Bladet Forskning

Hva skal skje med forskningsinstituttene?

I Forskningsmeldingen fra 1998 ble det fastslått at instituttsektoren fyller mange viktige funksjoner og bør styrkes. Siden da har sektoren tapt terreng.

ALT MULIG: Instituttsektoren består av enheter som utfører forskning og utvikling – alt fra Institutt for fredsforskning til Statens institutt for forbruksforskning og Norges geotekniske institutt. Det fremste kjennetegnet for instituttsektoren, er at den er uhyre uensartet. (Foto: DigitalVision)

Norge har mange og svært uensartede forskningsinstitutter (se faktaboks). Noen mener at instituttsektoren er for stor og at kvaliteten er for dårlig. Andre mener den er undervurdert. Forskningsrådet mener at Norge har behov for institutter som er konkurransedyktige internasjonalt, som holder høy kvalitet og som kan dekke kunnskaps- og kompetansebehovene. Dette gis som en anbefaling til arbeidet med den kommende Forsk-ningsmeldingen.

 

Geir Stene- Larsen (Foto: Jon Solberg)

– Målet bør være at norske forskningsinstitutter har styrket sin posisjon vesentlig – både nasjonalt og internasjonalt – i løpet av de kommende fem årene, sier hovedstyreleder Geir Stene-Larsen. – Det er flere grunner til at instituttsektoren fortsatt bør være stor: Vi har en næringsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter som ikke kan drive forskning selv. Vi har en stor offentlig sektor som trenger forskning for å forbedre sine tjenester. Vi har få nasjonale forskningslokomotiver, som for eksempel Nokia i Finland og AstraZeneca i Sverige.

Mangelen på forskningslokomotiver og stort innslag av små bedrifter fører til at det offentlige må bidra med en større del av forskningsfinansieringen, og til at vi blir mer avhengige av å ha en solid instituttsektor for å fylle disse hullene. Universitetene og høyskolene kan bidra, men deres viktigste oppgave er å utdanne personell med den kompetansen bedriftene og det offentlige trenger, samt å bidra med den langsiktige grunnforsk-ningen som anvendt forskning bygger på.

Forskningsrådet vil derfor bidra til et løft for instituttsektoren, sier Stene-Larsen, og nevner noen stikkord for hvordan:

  • Konkurranse. Det gir incitament til å arbeide effektivt og levere kvalitet. De som har lite eller ingen konkurranse i dag, bør derfor få endrede rammebetingelser.
  • Like vilkår. Instituttene konkurrerer i et internasjonalt marked. Vi må gi dem som er mest utsatt, mer likeverdige konkurransevilkår med utenlandske institutter.
  • Evaluering. Forskningsrådets evalueringer viser at sektoren generelt holder høy kvalitet, men det er stor variasjon. Forskningsrådet vil bidra til å sikre at det lønner seg å være god.
  • Rolleavklaring. Instituttene må ha et klart mandat. Forskningsrådet går inn for at de som forvalter et nasjonalt ansvar, får dette tydelig definert og finansiert atskilt fra øvrig konkurranseutsatt virksomhet.
  • Samarbeid med universitets- og høyskolesektoren. Universiteter og høyskoler (UoH) har fått en helt annen frihet til å organisere virksomheten, bl.a. i forhold til oppdragsforskning. Dette gjør i noen tilfeller at konkurransen skjerpes. Hovedmønsteret bør være at institutter og UoH forener krefter. Forskningsrådet vil arbeide for at finansieringssystemer og styringssignaler legger til rette for dette.

– Forskningsrådets strategiske rolle i forhold til instituttsektoren må klargjøres og styrkes, sier konstituert administrerende direktør Arvid Hallén. – Denne rollen består i å bidra til langsiktig kompetanseheving gjennom basisbevilgningene, og å sørge for at de øvrige virkemidlene danner en konkurransearena som sikrer kvalitet og relevans. Det strategiske ansvaret innebærer også å ivareta sektorovergripende, tverrfaglige satsinger.

Utenom de instituttene som er direkte knyttet til departementer eller andre offentlige institusjoner, bør basisbevilgningene derfor i sin helhet forvaltes av Forskningsrådet, understreker Hallén.

Geir Stene-Larsen hadde et debattinnlegg i Dagens Næringsliv om instituttpolitikken 8. november i år. Se også Skjebnetid for instituttene, og Forskningsrådets innspill om
instituttsektoren til den kommende Forskningsmeldingen: www.forskningsradet.no

Hva er instituttsektoren?

Instituttsektoren består av enheter som utfører forskning og utvikling (FoU) – utenom næringslivet og universitets- og høyskolesektoren. De fleste er rene forskningsinstitutter, men en god del har andre hovedformål – som sykehus og museer. Instituttsektoren betjener både privat og offentlig sektor. Det er derfor betydelige variasjoner i finansieringsstrukturen. Teknisk-industrielle institutter som driver FoU rettet mot næringslivet, har naturlig nok langt mer privatfinansiert FoU enn andre deler av sektoren.

Næringslivet etterspør FoU-tjenester som det ikke har kapasitet eller kompetanse til å utføre selv, mens offentlige myndigheter etterspør FoU for å løse konkrete samfunnsproblemer eller som grunnlag for politiske beslutninger. Instituttsektoren utfører derfor stort sett anvendt forskning.

Hovedtyngden (over 50 prosent) av instituttsektoren arbeider innenfor matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske områder. Samfunnsvitenskap sammen med landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin utgjør godt over 30 prosent. Medisin og humaniora utgjør til sammen under ti prosent. Det meste av forskningen innenfor disse fagområdene skjer i universitets- og høyskolesektoren.
 


 

 

Skriv ut siden