Bladet Forskning

Finne engler i snøen

Å flytte kunnskapsgrenser er en egotripp for Anne-Lise Børresen-Dale. Følelsen hun får er den samme som da hun var barn og en vinterdag kunne lage snøengler: Ingen har lagd denne engelen før meg, fordi denne snøen aldri har falt tidligere.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

NYE TANKER: Sammenhenger er stikkordet for mye av det Anne-Lise Børresen-Dale vil som forsker. – Det vi nå må gjøre, er å få bedre forståelse av sammenhengen mellom gener og miljø, sier hun. (Foto: BÅRD GUDIM)

Om kreftforskeren var god på snøengler, kan ikke bevises kvantitativt. Men at Anne-Lise Børresen-Dale er god på å flytte kunnskapsgrenser, er grundig dokumentert. Grunnforskningen hennes har resultert i mer enn 350 artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter.

Jeg lærte meg at hvis man skulle være leder, måtte man være den første som kom på brygga om morgenen,
og den siste som gikk om kvelden.

Noen av disse artiklene har vært banebrytende. De har fått stor betydning både for forskningen og for pasientene. Særlig for kvinner med kreft i bryst og eggstokker.

Hun har blitt hedret med priser, nasjonale og internasjonale. Høsten 2008 fikk hun også Forskningsrådets pris for fremragende forskning. – Og jeg som trodde jeg nå var blitt for gammel til slikt, sier 62-åringen.

Hun viser oss uansett stolt trofésamlingen. Men er rask med å legge til at den er et resultat av lagarbeid. Den første prisen hun trekker fram, er ikke SalusAnsvar-prisen fra 2002, Nordens gjeveste medisinpris etter Nobelprisen. Det er heller ikke Kreftforeningens Kong Olav V-pris fra 1994. Ei heller Universitetet i Oslos forskningspris fra 2002. Det er derimot utnevnelsen som Ambassadør for Molde fra 2006. – Den henger høyt, bedyrer moldenseren.

«Gjør skittjobbene selv»

I Rosenes by på 40-tallet ble Anne-Lise (født Halstensen) og hennes to brødre født inn i en familie av driftige mennesker. De fleste var engasjert i familiens egen bedrift, som levde av å fiske og ta imot de enorme mengdene med sild som kom inn langs romsdalskysten den gangen.

Jeg er ingen superkvinne. Men jeg er velsignet med veldig mye energi.

«Ta på deg gummistøvlene og gjør skittjobbene selv. Du er ikke for stor til å gjøre noe som helst.» Det var livsfilosofien Halstensen-barna ble oppdratt til. – Jeg lærte meg at hvis man skulle være leder, måtte man være den første som kom på brygga om morgenen, og den siste som gikk om kvelden.

Denne livsfilosofien har Børresen-Dale levd etter hele sin yrkeskarriere.

Det er blitt en problemstilling, vet du, hvordan vi skal holde på rekruttene.

Brygga er byttet ut med kontor på Radiumhospitalet. Der er hun forskningssjef for Genetisk avdeling ved Institutt for kreftforskning. Uten gummistøvler, men med familiens arbeidsmoral i ryggraden, jobber hun mye. Ofte svært mye. Ved siden av lederjobben ved Radiumhospitalet har hun et professorat ved Universitetet i Oslo. Inntil for noen år siden hadde hun i tillegg også et professorat ved Universitetet i Bergen.

Ektemannen

– Jeg er ingen superkvinne. Men jeg er velsignet med veldig mye energi. Faget har alltid fenget meg. Og så synes jeg aldri at jeg får gjort nok!

Svakheten vår er teknologi med nedslitt og utdatert utstyr og mangelfull infrastruktur.

– For meg er jobben også hobbyen min, og nå blir det ofte svært lange dager. Det har nok mye med livssituasjonen min nå å gjøre. Jeg har ingen å gå hjem til på kveldene.

Vi ser en tåre i øyekroken. Sorgen etter Jon (Jon Dale, dekan ved Det medisinske fakultet i Oslo) gjør fortsatt vondt. Han døde brått under en sykkeltur på Helgeroa sommeren 1998. De hadde bare vært gift i tre år.

Se etter det uventede, det abnorme, og sammenhenger som ikke er opplagte og ikke umiddelbart kan forklares.

Etter at hun ble enke er kontakten til Molde og hennes eneste gjenlevende bror og hans kone, som fortsatt bor der, blitt enda viktigere. Når vi møter Børresen-Dale skal hun snart ta imot nok en utmerkelse. I København venter dronning Margrethe med et æresdoktorat ved Københavns Universitet. Ved siden av seg under gallaforestillingen i Operaen vil hun ha broren og svigerinnen sin.

