Bladet Forskning

Hvem mener hva om Forskningsrådet?

Etter den omstridte fusjonen i 1993 mellom fem forskjellige forskningsråd har det nye Forskningsrådet jobbet gjennom seks år for å finne sin form. De fleste har akseptert modellen, men meningene om Forskningsrådet spriker. Vi spurte 12 sentrale aktører: Hva har gått bra, og hva har gått mindre bra?

Skrevet av: ingar myking

Innen det norske forskningssystemet krysses de fleste konfliktlinjene i samfunnslivet: Sentrum/distrikt, høyre/ venstre, fremtidsoptimisme/ fremtidspessimisme, næring/ kultur, miljøvern/teknologisk utvikling, samfunnskritikk/bestilte forskningsargumenter osv.

Midt i disse kryssende aksene finner en Norges forskningsråd, som en, alt etter hvem som ser, edderkopp i meningsveven, eller et jaktet vilt som alle vil ha sin del av. Meningene om Forskningsrådet kan virke like mange som det er kommuner i Norge. I anledning den kommende stortingsmeldingen om forskning har vi derfor samlet et knippe kommentarer fra personer i ulike posisjoner i forskningssystemet, om positive og negative sider ved Forskningsrådet etter reformen.

– Man har fått ett forum for diskusjon om norsk forskningspolitikk der alle aktører er med, og der de må møte hverandre og hverandres kulturer, sier tidligere statsråd Gudmund Hernes, en av de sentrale hjernene bak forskningsrådsreformen, om hva som er hovedgevinsten på grunnlag av fusjonen. – Tidligere gav de ulike miljøer seg under forskjellige lensfyrster i form av departementer. Nå må man i større grad faktisk argumentere med hverandre i åpent landskap, enten det er grunnforskere som må begrunne sine arbeidsmåter og bidrag overfor industrialister, eller talsmenn for næringslivet som må ta seg tid til å bli kjent med den akademiske kultur. – Dette kan bygges langt bedre ut – mye gjenstår langs denne linjen. Og det fører klart til kulturkonflikter, der en del vil mene at "alt var bedre under krigen". Flere har derfor ønsket å vende tilbake til status quo ante. Så lenge de har håp om det, vil de aldri fullt ut gå inn for å forme det nye.

"Tidligere gav de ulike miljøer seg under forskjellige lensfyrster i form av departementer. Nå må man i større grad faktisk argumentere med hverandre i åpent landskap…" Gudmund Hernes

Hernes mener også at konfliktene er forsterket ved stagnasjon og delvis reduksjon i forskningsbevilgninger. – Og da bites hestene. Noen spenninger er knyttet til syn på Forskningsrådets ledelse og beslutningsstruktur. Den viktigste oppgaven er derfor å forme denne kulturen. Ikke minst fordi omformingskreftene rundt Forskningsrådet er så sterke, må dette sentrum holde fast i sitt formål, og holde for de kast og hiv som landet, de høyere lærestedene og forskningsmiljøene vil utsettes for de neste par tiårene.

Professor ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) Olav Smidsrød er kjent for å ha utviklet en rekke innovasjoner, og han har samarbeidet tett med næringslivet, blant annet gjennom utviklingen av alginat fra tang og tare som del av et system for behandling av diabetes. Han mener det er mer som en kunst å regne å kunne få ut penger fra Forskningsrådet. – Ikke at jeg kommer så ille ut, heller tvert imot, men jeg sammenlikner det ofte med å treffe blink i en sidekant. Skal en unngå å havne i et sort hull med søknaden sin, må en ta hensyn til flere nivåer: områder, programmer, strategier, en egen tidsskala, departementenes vektlegginger osv., sier Smidsrød. Han mener at systemet er for finmasket, og det er dessuten så mange strategier å forholde seg til at det går på bekostning av nye forskerinitierte forskningsideer.

