Bladet Forskning

Kjerringa mot strømmen

– I’m a fallen woman, ler Nina Witoszek og vifter med hånden i gips. Kvelden før skled kulturforskeren, forfatteren og den ordrappe samfunnsdebattanten på glattisen. Hun pleier ellers ikke å la seg vippe av pinnen.

Skrevet av: elisabeth salvesen

Glede: – Jeg savner litt mer begeistring og feiring av begivenheter i Norge, sier Nina Witoszek. (Foto: Eva Brænd)

Dermed har Nina W. som hun ofte kalles, egentlig glemt hele intervjuavtalen med Bladet Forskning, men rydder resolutt plass likevel.

Kjapp og presis i replikken, festlig og imøtekommende. Tilsynelatende lavmælt, men med en tendens til å komme i heftige diskusjoner med store deler av det intellektuelle og synlige Norge uten å falle overende – fra Arne Næss og Thomas Hylland Eriksen til Hans Wilhelm Steinfeld. Sist og heftigst med Steinfeld om polske nazister i Ukraina, helt til Aftenpostens utenriksredaktør satte et kontant punktum ved å gi Nina W. full støtte ut fra faktiske forhold og manglende kilder.

Min polemiske ånd ble først vekket av Arne Næss.

Nylig ble da også Nina W. kåret av Dagbladet til en av Norges ti viktigste intellektuelle og kalt «den lekende intellektuelle». En splittet sjel, sier noen om henne. Artig og sjelden, sier andre.

Nina W. leker også med identitet, og utgav i 1991 novellesamlingen «Fables of the Irish Intelligentsia» under pseudonymet Nina Fitzpatrick. Det fikk den konsekvens at hun ble tildelt en irsk litteraturpris – som raskt ble trukket tilbake da det ble oppdaget at hun likevel ikke var irsk, men bare gift irsk. Senere har hun skrevet en kjærlighetsroman og en roman om å finne sitt livsprosjekt.

Kom på Nansenpass

Nina W. kom til Norge fra Krakow i Polen i 1983, på såkalt Nansenpass. Hun ble utvist fra Polen fordi hun arbeidet i et undergrunnsforlag og oversatte «Animal Farm». Hun visste lite om Norge bortsett fra Ibsen og Bjørnson, natur og renhet. Seks år etter tok hun doktorgraden i Oxford og Stockholm og har senere bodd mye i Uppsala, Firenze, Irland og på Vinderen i Oslo.

– Min polemiske ånd ble først vekket av Arne Næss. Jeg skrev begeistret min aller første kritiske artikkel mot hans økofilosofi, minnes hun.

I dag er Nina Witoszek forskningsleder, litteraturviter og kulturhistoriker, og arbeider ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

– Jeg elsker å arbeide her fordi det er et kosmopolitisk berikende og romslig miljø. Jeg kaller det «Senter for utvikling og glede».

Men i dag er mye forskning styrt over store programmer, alt er orientert mot nettverk og workshoper. Ord som «globalisering», «multikulturalisme» og «fattigdom» er langt på vei blitt enerådende mantraer. En genial student som for eksempel vil studere huldras skjebne i Grimstad, vil ha problemer med å få midler til det. Men forkler man prosjektet litt og kaller det en «studie om naturforestillinger og fattigdomsproblematikk», er det håp om pengestøtte.

Da jeg i sin tid skulle skrive en bok, «Norske naturmytologier», gikk Forskningsrådets avslag på at prosjektet var urealistisk og for bredt. Så jeg kalte det «Natursymbolikk i urbane miljøer» – og fikk støtte.

Vi må ikke miste kvalitet og innovasjon bare fordi det ikke inngår i nettverk. Det må være rom og midler til individuelle og visjonære løsninger også.

«Det humanistiske prosjekt»

For et par år siden advarte Nina W. mot «den norske selvgodheten» og bildet av Norge som fredselskende nasjon. Landet som gir mye i bistand, er fredsbygger og står fram for alle «de gode sakene» slik Terje Tvedt dokumenterte i maktutredningen. «Nordmenn har avansert fra å være en naturstamme til å være en fredsstamme, hvilket gjør dem moralsk overlegne i forhold til hele verden,» skrev Nina W.

