Bladet Forskning

Forskning - fremtidens fundament

Olav Holt, administrerende direktør NORUT-gruppen AS

Professor Per Barth Lilje har en ganske kraftig sluttsats i sitt innlegg i Forskning nr. 7/98:

"Det er altså bare fri grunnforskning, evaluert utelukkende etter kvalitetskriterier, vi kan bygge vår fremtid på."

Våre valg er neppe så enkle som dette antyder, selv om jeg tør anta at det er valg innen forskning Barth Liljes anbefaling begrenser seg til. Skal vi dømme etter det som sies fra Norges forskningsråd, universitetene, forskningsinstituttene og fra politisk hold, er det utstrakt enighet om at grunnforskningen i Norge bør styrkes. Hovedutfordringen er å oppnå en vesentlig økning i bevilgningene til grunnforskning. Det vil likevel ikke fjerne uenighet om hvordan midlene skal fordeles.

Vi må gjøre valg

Slik jeg forstår Barth Lilje, mener han at fordeling skal skje utelukkende etter en bedømmelse av kvaliteten av de enkelte prosjektforslag, foretatt av eksperter på de enkelte fagfelt. Men hvordan skal en avgjøre hva som er best av et prosjekt innen plantefysiologi og et innen astrofysikk? Nå kan en sikkert modifisere synspunktet noe, og si at alle fagfelt må få sitt, men det er mange fagfelt. Faren for å spre begrensede midler på svært mange områder og prosjekter er åpenbar. På enkelte områder er forskning vesentlig dyrere enn på andre. Prosjekter innen eksperimentell elementær partikkelfysikk må, nesten uten unntak, bli ganske kostbare. Norges medlemskap i CERN koster ganske mye, men uten dette ville norske fysikere antakelig måttet avstå fra å delta i slik forskning. Altså har vi, riktig eller galt, her gjort et valg.

Innenfor Forskningsrådet, og også fra annet hold, har synspunktet vært at vi må treffe slike valg. Også innen grunnforskningen må vi velge ut noen hovedområder å satse på. Der ønsker vi at norske forskere skal gis de beste muligheter for å være i første rekke. Så kan vi diskutere kriteriene for slike valg. Her tror jeg ikke det vil være særlig stor avstand mellom Barth Lilje og meg, hvis han da i det hele tatt aksepterer problemstillingen. I naturvitenskapelig grunnforskning, som jeg kjenner best, er de sterke drivkreftene å avdekke nye sider ved naturen, fylle hull i vår viten og finne hittil ukjente sammenhenger. Hvordan kan en, med de begrensede midler som er til rådighet, best sette norske forskere i stand til å bidra til å nå slike mål? Dette må veie tyngst når vi treffer våre valg. Det blir vanskelige valg hvis ikke våre fremste grunnforskningsinstitusjoner, universitetene, har en klar forskningspolitikk. Hva vil universitetene satse på?

Fremtidens fundament

Så kommer spørsmålet om det også skal være legitimt å ta andre hensyn. Våre etterkommere vil nok finne uventede, nyttige anvendelser av dagens grunnforskning. Men, i alle fall i følge anekdotene, hadde allerede Faraday tanker om at hans arbeid med tiden ville få stor nytteverdi. Jeg tror at vi i dag, langt bedre enn før 1850, er i stand til å identifisere områder der videre anvendt forskning og utvikling er avhengig av bedre basal forståelse. Da er det for meg legitimt å tillegge også dette en viss vekt.

Til slutt: Jeg vil nødig tro at Barth Lilje mener at staten ikke skal bidra til finansieringen av anvendt forskning i Norge. Etter Ørsted, Faraday og Maxwell, som Barth Lilje nevner, kom Herz og Marconi. Sistnevntes arbeid, som han faktisk ble belønnet med en nobelpris for, hadde uomtvistelig anvendelsesorientering og relevans. Gjennom anvendt forskning utnyttes grunnforskningens resultater, og ofte gis det verdifulle impulser tilbake til grunnforskningen. Fremtidens fundament har flere komponenter.

Skriv ut siden