"Skal en unngå å havne i et sort hull med søknaden sin, må en ta hensyn til flere nivåer: områder, programmer, strategier, en egen tidsskala, departementenes vektlegginger…" Olav Smidsrød

– En kan nemlig ikke alltid strategisk bestemme seg for hva en kan finne opp. Ofte er det slik at en stikker fingeren ned i materien, og får dratt opp helt andre ting enn en hadde trodd, hevder Smidsrød. – Det er på tide at noen forteller dette til industrien og de bevilgende myndigheter i Norge nå. Vi kan ikke leve på råvareproduksjon i all evighet i dette landet. Skal industrien kunne konkurrere internasjonalt, så må en innse at den langsiktige grunnforskningen er helt grunnleggende. Smidsrød mener derfor at Forskningsrådet må kvitte seg med det altfor snevre nyttebegrepet de bruker. – Jeg har ikke noe imot nytte, men en må se at miljøer utvikler seg over lang tid, som en langsomtflytende elv. De ferdige resultatene er bare toppen av et digert isfjell. Mangel på langsiktighet og fragmentering er hovedproblemene med Forskningsrådet.

Smidsrød har likevel inntrykk av at de som jobber i Forskningsrådet, helt klart er på parti med forskerne. – Innenfor de brukerstyrte programmene har Området for industri og energi gjort en god jobb. Jeg vil også understreke at Forskningsrådet gjør et viktig arbeid innen formidling av forskning og kommunikasjon rundt forskningens betydning, mener Smidsrød.

– Hovedproblemet for både Forskningsrådet og norsk forskning generelt, er at vi får verre og verre økonomi, sier Tove Bull, rektor ved Universitetet i Tromsø. Det er først og fremst grunnforskningen hun er opptatt av, som hun mener blir skvist i kampen om de synkende forskningsmidlene. – Forskningsrådet har lite skyld i dette, men jeg tror det er hovedgrunnen til at institusjonen får så mye kritikk. Vi ser tendensen over hele fjøla – mindre til utdanning og forskning.

– Gjennom et felles forskningsråd har vi fått et synlig og tydelig talerør for norsk forskning som kan basere sine innspill på en grundig dokumentasjon og analyse av norsk forskning, sier Emil Spjøtvoll, rektor ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitetet (NTNU). Han mener at det virker som om Forskningsrådet begynner å få taket på forskningstemaer som går på tvers av disipliner og sektorer. – På den annen side er de ikke alltid i stand til å ta konsekvenser av analysene, og få tatt de store grepene. For eksempel viser alle data at vi satser langt mindre på teknologisk og næringsrettet forskning enn sammenliknbare land, uten at Forskningsrådet klarer å få gjennomslag for en økt satsing eller lar det prege sine prioriteringer, sier Spjøtvoll.

Kari Blom er rektor ved Høgskolen i Bergen og leder for Det norske høgskolerådet. – For høyskolene sin del har forholdet til Forskningsrådet bedret seg. Vi blir stadig mer integrert i strategiplanene og de offentlige dokumentene, og vi har fått en systematisk dialog med alle områdene. Selv om hun ser at universitetene og de vitenskapelige høyskolene har et særansvar for forskning, mener Blom at det ennå er et stykke igjen før de etablerte forskningsmiljøene blant de statlige høyskolene blir likebehandlet i prosessen om å få midler. – Vi skal jo tross alt konkurrere på kvalitet, og ikke på institusjonsbasis. De gamle distriktshøyskolene hadde nok et mer direkte forhold til Forskningsrådet, mens vi i dag litt for ofte blir vurdert som en felles samlekategori.