Vi må nå se mer og mer på hele mennesket og enkeltindividets genetiske egenskaper og hva de har vært utsatt for gjennom livet.

De to døtrene fra et tidligere ekteskap er voksne nå, og har flyttet ut. – Den eldste har fått to små deilige barn som jeg forsøker å komme innom og si god natt til i alle fall et par kvelder i uken, sier Børresen-Dale mens hun stolt viser oss bilder av de to barnebarna.

Inspirere studenter

Kvelden før vi kommer, har hun veiledet studenter til klokken 21.

– Jeg forsøker å motivere studenter som tok hovedfag i sommer, til å våge å satse på forskning. Det er blitt en problemstilling, vet du, hvordan vi skal holde på rekruttene. Studenter med hovedfag fra sommeren får kanskje ikke vite før jul om de får stipend i januar. Da trenger de god motivasjon for å holde ut!

Oppmerksomheten tas hele tiden vekk fra forskningen vi driver.

Selv fikk ikke kreftforskeren fast jobb før hun var 45 år. Så stillingsmangel er ikke noe nytt for henne. – Arbeidsmarkedet for akademikere er likevel helt annerledes nå, mener hun. – Våre studenter ser at «kullinger» som har gått inn i privat næringsliv eller forvaltning, får en sikker jobb og bra lønn. Selv må de leve mange år i ekstrem usikkerhet. Det er et vanskelig valg. Det eneste jeg kan gjøre, er å forsøke å inspirere dem, slik at de holder ut.

Ut i verden

Hun vet hvor mye inspiratorer betyr for motivasjonen. Selv var hun så heldig å ha onkel Bernt, som var noe så uvanlig som biokjemiker. Han ga henne et kjemisett i julegave en gang på 50-tallet. Da startet snøballen å rulle. Dessverre skulle onkelen dø ung og ikke få oppleve niesen fortelle om hvordan kjemisettet inspirerte henne til å bli en verdensledende kreftforsker på sitt felt.

Etter gymnaset i Molde begynte Anne-Lise å studere kjemi ved NTH i Trondheim. Der møtte hun Helge Larsen, en vitenskapspioner som var kjent for sine pedagogiske evner. Da hun kom til Universitetet i Oslo, støtte hun på Kåre Berg. Nok en stor inspirator.

Men hvis du vet hvor du
skal flytte kunnskapsgrensen, da skaper du ikke ny kunnskap!

– Men han var tøff. Da jeg hadde vært ansatt i knapt et år som stipendiat, sendte han meg til Texas. Jeg var nygift. «Dra ut i verden. Forskningen er internasjonal», lød den klare beskjeden jeg fikk.

I ettertid er hun slett ikke bitter på nylig avdøde Kåre Berg som kastet henne på hodet ut i den store verden. Hun er takknemlig. Helt siden tidlig på 70-tallet har hun samarbeidet tett med internasjonale miljøer. – Det er utrolig viktig å være der ute. Jeg sender mine studenter ut så fort som mulig. Men ikke på egen hånd, uten oppfølging. Først må jeg selv være i miljøet og gjøre meg kjent, deretter må jeg innom med jevne mellomrom og besøke dem for å følge opp. De får mye mer ut av et opphold når jeg som er senior, er der og får ting på plass for dem. Sånn kan jeg også passe på at de ikke blir overkjørt.

Sammenhenger

– Anne-Lise har mye omsorg i seg, sier en venninne fra studietiden. Hun tilhører «Femikerne», jentegruppen som studerte kjemi – og strikket – sammen ved NTH på slutten av 60-tallet.

– Og så er hun så systematisk. Da vi skulle opp til eksamen i mikrobiologi, lagde hun store kart som viste oss sammenhenger i bakteriekulturer. Dem delte hun villig med oss andre, sånn at det skulle gå oss godt på eksamen, forteller venninnen.

Venninnegjengen har siden holdt sammen i tykt og tynt. Av totalt 625 studenter som ble immatrikulert ved NTH samme år, var det bare 24 jenter. Immatrikuleringen feiret Anne-Lises foreldre med å invitere flere av jentene på en fin restaurant i Trondheim.

Studentene sine – «mine vitenskapelige barn», kaller hun dem – samler Børresen-Dale i dag rundt et stort bord. Der har de verbale «jam-sesjoner» hvor alle kan kaste fram nye tanker om ulike sammenhenger.

Sammenhenger er stikkordet for mye av det Anne-Lise Børresen-Dale vil som forsker.

