i Texas, informasjonsdirektør i SINTEF, nyhetsredaktør i Bergens Tidende, selvstendig konsulent for industriutvikling, medieforsker i Fredrikstad, bokskriving om alt fra forskningspolitikk til trønderrock og amerikanske medietrender, månedlig spalte i Adresseavisen, og fra 1989, kursleder for Studietur Nord. Det var da det begynte, dette med Svalbard. Han ble forelsket.

Siklet på jobben

Studietur Nord er et kurs for beslutningstakere om og på Svalbard, forteller Sand. Det blir arrangert hver sommer og tar blant annet kursdeltakerne med forskningsskipet Lance rundt Svalbard. I 1989 ble kurslederen syk, og Gunnar Sand ble bedt om å steppe inn.

Ingen har havnet på Svalbard tilfeldig.

– Siden jeg alltid har vært glad i sol og sommer, tenkte jeg først «hva pokker skal jeg dit opp å gjøre midt på sommeren?» Men så skjønte jeg at dette kunne bli interessant, og sa ja. Da var det gjort. Jeg ble begeistret for Svalbard og har vært det siden.

Ja så begeistret at da han giftet seg med sin kjære Arnhild, sto bryllupet nettopp her. Sand tør ørlite opp. Kommer litt lenger fram i stolen, frir armene fra korsgrepet og er på nippet til å smile.

– Hva er det med Svalbard?

– Det er et fantastisk fascinerende sted. Stillheten, åpenheten, lyset. Det er en roligere puls her og en intern kultur som det er lett å bli fanget av. Ingen har havnet på Svalbard tilfeldig. Alle som er her, har noe her å gjøre. Det preger jo også stedet.

Heller ikke Gunnar Sand havnet på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) tilfeldig, selv om han i det lengste prøver å få oss til å tro at karrieren hans ikke er planlagt.

– Det kom litt brått på. Min forgjenger Lasse Lønnum hadde jo egentlig et og et halvt år igjen av rektorperioden da han sluttet.

– Så du hadde siklet litt på denne jobben?

– Ja visst, i flere år. Men nå klaffet det, sier Sand, nøkternt, men fornøyd. – Barna var blitt voksne og jobben ledig.

Rektoren har tre barn fra første ekteskap, men synes ikke dette er tiden for å fortelle om dem. Vi gir oss på det, og sier «UNIS» i stedet. Da snakker Sand.

Har overlevd SINTEF

– Jeg har en åremålsstilling på seks år ved UNIS, og vi har nå lagd en strategiplan for hva vi skal få til på de vel fem årene som står igjen. Planen er at vi skal bli et internasjonalt ledende senter for arktiske studier, og for å få det til må vi bli dobbelt så store. Da har vi en rekke utfordringer å ta fatt i (se Brennhett polaruniversitet ).

Vi må satse der vi har fortrinn, og vi må satse rått.

Intet mindre. Unni Steinsmo, SINTEF-direkøren som har gitt Gunnar Sand permisjon for å dra til Svalbard, beskriver strategidirektøren sin som en hardtarbeidende, strategisk person som tenker langt og stort, og som er tidlig ute med nye ideer. Og dessuten trivelig og inspirerende å jobbe sammen med.

– Du er en av få som har overlevd alle de tøffe omorganiseringsrundene i SINTEF?

– Ja, det stemmer, det. Jeg har vært i SINTEF i til sammen 14 år og skal tilbake dit når perioden min her er omme. Det handler vel om at jeg jobber godt med folk og prøver å ikke legge meg ut med noen, sier han, tilbake i korsarmet positur og med blikk mot den store vindusruten hvor en vanvittig utsikt ned mot UNIS-bygget, Adventfjorden og Hiorthfjellet skimtes i vintermørket.

– Noen karakteriserer deg som en mann med spisse albuer.

– Jeg vet hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg er nok ganske sta, og har kanskje et litt lite demokratisk sinnelag. Han trekker lurt på smilebåndet. – Men de dårlige sidene mine kan sikkert Arnhild si mer om.

– Her er brudebildet, sier han og reiser seg. Vi ser nysgjerrig på den høyreiste kvinnen. Sand synes vi har snakket lenge nå, nok til en hel bok. Men litt mer om forsknings- og næringspolitikk går han med på. Og om det nye prosjektet hans – Svalbard som CO2-fri sone. Ja, selvsagt.

Hva skal Norge leve av?

«Norge må velge noen fremtidsrettede, faglige satsinger hvor vi har forutsetninger for å lykkes. Disse må spisses mot områder hvor vi ser muligheten for å utvikle et næringsliv som kan konkurrere og vokse i globale markeder,» skriver Sand i boken Norge 2020, som han ga ut sammen med Per Morten Schiefloe og Tone Merete Berg Aasen i 2005. Dette er en av kjepphestene hans.

