Bladet Forskning

Kjenner trøkket

Øyvind Østerud kjenner trøkket. Rundt ham forskes og publiseres det i et forrykende tempo. Mediene er stadig på ham for å få vite siste nytt fra Maktutredningen. Og på arbeidsplassen - Universitetet i Oslo - trives han så godt at han tror det neppe kan finnes maken.

Skrevet av: bård amundsen

MAKT: Det dreier seg om et oppdrag der det offentlige, altså makten, ber noen om å studere seg selv. Det er det samme som å be om debatt. Ikke minst fordi det kan gjøres på så veldig mange måter, mener leder for Makt- og demokratiutredningen 1998–2003, Øyvind Østerud. (Foto: Trond Isaksen)

Fra et hjørnekontor i statsvitenskapens nokså loslitte høyborg, 10. etasje i SV-bygget på Blindern, har han i snart fem år styrt det som offisielt heter Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Her skal du ikke ha tilbrakt så mange minuttene sammen med Øyvind Østerud (58) før du forstår hvorfor statsvitenskapprofes-soren stadig hentes til nye oppdrag. Med tilbakelent iver avleverer han presise og lettbegripelige analyser av det meste, også av den formidable interessen rundt sitt største forskningsoppdrag noensinne:

– I det øyeblikket noen sier ordet «makt», så har alle meninger. Det engasjerer folk. Og så dreier det seg om et oppdrag der det offentlige, altså makten, ber noen om å studere seg selv. Det er det samme som å be om debatt. Ikke minst fordi det kan gjøres på så veldig mange måter.

Sånn omtrent midtveis i det femårige forskningsprogrammet blåste det en stund ganske friskt rundt Østerud og kollegene. Maktutredningen fikk av noen merkelappen «pallevarer fra oppdragsforskningens overskuddslager», og forskerne ble kritisert for manglende deltakelse i den offentlige debatten. Produktene deres var mainstream-synspunkter, forskerne manglet standpunkter og forskningen var uten appell. Også tidligere maktutreder Gudmund Hernes, UNESCO-direktør og kokebokforfatter med mikrobølgeovner som spesiale, mente at det var lunke retter som ble servert av etterfølgerne.

Siden har det gått bedre. I dag er bokproduksjonen kommet opp i over 25 utgivelser, mens antallet rapporter og kronikker er enda høyere. Maktutredningslitteraturen havner nok ikke under så veldig mange juletrær, men har til gjengjeld vist seg som «heit lektyre» i medienes politiske redaksjoner. På boklanserings-pressekonferanser har det vært så mange journalister at de fleste forskere ville ha blitt skjelvne.

– Hva gjør det med forskere når de får så mye oppmerksomhet som dere?

– Mye. Den positive siden er at vi blir stimulert, at vi kjenner trøkket. Maktutredningen er et forskningsprogram der fryktelig mye må gjøres på kort tid. Det fine med hele tiden å kjenne trøkket, er at du får gjort så fantastisk mye. Jeg tror at tidsfrister kan gjøre forskere veldig effektive. Forskere har i det hele tatt godt av å kjenne trøkk. Men forskningsvilkårene våre har langt fra alltid vært ideelle. Langt i fra. Det har vært turbulent. Du må hele tiden være utadvendt. Det skjer nesten konstant en masse ting på en gang.

Sprikende forskning

Gjennom å organisere Maktutredningen etter en nettverksmodell, har forskerne fått et mye større forskningsprogram enn det bevilgningen på 49 millioner kroner skulle tilsi. Maktforskerne har kunnet trekke veksler på en rekke fagmiljøer og har drevet et omfattende samarbeid med andre prosjekter og forskningsprogrammer – forskere som har hentet grunnlønnen sin fra universiteter og høyskoler. Dette nettverket har gitt forskerne ny og ajourført kunnskap på en rekke områder de selv ikke ville hatt sjanse til å dekke.

– Kan det bli et problem at et samfunnsvitenskapelig forskningsprogram publiserer så mye som dere gjør?

– Ja, det kan det. Men et viktig poeng med makten er at den er så mangfoldig, og at så mange er interessert i forskjellige aspekter ved den.

– Dere er blitt kritisert for å ha et forskningsprogram som spriker i alle retninger.

