Bladet Forskning

Frykten for å bli hoffnarr

- Vi skal ikke stole blindt på ekspertene, sier vitenskapsteoretikerne og forskningsetikerne. Men skal vi i så fall stole blindt på disse metaforskerne? Professor Roger Strand har tenkt mye på saken, og kommet til at mye av svaret ligger i formidlingsformen.

Skrevet av: bjarne røsjø

VITENSKAPSTEORETIKEREN: Professor Roger Strand har følt seg som både alibi og hoffnarr – men narren kan få sagt ganske mange sannheter. (Foto: UiB)

Professor Roger Strand ved Senter for vitskapsteori på Universitetet i Bergen stikker ofte og gjerne hodet fram for å snakke om forskningsetiske spørsmål. Han har vært med på å skrive en rapport til Forskningsrådet om nanoteknologiens forhold til helse, miljø, etikk og samfunn.

Vi sier jo ofte at man ikke skal stole blindt på ekspertene
– men hvorfor skal noen i så fall akseptere det vi sier?

Strand vil gjerne stille krav om etikk og ansvarlighet til forskere som jobber med nanoteknologi, bioteknologi og andre forskningsområder som kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Da er det ikke så rart at han også stiller etiske krav til seg selv.

Et møte i døråpningen

– Vi som steller med vitenskapsteori og etikk, opplever selvfølgelig helt normale forskningsetiske problemstillinger av typen «Hvordan skal jeg sikre intervjuobjektets anonymitet når denne rapporten blir publisert?». Men det er kanskje litt spesielt for oss at vi ofte går inn i en dialog med forskere vi intervjuer heller enn å behandle intervjuet som en ren datainnsamling. Dette kan i teorien skape et forskningsetisk problem hvis det oppstår uenighet mellom intervjuobjektet og intervjueren, men jeg har ennå ikke opplevd slike konflikter, forteller Strand, som blant annet er medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT), varamedlem av Regional komité for medisinsk forskningsetikk, og leder for Nettverk for bioetikk i Bergen.

En problemstilling som antakelig er enda mer spesiell for vitenskapsteoretikere og andre som arbeider ut ifra modernitetskritiske perspektiver, handler om at de ofte risikerer å møte seg selv i døren. – Vi sier jo ofte at man ikke skal stole blindt på ekspertene – men hvorfor skal noen i så fall akseptere det vi sier? Det blir litt som å si at «alle mennesker lyver hele tiden», for det er en setning som ikke tåler å møte seg selv i døren, filosoferer han.

– Løsningen på dette dilemmaet må ligge i å finne en formidlingsform som balanserer faglig overbevisning og engasjement mot ydmykheten for at man selv kan ta feil. Det er viktig å finne en stemme som er tydelig uten å være autoritær, hvor vi ikke gjemmer oss bak titler og vanskelige ord. Da er det godt å vite at vi er heldige her på universitetet, fordi vi hele tiden har anledning til å diskutere vanskelige ting med nye studenter i 18–19-årsalderen. Studentene er kjempesmarte, men de har ikke lært de vanskelige faguttrykkene ennå. Det gir fin trening for forskere som ønsker å uttrykke seg noenlunde begripelig, påpeker Strand.

Festbrems eller alibi

Strand har også tenkt mye over hvilken rolle vitenskapsetikerne bør ha i samfunnsdebatten. – Hvis vi bruker bioteknologien som eksempel, finner vi én holdning som går ut på at man bør informere befolkningen bedre for å redusere skepsisen. En annen holdning går isteden ut på å erkjenne at folk kan ha gode grunner til sin skepsis, som det bør tas hensyn til i teknologiutviklingen. Jeg synes den siste tilnærmingen er mer interessant, men dermed havner vi lett i en rolle der teknologene og teknokratene kan oppfatte oss som festbremser, antyder han.

Studentene er kjempesmarte, men de har ikke lært de vanskelige faguttrykkene ennå. Det gir fin trening for forskere.

Roger Strand har absolutt følt seg som festbrems ved flere anledninger, men også som alibi og sågar hoffnarr. – På en nanoteknologikonferanse på Soria Moria holdt jeg et rimelig surt innlegg som tilsvar på at arrangørene bare hadde avsatt noen få minutter til etikk. Hva er meningsfylt å si på 20 minutter? Man kunne si at det bør tas høyde for at disse nanopartiklene kan være farlige i visse situasjoner, og at man bør forhindre at den nye teknologien gir de rike landene anledning til å sko seg ytterligere på de fattige landenes bekostning. Det kunne jeg sagt, og så kunne alle pustet lettet ut og sagt at «nå har vi tatt etikk på alvor». I så fall ville jeg blitt et slags etisk alibi. Isteden gikk jeg høyere på banen og leste dem teksten om naturvitenskapelig arroganse. Når så de samme teknologene og teknokratene takket meg for et godt innlegg, er jo spørsmålet om man tar på seg rollen som hoffnarr. Men rett skal være rett – narren kan jo få sagt ganske mange sannheter.

– Men samtidig er jeg overbevist om at verken arrangørene eller noen andre på Soria Moria hadde uredelige hensikter! Poenget er at vi alltid bør tenke over hvilken rolle vi går inn i og hva som til syvende og sist kommer ut av det man sier og gjør.

Den uforutsigelige teknologien

Strand gjør et poeng av at nanoteknologien og bioteknologien befinner seg i ulike faser. – Bioteknologene har forstått og vent seg til at det finnes en samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse som er meningsberettiget når det gjelder forholdet mellom teknologi og samfunn. Men nanoteknologien er yngre, og derfor sitter denne innsikten lenger inne. Det finnes fortsatt dem som tror at den beste nanoteknologen også er den beste eksperten på samfunnsaspektene ved nanoteknologi, sier han.

Det går ikke an å beregne sannsynligheten for noe man ikke har tenkt på.

Hovedbudskapet er likevel ikke at det nødvendigvis er noe i veien med den ene eller andre teknologien. – Budskapet er den historiske lærdommen at nye teknologier har en tendens til å generere uforutsigbare bieffekter eller implikasjoner som ikke fanges opp av kost-nytte-analyser eller andre ekspertvurderinger i forkant. Det går ikke an å beregne sannsynligheten for noe man ikke har tenkt på, eller for noe som ikke har skjedd før. Derfor mener vi at teknologene må stå i en dialog med samfunnet, og vi som driver med vitenskapsetikk må stå i en dialog med både teknologene/forskerne og samfunnet. I disse dialogene skal vi stå for det vi mener vi vet, men like viktig blir det å tydeliggjøre hva vi ikke vet og ikke kan vite. Først da står vi i demokratiets tjeneste som forskere, mener Strand.

Skriv ut siden