Bladet Forskning

Forskning og fremskritt? Replikk fra en skeptisk forsker

Skrevet av: willy guneriussen

Tenk deg at ledelsen for Norges forskningsråd skulle ha erklært følgende: "Vi er kommet i tvil om hvorvidt satsing på mer forskning alltid er det beste for vårt samfunn. Vi er blitt usikre på om det å bidra til sterkere økonomisk vekst, teknologiske nyskapninger og raskere samfunnsmessige omstillinger er et entydig fornuftig mål. Til tross for denne tvilen vil vi med beste evne forsøke å fordele forskningsmidlene slik at medborgerne kan bli best mulig i stand til å forstå de store problemer vårt samfunn står overfor, og at de på et slikt grunnlag skal kunne være med på å ta stilling til om vi skal videreføre den type økonomisk, teknologisk og sosial utvikling som nå foregår."

Det skulle tatt seg ut! Men det hadde vært interessant å se hvordan et slikt ambivalent syn på "forskning" i selve spydspissorganisasjonen for norsk forskning hadde blitt mottatt.

Forskningssynet i Forskningsrådet er nok helt annerledes enn dette, noe som ses tydelig på side 2 og 3 i marsutgaven av "Forskning". Lederen tar utgangspunkt i at norsk økonomi er inne i en fase hvor "alt synes å gå svært bra". Allerede her burde man spørre: Går virkelig alt svært bra? Ledighetstallene ligger f.eks. på et nivå som var politisk uakseptabelt for bare få år siden, og de går svært lite ned. Derfor mener Forskningsrådets adm. dir. at det i slike gode tider må kunne investeres mer i forskning for å møte de langsiktige utfordringene. Med en så teknologisk avansert økonomi og så sterk endringstakt som preger vår type samfunn, må vi "lykkes i å bli et lærende samfunn hvor det som er kalt innovasjonssystemet fungerer optimalt". Lærings- og innovasjonskapasiteten er helt avgjørende faktorer i en tidsalder der endringene skjer så raskt. Økning av forskningsinnsats "vil føre til en positiv samfunnsutvikling og styrke grunnlaget for økonomisk vekst". Det er "de land som mestrer å ta i bruk kunnskap og får til et dynamisk samspill mellom forskningsmiljøer og brukere, som kommer lengst".

Det burde ikke komme som noen overraskelse på Forskningsråd-ledelsen at det kunnskaps- og samfunnssyn som uttrykkes i komprimert form i lederen er – og lenge har vært – omstridt i internasjonal humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Bak den svært tidsriktige terminologien "kunnskapsbasert økonomi", "lærende samfunn" og "innovasjonssystem" aner jeg en ganske tradisjonell teknokratisk optimisme: En idé om (evig?) fremskritt gjennom stadig høyere stadier av økonomisk dynamikk og teknologisk og sosial utvikling, der vitenskap blir stadig mer avgjørende som innovasjonsfaktor, konkurranseelement og styringsredskap. Denne type fremskrittstro har vært vanlig et par hundre år nå. Men den har også vært grundig kritisert. De løsninger på samtidens problemer som antydes i "Forskning", er nok også tiltak som på sikt vil øke presset og dermed behovet for stadig mer og enda hurtigere "omstilling". Vi må prøve å ligge i fremste rekke når det gjelder kompetanseutvikling, økonomisk vekst og teknologiske nyskapninger. Men dette er en konkurransesituasjon der alle presser alle til å øke takten fordi hver og en vil komme best mulig ut. Dette vil jo på sikt måtte øke de problemer som skulle løses. Kanskje er dette det moderne samfunnets uunngåelige skjebne?

Det som er problematisk, er ikke at noen har en svært optimistisk tro på fremskritt og vitenskapens gode virkninger, men at det skulle være den utvetydige offisielle visjonen i Forskningsrådet. Jeg vil derfor formulere et par problemer jeg vil be ledelsen å tenke på.

1) Det er fortsatt mye uklarhet og strid om (særlig) human- og samfunnsvitenskapenes grunnlag. Det strides om objektivitet, om rasjonalitet, og om samfunnsvitenskapene er årsaksforklarende eller fortolkende vitenskaper. (Jf. min bok "Aktør, handling og struktur. Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene", TANO 1996). Det er i hvert fall helt klart at ikke all vitenskap kan fungere som "innovasjonsfaktor" for å fremme økonomisk vekst o.l.

I hvilken grad gir administrerende direktørs visjon plass til forskning som ikke er, eller ikke vil være, en del av "innovasjonssystemet"?

2) Det er også mye strid innen vitenskapene og i offentligheten for øvrig om fortsatt økonomisk vekst, akselerert teknologisk utvikling og intensivering av sosial endring er selvsagte mål og verdier i det senmoderne samfunnet. Det er ikke helt "uvitenskapelig" å hevde at mange av de store problemene i vår type samfunn er resultat av de midler og institusjoner som er utviklet for å løse problemer og sikre fremskritt: teknologi, vitenskapelig ekspertise, byråkrati og markedsøkonomi.

Vi er kommet til et punkt der det er rimelig å spørre om ikke mer satsing på slike tradisjonelle (og ofte effektive) problemløsere vil komme til å generere flere og alvorligere problemer enn de løser..

Hvilken plass har slike kritiske, skeptiske og problematiserende forskningsperspektiv i direktørens visjoner? Hvordan skal vi som er "hemmet" av tvisyn og bekymring kunne kjenne oss igjen i de uttrykte visjoner?

Forksningsrådet bør ikke ensidig målbære lyse og lette visjoner om tekniske og økonomiske fremskritt.

Willy Guneriussen er førsteamanuensis, Dr. Philos. ved Universitetet i Tromsø.

Skriv ut siden