Bladet Forskning

Kuhns paradigmer på norsk

Verden har lært ett ord av Thomas Kuhn: paradigme. Hans klassiske bok "The Structure of Scientific Revolutions" fra 1962 kommer nå på norsk for første gang. Denne boken blir regnet som et av de mest sentrale vitenskapsteoretiske verker i vår tid.

Skrevet av: gisle aschim

Kuhns utgangspunkt var teoretisk fysikk, men han gikk raskt over til å gjøre vitenskap i seg selv til studieobjekt, og ble vitenskapshistoriker. Hans bok handler om naturvitenskapens fremvekst. Konklusjonen er at den vitenskapelige utviklingen ikke er lineær og akkumulerende, slik at man kommer stadig nærmere en endelig sannhet. Den vitenskapelige utviklingen foregår i sprang. Én forståelsesramme – et paradigme – avløser en annen, én felles oppfatning av grunnleggende sannheter byttes ut med en ny. Denne utviklingen må ifølge Kuhn forstås i tett forbindelse med samfunnets generelle utvikling, hvor faktorer utenfor vitenskapen ofte er avgjørende for hvilken retning vitenskapen tar.

I samfunnsvitenskapen var dette velkjent. Man la ikke nødvendigvis ny viten på toppen av den gamle, man hadde ikke engang en felles forståelse av samfunnet. Man omtolket samfunnet, og samfunnet selv endret seg. Kuhns felt var utelukkende naturvitenskapen, og hans påstand var at også denne vitenskapen var avhengig av den samfunnsmessige forståelsen. Objektivitet eksisterer ikke uavhengig av et sosialt rammeverk og en kollektiv mentalitet. Det som tidligere har vært sant og rasjonelt, er ikke sant og rasjonelt til evig tid.

Kuhns relativisme ble et brudd med den moderne oppfatningen av fremskritt som en lineær utvikling. Han kritiserte skarpt den logiske empirismens jakt på en endelig sannhet og fornuft. En fullstendig avvisning av fremskrittet og sannheten er likevel ikke en posisjon man uten videre kan tillegge Kuhn. Både den vitenskapelige presisjonen og antallet problemstillinger som vitenskapen interesserer seg for ville vokse, og det i seg selv ville være et fremskritt.

For Kuhn var kravet om rasjonalitet ufravikelig i enhver vitenskapelig fremstilling. Men det helhetssynet denne rasjonaliteten befinner seg innenfor, endres og påvirker fortolkningene av de data man innsamler. For Kuhn var det problematisk å sette seg inn i andre paradigmers rasjonalitet, fordi forutsetningene for å forstå den hadde gått tapt. Det helhetssynet som eksisterte, kunne ikke rekonstrueres selv om de løsrevne data var de samme eller lot seg oppspore.

Kuhn beklaget seg i forordet over at det ikke var mulig å gi ut en mer gjennomarbeidet og fyldigere bok. På 13 korte kapitler klarte likevel Kuhn å sette preg på den vitenskapsteoretiske debatten, og bidrog til en økende interesse for å gjøre vitenskap til objekt for refleksjoner og systematisering. Kuhn har møtt krass kritikk for å være upresis i sin bruk av begrepet paradigme, og ikke minst for å tillegge ikke-vitenskapelige og ikke-rasjonelle faktorer så stor vekt i utviklingen av vitenskapen.

En slik provokasjon har imidlertid gitt en økende interesse for å legge vitenskapen selv under lupen. Uansett hva man i dag mener om Kuhn, er det vanskelig ikke å forholde seg til hans bidrag. Derfor er det betimelig at boken nå omsider utgis på norsk.

Thomas S. Kuhn: Vitenskapelige revolusjoners struktur, Spartacus forlag, 1996

Skriv ut siden