Kreft er evolusjon på cellenivå. Det er cellenes «survival of the fittest

– Kreftforskningen kommer til å ta helt nye veier. Vi har lenge vært altfor opptatt av miljø. Så har vi vært altfor opptatt av gener. Det vi nå må gjøre, er å få bedre forståelse av sammenhengen mellom gener og miljø. Til studentene mine sier jeg: Se etter det uventede, det abnorme, og sammenhenger som ikke er opplagte og ikke umiddelbart kan forklares. Det kan fortelle oss noe om nye og viktige sammenhenger. For eksempel: Hvorfor finnes det storrøykere som ikke får lungekreft? Hvorfor skjer det uventede?

Hun tar ivrig fram Årets Møbius, Forskningsrådets pris for fremragende forskning. – Se på denne formen. Den er så inspirerende! Vi satt rundt dette bordet da en stipendiat tok fram saks og papir for å finne ut hvordan dette møbiusbåndet egentlig er bygd opp. Dette er en stabil struktur, men forandrer du bare litt på den, så blir den ustabil. Det er jo nettopp det hele kreftsystemet går ut på: Homeostasen er i likevekt med sine omgivelser, men så er det noe som ødelegger likevekten. Det kan være en mutasjon eller miljøpåvirkning. Så begynner den å bikke.

Kreftmodelldrømmen

Hun drømmer om å lage en modell. Den skal vise en kreftstruktur hvor alle innfallsvinkler er med. For å nå målet har hun innledet et samarbeid med flere nye grupper, blant annet en ved Institute for Advanced Study i Princeton, USA. Albert Einsteins gamle senter. – Der gjør de ikke annet enn å sitte og tenke abstrakte tanker, forteller hun.

Kan du fortelle meg hvorfor jeg skal bruke tid på å uttale meg om innkjøpsrutiner og fullmaktstrukturer ved Rikshospitalet?

Nok et utradisjonelt samarbeid er med veterinærer som studerer hunder ved Veterinærihøgskolen i Oslo. – Hunder har jo ti bryster og kan ha mange forskjellige svulster som er på ulike stadier i kreftutviklingen. Kanskje kan vi lage en modell for en kreftstruktur som forklarer kreftutviklingen ved å studere kreft hos hunder?

– Unge forskere tenner på denne måten å tenke på, hvor vi trekker inn helt andre fagfelt. Det er utrolig spennende!

Ut av Anne-Lise Børresen-Dales gnistrende øyne kan vi lese at det ikke bare er unge forskere som tenner. 62-åringen er interessert i så mye. Under samtalen vår er siste utgave av «Science» havnet på bordet. Etter en stund klarer hun bare ikke å dy seg, og river av plasten. Noen skal ha skrevet en spennende artikkel om ny bieforskning.

Da Gro Harlem Brundtland var WHO-direktør, ble Børresen-Dale invitert til å søke jobb som direktør ved International Agency for Research on Cancer. – Jeg hadde egentlig ikke så lyst på jobben. Men det sier man jo bare ikke når Moder Gro ringer. Jeg søkte og ble med inn i siste intervjurunde. Her ble jeg spurt: Hva er din styrke, og hva er din svakhet? Svaret mitt var det samme på begge spørsmålene. Jeg er interessert i så fryktelig mye! Det er både min styrke og min svakhet.

Gåten er løst

Anne-Lise Børresen-Dales interesse for mye har skapt paradigmeskifter.

I samarbeid med prestisjeuniversitetet Stanford i California, som hadde utviklet en metode som gjorde det mulig å studere titusenvis av gener samtidig, startet hun studier av kreftvev fra norske brystkreftpasienter. Slik kunne det bevises at ingen kreftsvulster er like. Svulstens genportrett spiller sammen med pasientens helt spesielle genetiske profil, og sammen avgjør dette kreftens utvikling og effekten av terapi.
Dette åpner igjen muligheten for tidlig diagnose og skreddersydd kreftbehandling. Disse studiene er blitt klassikere innen kreftforskningen og har fått stor betydning for videre forskning og diagnose.

– I kreftforskningen har vi i lang tid vært for opptatt av selve svulsten. Vi må nå se mer og mer på hele mennesket og enkeltindividets genetiske egenskaper og hva det har vært utsatt for gjennom livet. Norge har et unikt utgangspunkt for å utvikle slik viten, fordi vi her helt fra fødselen av har fått registrert vår egen helse. Vi er en genetisk homogen populasjon som gjør det mulig å forstå sammenhenger som er vanskeligere å oppdage i andre deler av verden. Svakheten vår er teknologi med nedslitt og utdatert utstyr og mangelfull infrastruktur.