– Vi må satse der vi har fortrinn, og vi må satse rått. Offshore, aluminium, marint… Sentrene for forskningsdrevet innovasjon (SFI) er eksempler på gode virkemidler. Men ellers blir ikke målet om at Norge skal forske for tre prosent av bruttonasjonalproduktet, hvorav næringslivet skal stå for to prosent, fulgt opp i politikken. Det virker ikke som om målet er seriøst ment. Kanskje er det på tide å finne seg et mål som er mulig å nå?

Utstillingsvindu for miljø

Det er nettopp slike mål Sand setter seg. Det siste i rekken er å gjøre Svalbard til CO2-fri sone innen 2025. I dag slippes det hvert år ut rundt 200 000 tonn CO2 på Svalbard, et av de mest sårbare naturområdene vi har. Biler og snøscootere står for en del, men verst er kullkraftverkene i Longyearbyen og det russiske Barentsburg. Klimagassen CO2 får gå rett ut i atmosfæren, uten noen som helst form for rensing. Dette vil Sand ha slutt på, og har derfor tatt initiativet til å lage en plan for hvordan. Sammen med geologiprofessor Alvar Braathen ved UNIS, forskningssjef Inge Gran ved SINTEF/NTNU og en rekke Svalbard-baserte aktører har Sand lagd en slik, og før jul ble planen velsignet av justisminister Knut Storberget med penger til videre utredning. Inkludert i planen er et pilotprosjekt for ny renseteknologi for kullanleggene, miljøvennlig deponering av CO2 og å få biler og scootere over på hydrogen.

Svalbard er det perfekte stedet for å prøve ut det CO2-frie samfunnet.

– Svalbard er det perfekte stedet for dette. At det er et øysamfunn, gjør det praktisk mulig, og med den miljøstatusen Svalbard har, vil det være et flott utstillingsvindu for Norge som miljønasjon. Dette synes jeg er en god idé. Særlig fordi den er realiserbar, sier Sand entusiastisk, og legger til at de på UNIS i år starter opp et nytt studie- og forskningstema, nemlig energi og miljø, som blant annet skal fokusere på kull som ressurs i et miljøvennlig perspektiv.

– Hvordan er det egentlig å være halvstudert avismann satt til å lede et universitetssenter?

– Jeg tror det kan være en fordel å ha et litt annet perspektiv enn akademikerne. Min kompetanse er helt annerledes enn forskernes, og det er også oppgavene mine.

Klokka er blitt halv sju denne svarte, forblåste januarkvelden på Svalbard. Vi drar intervjuobjektet vårt ut. Tid for fotografering. Sand er litt anspent, men leverer varen. Portrettintervju er nok ikke blant favorittene hans. Om en time skal vi møtes igjen til middag på Polarhotellet. Da skal kona være med.

Kjærligheten

– Vi ble bestandig sittende igjen og snakke, sier Arnhild Ness og ser forelsket bort på sin noe beklemte, men tydelig gjengjeldende ektemann. Hun er i full gang med å fortelle om da de to møttes for første gang. Det var da ungene deres – de har seks til sammen – var små og de to var gift på hver sin kant. De var begge med i en trimforening med vekt på det sosiale i nabolaget i Nedre Singsaker.

– På mystisk vis ble Gunnar leder for avdelingen for ektemenn i laget, enda kona hans ikke var medlem i damelaget, sier Arnhild ertende.

Da de traff hverandre igjen og begge var skilt, ble vennskapet til kjærlighet. Og i fjor sommer giftet de seg i et helt spesielt bryllup i Ny-Ålesund. Gjestene ble flydd i småfly ut til det Kings Bay-drevne forskningsmekkaet ved Kongsfjorden. Både sysselmannens vielse og festen ble holdt i huset som til vanlig er messe og samlingssted for forskere fra alle verdenshjørner.

– Det var kø for å få være med i det bryllupet, sier Arnhild lattermildt, den klassiske homøopaten som nå omskolerer seg og tar en mastergrad ved NTNU, men med feltarbeid og oppgaveskriving på Svalbard. Humor og latter i gruvene, er temaet.

– Hvilken vin vil dere ha til, spør kelneren.

– Neei, hva anbefaler du, spør Gunnar Sand tilbake og fleiper med at han kun skiller mellom rød og hvit vin, og at han foretrekker rød. Ekteparet ler. Gunnar Sand slapper endelig av, mens Arnhild tar seg av journalistene.

– Sprudlende dame, ikke sant, sier Gunnar Sand stolt når vi treffer ham kl. 08.45 i den nye forskningsparken dagen etter. Han skal ønske 200 studenter velkommen til nytt studieår med et fordrag om Svalbard og UNIS på engelsk.

Gunnar Sand

  • Rektor ved Universitetssentret på Svalbard siden juni 2006, permisjon fra stillingen som strategidirektør i SINTEF
  • Mediterer hver dag, og er ACEM-instruktør
  • Er med i polarleikaring sammen med kona
  • Leser mye, gjerne Alice Munro, Naguib Mafouz og Richard Ford

Skriv ut siden