Arni Hole er ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet og mener at det er det helhetlige grepet om forskningspolitikk og -satsing som er Forskningsrådets styrke. – Dette fungerer bra i forhold til regjeringssystemet, allmennheten og næringslivet. – Jeg vil også fremheve de senere årenes gode lobbying overfor de bevilgende myndighetene. Dessuten har Forskningsrådet fått et godt tak på instituttpolitikken. Her er vi fornøyde med den rådgivningen og evalueringen som er blitt gjort. Hole etterspør likevel noe mer konkret rådgivning i forhold til hva regjeringssystemet skal satse på. – Det gjelder på sektornivå og ikke minst i forhold til internasjonal satsing – hvor, hva og når. Hun mener også at det gjenstår en del på det tverrsektorielle internt i Forskningsrådet. – Jeg tenker da særlig på samarbeidet mellom fagområdene i Forskningsrådet, avslutter Hole, som fra 1. april i år skal tiltre som administrerende direktør ved Norges idrettshøgskole.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) var en av pådriverne for den store rådsreformen. En av dem som fra departementenes side har fulgt utviklingen lengst innen det norske forskningssystemet, er Hugo Parr, ekspedisjonssjef i NHD. Han har hatt ansvaret for den næringsrettede forskningen der gjennom 11 år. – Vi har fått et system som er bedre, uten tvil. Ser en på de operative oppgavene, er det blitt større sammenheng mellom grunnforskning og anvendt forskning. Det samme gjelder internasjonal forskning. Uten den nye strukturen ville Norges deltakelse i EUs 4. og 5. rammeprogram for forskning ha vært vanskelig å gjennomføre. Parr mener likevel at det i noen sammenhenger tar litt for lang tid å få ferdigstilt saker fra Forskningsrådet. – Særlig når disse går på tvers av områdestyrene. Parr synes videre at Forskningsrådet gjorde en svak innsats som rådgiver for Regjeringen de første årene. – Denne rollen er svært viktig, men Forskningsrådet har bedret seg de siste årene. Jeg tror nok Rådet har modnet.

"Så hovedutfordringen for Rådet i årene fremover, er rett og slett å stake ut kursen for noen områder som nasjonen bør sette inn et krafttak for." Lars Gunnar Lie

Lars Gunnar Lie fra Kristelig Folkeparti har mange års erfaring fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. I dag er han leder for finanskomiteen. – Med de virkemidlene Rådet har hatt til disposisjon, vil jeg si det er gjort en god jobb. Først og fremst hadde jeg nok gjerne sett en høyere aktivitet innen den næringsrettede forskningen. Lie mener at Forskningsrådet i større grad må prioritere og definere hva Norge bør satse på. – Dette gjelder ikke så mye grunnforskningen, men helst den næringsrettede. Så hovedutfordringen for Rådet i årene fremover, er rett og slett å stake ut kursen for noen områder som nasjonen bør sette inn et krafttak for. Jeg vet at dette er vanskelig, men Norge er et lite land, og vi kan ikke være best i alt.

– Både jeg og mange fra forskningsmiljøene har gitt Forskningsrådet mye av skylden for manglende styring innen norsk forskning. Etter hvert ser jeg at dette kanskje er å skyte på pianisten. Mye kan tyde på at det er politikerne og departementene som ikke har fulgt opp intensjonen med å opprette Forskningsrådet, mener Peter Wesenberg, administrerende direktør ved Matforsk. Han har inntrykk av at flere departementer driver med ekstrem detaljstyring. – Hva hjelper det at Forskningsrådet lager strategier, planer og visjoner for norsk forskning, når myndighetene, gjennom styringsiver og manglende finansiell oppfølging, gjør sitt til at Rådet kun kan fungere som en bank, spør Wesenberg. Han mener at det virker dobbelt parodisk når politikerne skylder på Forskningsrådet for ikke å gjøre det de ikke får lov til å gjøre. – Vi er etter hvert ganske mange innen næringslivet og i forskningsmiljøene som begynner å bli svært frustrerte på vegne av Forskningsrådet nå. Han mener at det beste med forskningsrådstanken er at en kan adressere problemstillinger på tvers av faggrensene. – For oss som driver med næringsrettet forskning, er det en stor fordel å få vurdert prosjekter knyttet til hele verdikjeden.