I USA og Asia er de ikke mer innovative enn oss, men de har mer muskler til å utføre storskalaanalyser. Derfor må vi samarbeide med dem.

Børresen-Dale arbeider intenst for at flere barnebarn skal ha et bestemorsfang å krype opp i. Likevel mener hun det er naivt å tro at kreft kan utryddes. – Kreft er evolusjon på cellenivå. Det er cellenes «survival of the fittest». Derfor vil kreft aldri bli borte. Men vi må arbeide mot at lidelsene ved en kreftsykdom blir mindre og mindre, og at det blir flere og flere som dør med sin kreftsykdom og ikke av den.

– Kreftens gåte har vi løst for lenge siden. Men fortsatt er det mye vi ikke forstår.

– Ta for eksempel betydningen av virus. Jeg tror vi har oversett hvor mye infeksjoner betyr for utviklingen av kreft. Det samme gjelder stress. Hvis du er stresset, er metabolismen din annerledes, og du produserer stoffer som forandrer genuttrykket ditt. Selv om det er vanskeligere å måle stress enn for eksempel hva vi spiser, er dette sammenhenger jeg mener vi må forske mer på.

Hvordan man spiser, er for øvrig ikke noe Børresen-Dale selv legger særlig vekt på. Hun er ernæringsfysiologenes mareritt. Vanligvis tar hun seg ikke tid til verken frokost eller lunsj. Dagens første og siste måltid er gjerne når hun kommer hjem om kvelden.

Mindre byråkrati

Norge er et bra land å drive forskning på kreft i, fastslår Børresen-Dale. Her er samarbeidet på tvers av miljøer veldig godt. Med Oslo Cancer Cluster har også samarbeidet mellom akademia og industrien fått et virkelig løft. Det gir håp om nye innovasjoner som raskt kan komme pasienter til gode.

Men på ett punkt klager hun: – Det blir så mye byråkrati. Kan du fortelle meg hvorfor jeg skal bruke tid på å uttale meg om innkjøpsrutiner og fullmaktstrukturer ved Rikshospitalet? Og hvordan jeg kan vite hva jeg trenger av nytt utstyr til neste år, noe som forlanges for at jeg skal kunne etterleve kravet om et investeringsbudsjett for neste år? Jeg ønsker å gjøre internasjonal forskning, men må forholde meg til saksdokumenter og opplæringsplaner. Oppmerksomheten tas hele tiden vekk fra forskningen vi driver.

Hun er 62 år og føler at hun fortsatt har mye å gi. Men hun vil ikke bruke tiden sin til å kjempe mot byråkrati og pengemangel. Da reiser hun heller andre steder. Hun har vært fornøyd med de økonomiske vilkårene i Norge så langt, men er kritisk til at det nå følger stadig flere bindinger med pengene.

– Tidligere fikk vi rundsumsbevilgninger fra Forskningsrådet. Det ga oss fleksibilitet, og vi kunne snu oss rundt fort. Det vi får nå, er mye mer bundet. Alt skal kunne måles, vet du. Men hvis du vet hvor du skal flytte kunnskapsgrensen, da skaper du ikke ny kunnskap!

Hytta på Helgeroa

Når Børresen-Dale klarer å løsrive seg fra forskningen, tar hun med seg strikketøyet til hytta på Helgeroa. Hytta som hun bygde sammen med Jon. Der sitter hun alene og ser ut over havet. Men om noen av barna, stedatteren eller barnebarna skulle komme innom, blir hun glad. – Bare de ikke forlanger at jeg skal lage mat til dem! De kan gjerne låne Visa-kortet mitt når de skal handle, og jeg passer mer enn gjerne barnebarna, men maten får de sørge for selv. Men det pleier ikke å bli noe problem. De to svigersønnene mine har en intern konkurranse om hvem som er best til å lage mat. Det er en velsignelse for oss kvinnfolkene, avslører hun. – Vi lar dem holde på.

Anne-Lise Børresen-Dale

  • Professor i kreftbiologi og molekylær onkologi ved Radiumhospitalet-Rikshospitalet
  • Fikk 1,0 for sin diplomoppgave i biokjemi ved NTH i 1970
  • Tok doktorgraden ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1978 som kvinne nummer 14
  • Har publisert flere banebrytende studier innenfor kreftforskning
  • Tre av studiene er sitert mer enn 4000 ganger i vitenskapelig litteratur
  • Ble valgt til president i EACR (European Associtation for Cancer Research) i 2008
  • Sitter som treasurer i hovedorganisajonen ECCO (European Cancer Organisation), som har mer enn 50 000 medlemmer i Europa
  • Fikk Forskningsrådets pris for fremragende forskning 2008

Skriv ut siden