Bladet Forskning

Ikke fri for kjemikalier

Presidenten i Norsk Kjemisk Selskap håper at han og kollegene kan fri oss fra kjemifobien i løpet av Kjemiåret 2011.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

VITALT: – Sjelden får vi kjemikere kommunisert det positive med kjemien. For eksempel at kjemi blir stadig viktigere for å løse globale utfordringer knyttet til helse, energi og mat, sier Kenneth Ruud. (Foto: BÅRD GUDIM)

Av og til er det frustrerende å være kjemiker. Det innrømmer Kenneth Ruud. For eksempel når han er vitne til at mange foretrekker avkok av naturlig voksende planter som inneholder tusenvis av ulike kjemikalier – noen gode for helsen og andre direkte farlige – fremfor et produkt lagd av fagfolk i et laboratorium. Fordi det første er «naturlig» og det andre er «kjemisk».

Ruud og kjemikerkollegene hans vet at fagfolk kan ha jobbet i årevis med å skille ut den ene aktive forbindelsen i en plante, den som faktisk hjelper oss mot sykdommen. Slik har forskerne greid å bli kvitt alt det andre som kan være farlig for oss.

Slik har forskerne greid å bli kvitt alt det andre som kan være farlig for oss.

Men hva hjelper det, når folk flest er overbevist om at det er sunnest å putte i seg slikt som kommer «rett fra naturen». Godt hjulpet av en milliardindustri som selger alternative helseprodukter.

– Som kjemiker er denne holdningen rett og slett umulig å forstå. Det som virkelig er kunstig, er jo skillet som er konstruert mellom naturlig og kunstig, sier Ruud.

Trenger et bedre rykte

Han sitter dresskledd i det ærverdige Vitenskapsakademiets lokaler på Drammensveien i Oslo. På vei fra Tromsø til Dubrovnik. Til nok et møte. Men først er han altså innom Vitenskapsakademiet og rådsmøtet i Norsk Kjemisk Selskap, foreningen som ble etablert i 1893 «for kjemiens fremme i vitenskap, teknikk og undervisning».

Det som virkelig er kunstig, er jo skillet som er konstruert mellom naturlig og kunstig.

Aldri har det vel egentlig vært mer nødvendig å fremme kjemien. Et fag som handler om «alt», og som få av oss forbinder med særlig mye.

I 2011 skal kjemien bli tydeligere. Det er målet til Ruud, selskapet og Kjemiåret i Norge. Om vi ikke alle har lært oss det periodiske system på rams i løpet av 2011, håper de i alle fall å gi kjemien et bedre rykte. Det trenger den.

"Takken er at kjemi forbindes med gift, forurensning og det meste annet som er farlig.

Kjemiske produkter som medisiner, metaller, kunstgjødsel og plantevernmidler har reddet oss fra sult og sykdom. Ny kjemisk kunnskap og nye kjemiske produkter har gitt enorme bidrag til å heve levekårene for de fleste mennesker på jorden. For ikke å snakke om levealderen.

Takken er at kjemi forbindes med gift, forurensning og det meste annet som er farlig og «unaturlig».

Du skal ikke ha beveget deg langt en dag før noen vil ha deg til å kjøpe et produkt som er «fri for kjemikalier».

– Meningsløst, slår Ruud fast. – Ethvert molekyl, selv vann, er et kjemikalium. Alle kjemikalier er dessuten mer eller mindre farlige, avhengig av mengde og hvilke andre kjemiske stoffer som er i nærheten. Det er et paradoks at vi bekymrer oss for E-stoffer i maten, men er begeistret for at rypa vi har skutt, kan mørne i lang tid. Årsaken til at den kan det, er at den er full av tyttebær, som inneholder det naturlige konserveringsmiddelet E-210, også kalt benzosyre.

Da ga kjemilæreren min meg masse ekstra kjemibøker som jeg skulle lese.

– Sjelden får vi kjemikere kommunisert det positive med kjemien. For eksempel at kjemi blir stadig viktigere for å løse globale utfordringer knyttet til helse, energi og mat. Ta noe slikt som tilgangen på rent vann. Den blir vanskeligere, mens befolkningstallet stiger. Vi behøver mer effektive metoder for å produsere vann, for eksempel gjennom kjemiske rensemetoder som gjør om saltvann til ferskvann. Her kan kjemikerne hjelpe, reklamerer Ruud. Som stadig blogger om dette og hint på nettsteder som forskning.no og kjemi.no.

Hadde ikke kjemisett

Man skal ikke ha portrettintervjuet så mange forskere i naturvitenskap før man ser et klart mønster: Det hele begynte med kjemisettet de fikk til jul da de var ti år.

