Bladet Forskning

Internintervjuet: Karin Refsnes

Karin Refsnes er direktør for Divisjon for store satsinger i Forskningsrådet. Men hun gjør ingen forsøk på å undertrykke bestemor-genenes rop av den grunn.

(Foto: Mona Gravningen Rygh)

Hva har du på skrivebordet?

– Nå har jeg akkurat ryddet, så det som ligger igjen, er det som være der. Da snakker vi for det første om et antall dokumentstabler – om polarforskning på Svalbard og om Store programmer, for eksempel. For det andre snakker vi om et antall bilder av barnebarna. Eller kanskje det er det første. Ja, barnebarna først. I fjor truet jeg med å ta bestemorpermisjon – jeg har veldig sterke bestemor-gener.

Hvordan bidrar du til å forbedre Forskningsrådet?

– Vi hadde et divisjonsseminar før årsskiftet, og der lagde vi et slagord som skal bidra til den gode utviklingen av Rådet: «Samarbeid, åpenhet og dialog» . Etterpå har jeg innsett at vi må legge til et viktig ord til, nemlig humør ! Og det gjelder selvsagt både eksternt og internt.

Divisjonen din heter Store satsinger – hva er en stor satsing?

– Det må iallfall ikke blandes sammen med Forskningsrådets budsjettinnspill til departementene, som fra gammelt av går under navnet Store satsinger (se Hva bør vi satse på til neste år? ). De største oppgavene i denne divisjonen er å ta seg av det nye virkemiddelet Store programmer (se Forskning nr. 5/03), samt forskning som grunnlag for politikkutforming.

Hva er det verste med jobben din?

– Nei, det er feil spørsmål, for ingen ting er verst. Av mine 6,5 år i Forskningsrådet har det siste vært det beste hittil. Ikke minst på grunn av alle utfordringene med å forandre Forskningsrådet, der jeg har hatt gleden av å lede noen av prosjektene (se Forskning nr. 3/03).

Hva er din viktigste kjepphest?

– Hvis menneskene vil, så får man det til! Det er min kjepphest, og den vil jeg ha – både hjemme og på jobben.

Skriv ut siden