Jeg kaller det «Senter for utvikling og glede

– Den intellektuelles rolle er å detonere mulig selvgodhet, være vaktbikkje, bjeffe og kritisere tanken om at «hvis alle var som oss, ville vi hatt himmelen på jorden». Det er viktig å vise at det blir en parodi. Jeg støtter gjerne en folkeoppstand mot selvgodhet, sier hun.

Nå skal hun vie mer av sin tid til «det humanistiske prosjekt», inspirert av intellektuelle som Hannah Arendt, Albert Camus, Edmund Burke og de gamle mestre Platon, Sokrates og Aristoteles.

– Det er ikke minst blitt høyaktuelt i terrorismens tidsalder. Hvis vi går i den fellen at vi altfor langt på vei forsøker å «forstå» terroristene og mener at de hadde en slags «rett» til å sprenge tårnene i NY – slik det blant annet hevdes i bøker skrevet av franske intellektuelle i dag – svikter vi «det humanistiske prosjekt». For meg er dette prosjektet en kombinasjon av et kristent ideal om individets absolutte verdi og verdighet samt det sokratiske ideal om åpenhet og kritisk selvransakelse. Medfølelse, selvkritikk og respekt for menneskeverd.

Den intellektuelles
samfunnskritiske rolle er
den aller viktigste!

Jeg er redd for islamofascismen. Det bør være en grense for dialogen og forståelsen. Å forstå alt vil si å tilgi alt – slik kan det ikke være og dessuten hemmer det handlekraften. Det er ikke meningen at vi skal tilgi alt: Stalin, Hitler, Milosevic. Vestmaktenes unnfallenhet overfor Hitler – og den vestlige verdenens unnfallenhet overfor grusomhetene i Kambodsja, Rwanda, Bosnia og Kosovo. Man snakker og snakker og «forhandler med partene» – mens tusenvis av mennesker myrdes.

Jeg mener at vi må sette foten ned og tenke på å danne en solidaritetsfront med totalitære regimers ofre i hele verden. Det er ikke riktig å bite tennene sammen og snakke om toleranse og respekt når unggutter oppfordres til å bli selvmordsbombere og kvinner behandles som kveg.

Går mot strømmen

– En intellektuell bør alltid gå mot strømmen. Det er som regel mindretallet som har rett, slik blant annet Ibsen pekte på, sier hun.

Å forstå alt vil si å
tilgi alt – slik kan det
ikke være.

– Forfatteren Susan Sontag er ett av mine forbilder. Hun har vært en engasjert intellektuell som trakk oppmerksomheten mot minoritetssyn. En annen er Alberto Benini. Hans film «La vita e bella» – om far og sønn som overlever tysk konsentrasjonsleir ved å styre tankene kreativt – illustrerer den undervurderte rollen av fantasi og drøm i våre liv.

Nina W. er glødende engasjert i forskningsformidling. – Vi skriver ofte artikler for referees – som leses av 2,5 lesere – men vel så viktig er det å skrive noe som blir lest av helt alminnelige mennesker. Selv om man da må forenkle og forkorte grovt i likhet med journalister. Den intellektuelles samfunnskritiske rolle er den aller viktigste!

– Var det derfor Nina W. støttet USAs intervensjon i Irak?

– Jeg var ikke klart for og heller ikke klart imot, det var et moralsk dilemma for meg. Men jeg prøvde å formidle synet til mange dissidenter fra det tidligere Øst- og Sentral-Europa og dermed ble jeg tatt fullstendig til inntekt for det.

Mange av dem kunne ikke overse at Saddam Husseins regime var totalitært i likhet med det de selv har vokst opp med. Dermed var det heller ikke vanskelig å identifisere seg med regimets ofre.Kall det gjerne en humanistisk begrunnelse som er i strid med pragmatiske og geostrategiske hensyn.

Nina Witoszek

  • Forskningsleder, litteraturviter og kulturhistoriker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo

Utvalg av arbeider:

  • Kulturhistoriske studier: Norske naturmytologier (1998), Kultur og krise (2002) og Arne Næss and
    the Progress of Ecophilosophy (1999)
  • Novellesamling: Fables of the Irish Intelligentsia (1991)
  • Romaner: Faustynas elskere (1994) og Daimon (2004)


 

Skriv ut siden