Bladet Forskning

Filosofen som reiste seg

Norges nest mest kjente filosof har aldri klatret. Norges mest kjente filosof (klatreren) har kalt ham en lenestolsfilosof. Selv er han ikke en gang sikker på at han er noen filosof. Men nå har han reist seg.

Skrevet av: bård amundsen

VIRKELIGHETENS MANGFOLD: Jon Elster har reist seg og er i dag nærmest besatt av fakta og detaljer han finner rundt omkring. Ved å undersøke disse, oppdager han nyansene som kan danne grunnlaget for nye forklaringer. (Foto: Trond Isaksen)

Ikke slik å forstå at Jon Elster (62) er spesielt makelig anlagt. Mannen bobler av energi. Den intellektuelle nysgjerrigheten har brakt ham fra Marx til heroinister og foreldre som krangler i barnefordelingssaker. Gjennom det nye Senteret for fremragende forskning (SFF) på borgerkrig ved PRIO (se Forskning nr. 5/02) kan han risikere å få også selvmordsbombere i fanget.

Likevel var det i lenestolen det begynte. Der skaffet Jon Elster seg sin brede innsikt innenfor samfunnsfag, historie og økonomi. Der la han grunnlaget for alle de spennende poengene som senere trillet ut av ham. Først kom Marx, og med ham fulgte Hegel og marxistisk økonomi. Elster utviklet parallelt med dette sin egen teori om individets rasjonelle valg. Slikt ble det stadig nye bøker, essays og artikler av på 60- og 70-tallet. Han opptrådte som inspirator og veileder for mange av studentopprørerne. Han utgav egne bøker og redigerte filosofiske og politiske verker på Pax. Doktograden (om Marx) hentet han i Paris i 1972. Men da Elster bestemte seg for å ta et oppgjør med venstresidens omfattende dogmatikk, ville ikke de radikale vite av ham lenger.

Jon Elster gikk i stedet sine egne veier – og det har han fortsatt med. Han leser noe et sted, kommer over ting nærmest ved en tilfeldighet, og tankene bringer ham av gårde i helt nye retninger.

Ved inngangen til 80-tallet finner Elster en ny og takknemlig menighet blant amerikanske sosiologer, økonomer og statsvitere. Og det er fremfor alt her han siden har befestet sin posisjon. Det begynte med et gjesteprofessorat ved University of Chicago i 1979, som utviklet seg til stadig nye og lengre besøk og etter hvert fast Chicago-tilhold. I 1995 forflyttet han seg til New York og Columbia University. Tittelen er professor i statsvitenskap.

Opp av stolen

Under Chicago-årene ble Elster stadig mer usikker på sin tidligere overbevisning om at mennesket som rasjonell aktør danner det beste utgangspunktet for samfunnsvitenskapelig analyse. Han lar den rasjonelle aktøren vike plassen for det normstyrte mennesket. Bestselgerne The Cement of Society og Nuts and bolts for the Social Sciences i 1989 blir på mange måter vendepunktet.

Filosofen har reist seg fra lenestolen. Han har oppdaget virkelighetens mangfold, elsker all empirien han ser rundt seg, og gjør det til et prinsipp å argumentere ut fra interessante eksempler.

– Ja, med årene er jeg nærmest blitt besatt av fakta og detaljer. Jeg føler meg stadig sterkere overbevist om at det er ved å grave seg dypest ned i detaljer at man kan se nyansene. Nyanser som så kan vise seg å danne utgangspunkt for nye teoretiske og begrepsmessige forslag eller forbedringer.

Elster er i dag en erklært motstander av samfunnsviteres forsøk på å bygge grand theories .

– Dette var noe jeg trodde på som ung. Etter hvert har jeg sett hvor ufattelig komplisert det er å forstå både enkeltmennesker og samfunn. Jeg får stadig mindre tro på at det er mulig å etablere allmenne lover i samfunnsvitenskapene. Ambisjonene våre som samfunnsvitere må være mer beskjedne enn dette.

Menneskers motivasjon

I stedet er det studier av mennesket og dets motivasjon som fremfor alt opptar Elster. Det siste tiåret har han skrevet mye om følelser og hvilken betydning disse har for våre handlinger. – I dag er jeg vel kommet til at følelser også er viktigere enn normer, fordi normstyrte handlinger i siste instans opprettholdes av følelser. Det kan for eksempel være følelse av skam ved ikke å følge en norm, eller følelse av forakt for dem som ikke følger normene.