Bjørn Grandal er administrerende direktør for Christian Michelsen Research i Bergen, og mener at det beste med Forskningsrådet er at en har én dør å forholde seg til. – Fra instituttsektorens side vil jeg også si at vi har fått en klart bedre dialog om basisfinansiering, sier Grandal. Sett utenfra mener han at hovedproblemet for organisasjonen er all innsatsen som har gått med til interne prosesser og egen samhandling. – En merker at her blir det brukt mye krefter, og jeg mener også at den overordnede styringsstrukturen – hovedstyre, områdestyrer og administrasjon – er vanskelig og overbestemt.

Grandal er heller ikke fornøyd med delingen av industriell forskning mellom områdene Industri og energi (IE) og Naturvitenskap og teknologi (NT). – Basismidlene våre håndteres av NT, men dem vi jobber for er næringslivet, så jeg savner IEs engasjement for å utvikle de teknologiske instituttene, sier Grandal.

– I utgangspunktet har vi vært, og er fortsatt, positive til sammenslåingen av de sektorvise forskningsrådene, forteller Harald Norvik, konsernsjef i Statoil. Han mener at arbeidet med å se de forskjellige områdene i Forskningsrådet i sammenheng for å skape synergieffekter og stimulere til tverrfaglighet, bør videreføres. – Ja, faktisk vil det være slik at Forskningsrådets berettigelse vil avgjøres av i hvilken grad dette arbeidet lykkes. – Vi er selvfølgelig mest opptatt av at det skapes nye, kreative teknologiske løsninger innenfor selskapets kjerneområder. Likevel er vi av den oppfatning at den grunnleggende forskningen er avgjørende for i hvilken grad vi i fremtiden vil kunne opprettholde vår konkurranseposisjon. Forskningsrådets virksomhet bør spenne fra basisforskning til brukerstyrte prosjekter, men hvor innholdet er av understøttende og "precompetitive" art.

Norvik mener videre at det bare i liten grad bør være Forskningsrådets rolle å bidra til direkte produktutvikling. – Denne oppgaven ligger hos bedriftene selv, eventuelt i samarbeid med forskningsinstituttene og andre aktører. Å skape en møteplass mellom industri og annen næringsvirksomhet, institutter og universiteter kan være en ledetråd i Forskningsrådets virksomhet, mener konsernsjefen.

Norvik peker også på at en konsentrasjon av forskningsinnsatsen om områder hvor landet har spesielle forutsetninger, enten gjennom naturgrunnlag eller ved at vi har særegen tradisjon og kompetanse, kan være nødvendig. – I denne sammenheng er vi uforstående til den nedprioritering og usynliggjøring av petroleumssektoren som vi har registrert i Forskningsrådets strategier og budsjetter.

"… politikerne skylder på Forskningsrådet for ikke å gjøre det de ikke får lov til å gjøre." Peter Wesenberg

Professor i medisin Ole D. Mjøs, leder av Mjøsutvalget og tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, var positiv til etableringen av ett forskningsråd. – Jeg hadde store forventninger til Forskningsrådet, og syntes det fikk en spennende konstruksjon. Mjøs er fortsatt positiv til organisasjonsformen. – Men premissene i stortingsmeldingen var at forskningen, Forskningsrådet og ikke minst grunnforskningen skulle komme styrket ut. Dette er en politisk forutsetning som ikke er fulgt opp.

– På områdenivå mener jeg det jobbes godt, men det er ennå et stykke å gå før en får til den synergieffekten en håpet ville komme på basis av samarbeid mellom områdene i Forskningsrådet. Mjøs mener også at Forskningsrådet i større grad bør markere seg i forhold til grunnforskningen. – Denne blir nedprioritert i de fleste organisasjoner, men bør styrkes betydelig i Norge. Han råder derfor ledelsen til å bli enda mer aktiv, strategisk og tydelig i budskapet sitt. – Forskningsrådet bør være ledende i den offentlige debatten rundt forskning og forskningsmidler.

Skriv ut siden