– Svaret på det er at det er helt riktig. Men det var dette mandatet vi fikk fra Stortinget. Jeg tror for øvrig ikke det skal bli vanskelig å se hovedlinjene i forskningen vår når vi legger fram den avsluttende boken fra Maktutredningen i august. Mye peker i samme retning. Selvfølgelig kunne vi ha organisert det hele på en annen måte, med forskere som liknet mye mer på hverandre, forskere som hadde gitt et mer enhetlig program med en tydeligere profil. Men da ville det ha blitt utrolig mye som hadde falt utenfor det vi holdt på med. Da tror jeg vi ville ha møtt en kritikk som hadde gått på at det vi holdt på med var altfor ensidig.

Lynsnar opplesing

– Har du vært fristet til å følge i Gudmund Hernes' fotspor som rikssynser?

– Neeei, det har jeg ikke vært veldig fristet til, nei. Gudmund Hernes ble politiker og statssekretær. Jeg har ingen politisk bakgrunn.

Men om Østerud aldri har vært eller vil bli partipolitiker, så har han stått med begge beina dypt plantet i universitets- og forskningspolitikken. Han har sittet i styret i det gamle Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), han har vært instituttbestyrer og han har sittet i fakultetsrådet.

– Jeg synes administrativt arbeid i forskningspolitikken er ganske spennende, så lenge det har et rimelig omfang. Administrativt arbeid kan være en interessant avveksling for en forsker. Akkurat nå er jeg både administrator, forskningsleder, forsker, diplomat, formidler… det siste ikke minst. Jeg tror jeg har holdt noe sånt som 300 foredrag om Maktutredningen i løpet av disse fem årene. Rollen som formidler liker jeg. Kronikker og artikler har jeg skrevet siden studentdagene, og har slik sett mye gammel erfaring å flyte på.

Forberedelsene til nye foredrag bruker jeg forresten hele tiden som en måte å takle korte deadlines på. Neste uke skal jeg holde et foredrag om et tema som jeg nesten ikke kan noe som helst om. Jeg må lese meg opp lynsnart for å skaffe meg oversikt over feltet. Sånn jobber jeg mer effektivt.

Kjempeflott arbeidsplass

Oppvokst på Romerike i «veikrysset» der Norges to største elver Glomma og Vorma møtes, var det på ingen måte opplagt at Øyvind skulle bli statsviter. Rundt ham i familien har de fleste med universitetsutdanning studert juss.

– Statsvitenskapen var et nytt og spennende fag på midten av 60-tallet. Så etter en kort tur innom jussen, var det den jeg fortsatte med. Grunnen til at statsvitenskapen har fått en så sentral plass i Norge – det er vel bare i Nederland det finnes noe liknende – tror jeg ikke minst skyldes effektivt entreprenørskap fra enkeltpersoner i en tidlig fase av faget. I tillegg var tidspunktet gunstig. På 60- og 70-tallet skjedde en veldig ekspansjon med behov for annen ekspertise enn det jurister og økonomer kunne tilby. Noe tror jeg også skyldes den tette koblingen mellom profesjonsfaget og forskningsfaget statsvitenskap.

Snart 30 år er gått siden Øyvind Østerud fikk fast stilling ved Universitetet i Oslo. Hva mener han om arbeidsplassen?

– Dette er et kjempeflott sted å være. Det har jeg ment i alle de årene jeg har vært her. Både faglig og personlig er Universitetet i Oslo et fantastisk sted å oppholde seg. Et spennende miljø, med den rette kombinasjonen av jevn stabilitet og stadig fornyelse. Jeg tviler på at det kan finnes noe bedre sted å gå på jobb.

Sier professoren, som kjenner at det kribler sånn i kroppen at han også må ut og løpe en tur nesten hver eneste dag. Så har han selvfølgelig en omfattende idrettsbakgrunn. Han har vært aktiv mellomdistanseløper, med 800 meter som favorittdistanse. Går stadig mye på ski og skøyter ved siden av løpingen. – Jeg er ikke helt sikker på om det er sunt å trene så mye, mine nærmeste er enda mer usikre. Men det dreier seg egentlig ikke om å trene. Jeg slapper av når jeg løper.

Øyvind Østerud:

  1. Leder for Makt- og demokratiutredningen 1998–2003
  2. Professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Overtok i 1980 Johan Galtungs høyt profilerte professorat i «freds- og konfliktforskning», og søkte umiddelbart om å få omgjort betegnelsen til professorat i «internasjonale konfliktstudier»
  3. Doktorgrad fra London School of Economics
  4. Har i årenes løp skrevet 15–20 fagbøker i politiske studier og fått publisert en lang rekke artikler i internasjonale bøker og tidsskrifter. Har vært gjesteprofessor ved en rekke utenlandske universiteter.


 

Skriv ut siden