Når vi endelig møter selve kjemikersjefen, så roter han til statistikken. Han fikk aldri kjemisett.

Jeg følte ikke at jeg ofret noe. Nå er jeg mer usikker.

Unge Kenneth Ruud var mer interessert i tog: – Jeg hadde noen kamerater som hadde kjemisett. Det var gøy det, men det var i grunnen morsommere med tog og togtider, sier han.

Oppvokst ved toglinja i Fredrikstad var det ikke vanskelig å dyrke den hobbyen. Her dundret togene forbi til alle døgnets tider. Det ble mange tog å holde orden på for Kenneth.

Kjemiinteressen kom egentlig ikke før han på videregående ble tatt ut til den internasjonale kjemiolympiaden. – Da ga kjemilæreren min meg masse ekstra kjemibøker som jeg skulle lese for å forberede meg. Først da oppdaget jeg hvor gøy det var med kjemi, forteller bronsemedaljevinneren fra olympiaden i 1988.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store planer om å vende tilbake til Norge.

Da han neste år satte seg på toget fra Fredrikstad til Oslo for å begynne å studere, var planen klar. Han skulle bli kjemiker.

Klassereisen

Sønn av en fabrikkarbeider ved Denofa-Lilleborg Fabrikker på Øra utenfor Fredrikstad og en hjemmeværende mor. Klassereisen var lang, men gikk med hurtigtogfart. Bare 32 år gammel ble Kenneth Ruud professor. Noen få år senere ble han utpekt som Yngre fremragende forsker (YFF) av Forskningsrådet. Få år etter det igjen ble han leder for et av Forskningsrådets Sentre for fremragende forskning (SFF). I mellomtiden har han publisert rundt 200 artikler i vitenskapelige tidsskrifter og blitt referert til over 5000 ganger.

– Man må jo jobbe en hel del, sier han beskjedent.

KENNETH RUUD

– Men det har ikke vært noe problem. Jeg har alltid hatt stor arbeidskapasitet. Under studietiden og som postdoktor kom arbeidet aldri i konflikt med noe. Jeg følte ikke at jeg ofret noe. Nå er jeg mer usikker. Det har jo fulgt en hel del ekstraoppgaver med det å bli professor og senterleder, sier han ettertenksomt.

Han skulle gjerne ha spilt litt mer på bratsjen. Den har han hatt med seg både til Oslo, Linköping, San Diego og Tromsø. For en professor som er ført opp som «singel» på CV-en, har det vært fint å kunne gå inn i lokale orkestre i byene kjemikarrieren har brakt ham til. Det gir også en mulighet til å treffe folk som ikke snakker om kjemi.

– Etter at jeg flyttet til Tromsø, har jeg også oppdaget fristende natur som ligger der og byr på seg selv. Jeg forsøker å få mest mulig tid til å nyte den. Enten på ski eller i kajakk eller bare til fots i fjellene.

Eksperimenter

De fleste forbinder kjemikere med hvite frakker, reagensrør og laboratorier.

De fleste forbinder kjemikere med hvite frakker, reagensrør og laboratorier.

– Hvis jeg skal spille ut teoretisk kjemi i selskapslivet, vil jeg fortelle om paradoksene som følger med kvantemekanikk og kvantefysikk, og kanskje litt om hvordan vi bruker Schrödinger-likningen for å beskrive hvordan molekyler oppfører seg. For dem som fortsatt ikke henger med, sier Ruud (nå ser han litt usikkert på journalisten, som nikker stivt), kan man jo alltids snakke om de store datamaskinene vi bruker.

Det er mange fordeler med at universitetet er så lite.

Store datamaskiner er helt essensielt for faget teoretisk kjemi. Stadig flere eksperimenter blir gjort med matematiske modeller og ikke kjemikalier. Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi (CTCC), hvor Ruud er senterleder, bruker daglig regnekraften til om lag 2500 datamaskiner.

– Målsettingen er selvsagt å bruke disse beregningene på interessante problemstillinger. I den senere tid har vi begynt å samarbeide med farmasøytiske firmaer. Hvis du skal ha et legemiddel godkjent, må du gjøre mange beregninger og målinger. Fordelen med å gjennomføre kjemiske eksperimenter i datamaskinen i stedet for laboratorier er for eksempel at du kan beregne hvilket molekyl som har best medisinsk virkning, uten å lage alle molekylene i laboratoriet. Det er ekstremt tidsbesparende.