– Jeg har også vært opptatt av individets oppfatning av hva som er rettferdig og hvordan det kan påvirke handlinger. De siste årene har Elster studert rettferdighet ved overgangen til demokrati i sammenhenger som Øst-Europa og Sør-Afrika. Hvordan straffes de som samarbeidet med det før-demokratiske regimet og hvordan får ofre erstatning? Både rettferdighet og følelser er sentrale begreper her. Men akkurat nå er hovedinteressen hans en sammenliknende studie av grunnlovsskrivningen i USA i 1787 og i Frankrike i 1791. – Også her prøver jeg å se på hvordan ting som interesser, følelser og oppfatninger av rettferdighet spiller inn. Elster er også en sentral medspiller for det nye SFF-senteret på borgerkrig i Oslo. Prosjektgruppen han leder vil forsøke å finne svar på hvilken rolle individuelle beslutninger spiller i sammenheng med borgerkrig. Hva slags motivasjon styrer for eksempel en selvmordsbomber?

Jon Elster har ikke bare arvet utseendet etter sin far Torolf, kjent som kringkastingssjef og allsidig forfatter. Han har også arvet farens ruvende intellekt, hans manglende evne til «small talk» og en hang til kriminallitteratur. Folk som kjenner ham, kan nok også finne spor etter moren Magli, psykoanalytiker, dikter og litteraturkritiker.

Tverrfaglighet er risikabelt

Professoren i statsvitenskap er skeptisk til presset på dagens studenter. – I min egen lykkelige tid som student og stipendiat fikk jeg anledning til å bygge opp en intellektuell kapital som jeg alltid siden har kunnet trekke på. I dag synes jeg at mine amerikanske studenter er for fokuserte på akkurat det de driver med, uten mulighet til å bygge opp en slik bredere kunnskapsbase. Sannsynligvis er dette mye likt situasjonen i Norge. I det hele tatt er det for lite plass til tenksomhet i mye av dagens studier og forskning.

Jon Elster forsøker å følge med på norsk forskningsdebatt, men erkjenner at det blir nokså tilfeldig: – Jeg har ikke særlig velbegrunnede meninger her, bortsett fra at jeg bestemt mener det er fatalt feil av et lite land som Norge å kanalisere forskningsmidlene sine via programmer. I et lite land må man satse på de begavelsene som finnes, ikke forsøke å skape forskning på områder der det ikke er noen som kan gjøre den skikkelig. Nok en liten kjepphest er pengesluket Forskningsrådets administrasjon, og ikke minst at det anvendes penger på informasjonskonsulenter og annen unyttig virksomhet. Får jeg lov til også å si noe om tverrfaglighet?

– Ja, vær så god.

– Jeg har mesteparten av mitt liv drevet med tverrfaglig forskning. Men det er likevel noe jeg vil advare litt mot. Som forsker må man gjennom en fase hvor man lærer seg ett fag virkelig grundig. Bare slike deltakere bør være med på å ta den risikoen som tverrfaglig arbeid innebærer. Jeg må kanskje tilføye at jeg selv ikke er noe godt eksempel. Hele mitt liv har jeg følt meg som en slags sjarlatan, fordi jeg ikke oppfylte normen «Å kunne alt om noe og noe om alt» – jeg kunne snarere mye om mye. Jeg har vært heldig fordi andre har vært sjenerøse nok til å overse og tilgi de feil jeg har gjort og som fulgte av min status som halvamatør.

Jon Elster

  1. Født i 1940. Nå professor ved Institutt for statsvitenskap, Columbia University i New York City. Har tidligere undervist blant annet i Paris, Oslo og Chicago. Tildelt flere priser for sitt forskningsa rbeid.
  2. Har skrevet en rekke bøker, blant andre Ulysses and the Sirens (1979), Sour Grapes (1983), Making Sense of Marx (1985), The Cement of Society (1989), Solomonic Judgements (1989), Nuts and Bolts for the Social Sciences (1989), Local Justice (1992) og Political Psychology (1993).


 

Skriv ut siden