Bladet Forskning

Innovasjonens kunst

Professor i kunsthistorie Siri Meyer synes ikke regjeringen har særlig mange gode forslag til hvordan vi skal legge til rette for innovasjon.

Siri Meyer (Foto: Magnus Vabø/UiB)

– Staten har ikke reflektert nok over grunnlaget for innovasjon. Det er Meyers påstand etter å ha lest Fra idé til verdi. Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk.

–Regjeringen mangler gode begreper, et språk som kan gripe endringsprosessene. Derfor inneholder
heller ikke planen særlig mange konkrete forslag til hvordan innovasjonskompetansen kan økes.

Meyer er leder for Senter for kulturforskning ved Universitetet i Bergen. Hun var medlem av
forskergruppen i Makt- og demokratiutredningen. I mai hadde hun en kronikk om innovasjon i Aftenposten, med tittelen «Norge – et nyskapende land?».

Hun påpeker at kunstfeltet har en høyt opparbeidet selvrefleksjon på hva det vil si å være nyskapende, med et rikt vokabular for å beskrive og diskutere innovasjon.

Cézanne og Picasso

– Det finnes en rekke forståelsesformer for «det nye» i kunsten. I den klassiske forståelsesformen handler innovasjon om håndverksmessige ferdigheter og om å overskride «det gamle». Det skjer innenfor en utviklingsmodell hvor overskridelsene bringer oss nærmere et uspesifisert mål: fremtiden.

– I mange museer er det denne modellen som styrer de besøkendes vandring. Verkene av de innovative kunstnerne er ordnet i stilhistoriske epoker og i et kronologisk utviklingsmønster. Cézanne er derfor hengt opp før vi kommer til salen med kubisme, slik at maleriene hans kan stå som forløpere for Picasso.

Handlingsrom

– Innovasjon handler om å skape handlingsrom for forskjeller og for mennesker som vil bryte grenser. I hvilken grad ligger forholdene til rette for dette i Norge?, spør Meyer, og legger til: – Er staten selv innovatør? Hun synes den statlige institusjonsbyggingen på både kunnskaps- og kulturfeltet viser det motsatte.

– Samfunnet er blitt postindustrielt, men staten bygger institusjoner som om ingen ting var hendt. De blir stadig større og mer hierarkiske.

Som eksempel på velfungerende, postmoderne institusjoner nevner hun musikkfestivaler: – De kom-
binerer lokal spisskompetanse med internasjonale nettverk. De trekker til seg et stort publikum og utenlandsk presse. De er som regel gjennomført uten statsstøtte.

– Problemet er ofte at staten er eneveldig: Vi mangler alternative finansieringskilder. Staten styrer etter «hvor mange, hvor mye-prinsippet».

I andre land gjør man bruk av kunstnere, humanister og andre som vet noe om kommunikasjon og meningsproduksjon.

Derfor har de også en kultur for «cross over-e» og andre med innovasjonskompetanse – som kan kombinere kunnskap på nye måter og skape bevegelse i lukkede makteliter.

Skriv ut siden