Tvunget tilbake til Norge

Etter at Kenneth Ruud var ferdig med doktorgraden i Oslo, dro han til USA og San Diego, byen der været «is hardly anything but nice», som hans veileder uttalte. Overgangen var stor da han en januardag kom tilbake til Norge og Tromsø.

– Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store planer om å vende tilbake til Norge da jeg dro over Atlanteren, men Forskningsrådet krever at det siste året av en post.doc. skal være her i landet. Du kan på sett og vis si at jeg ble tvunget tilbake. Tilfeldigvis til Tromsø. I dag har jeg vondt for å tro at jeg kommer til å bo noe annet sted. Vi har et veldig trivelig miljø på instituttet, og vi jobber godt sammen med andre institutter ved universitetet. Det er mange fordeler med at universitetet er så lite. Ulempen er at vi har veldig få studenter, utvalget av ph.d.-studenter er svært lite. Dessuten merker man jo at man er utenfor allfarvei. Ingen drar tilfeldigvis forbi Tromsø, for å si det sånn.

Smell og røyk fenger barn og unge, det er det ikke tvil om.

Ruud har stor tro på samarbeid, og mener at miljøet i teoretisk kjemi i Norge og Skandinavia har en lang tradisjon for å «dele» på problemstillingene. – Derfor tror jeg også på SFF-ordningen, som har gitt oss mange nye samarbeidspartnere. Senteret, som er delt mellom universitetene i Oslo og Tromsø, hadde tidligere ti forskningsgrupper som hver hadde sitt eget kontaktnett. Det er en berikelse for vårt fagmiljø å jobbe så tett sammen og dra veksler på hele dette nettverket, selv om vi ikke akkurat kan banke på dørene hos hverandre når noen sitter i Oslo og noen i Tromsø.

SFF-ordningen har også i noen grad bidratt til bedre rekruttering, noe som er kjemifagets store hodepine, forteller Ruud. – Vi klarer i noe større grad å tiltrekke oss studenter som ellers ikke ville sett i vår retning. Og det har ikke vært noe problem å få tak i gode postdoktorer fra utlandet. Tromsø er jo eksotisk.

Smell og røyk

Vårsola skinner nå vakkert inn gjennom Vitenskapsakademiets vinduer. Noen av deltakerne på møtet i Norsk Kjemisk Selskap har satt seg ned i Akademiets lokaler med en kald øl. Samtalen går om hvordan de kan formidle og popularisere kjemi for allmennheten resten av kjemiens år.

Ekstra mye kommer til å skje under Forskningsdagene til høsten.

Ett tema er måten kjemi fremstilles på i mediene. Gir TV-programmer som «Ikke gjør dette hjemme», hvor programlederne lager innendørs fyrverkeri, plumbo-bomber og andre forrykende eksperimenter, egentlig et godt bilde av kjemifaget?

– Kjemishowene er gøy. Smell og røyk fenger barn og unge, det er det ikke tvil om. Og programmet er jo morsomt. Men om dette er heldig formidling, er noe vi diskuterer. Burde formidlingen heller lagt vekt på å forklare hvorfor og skape sunn nysgjerrighet, istedenfor bare å fokusere på effektene? Blir vi egentlig noe klokere av denne type formidling? spør Ruud seg.

– Vi er omgitt av spennende kjemiske prosesser. Overalt. Tenk bare på matlaging! Koking, steking, brødbaking. Alt er kjemi. For ikke å snakke om vin. Visste du at rødvin har rundt 800 kjemiske forbindelser?, spør kjemikeren.

Einar Uggerud, professor i kjemi ved Universitetet i Oslo, setter seg ned hos oss og deltar i samtalen. Han er valgt som leder av Det internasjonale kjemiåret 2011 i Norge. Han skyter inn: – Og visste du at LCD-skjermen er bygd opp omtrent på samme måte som vaskepulver, av flytende krystaller? Vi håper at vi i løpet av dette året skal klare å formidle noe mer enn bare smell og røyk. Vi har masse aktiviteter.

– Mange aktører er på banen for å vise at kjemi er relevant i dagliglivet. Ekstra mye kommer til å skje under Forskningsdagene til høsten. Da er det nemlig kjemi som er hovedtemaet, advarer Kenneth Ruud.

Kenneth Ruud

  • Født 1969 i Fredrikstad
  • Leder Senter for teoretisk beregningsbasert kjemi (CTCC)
  • President i Norsk Kjemisk Selskap
  • Ble professor i kjemi som 32-åring
  • Ble Yngre fremragende forsker (YFF) i 2004
  • Er beæret med Dirac-medaljen som første nordiske forsker

Skriv ut siden