Bladet Forskning

Europas videre utvikling og hvordan den berører Norge

Av statsminister Gro Harlem Brundtland

I 1886 ironiserte forfatteren Arne Garborg over de som "ville me skulde ha det som me hadde havt det fyrr, og so utvikla oss pent og i ro, men ikkje bry oss om dei utanlandske påfunn". Han skrev om de som ville "me skulde melda oss ut av Europa", men "dei kom ingen veg. Frå St. Olavs tid høyrer Norig med til Europa. Og vegen millom Norig og Europa vert for kvar tid stuttare".

Garborgs observasjon viser at spørsmålet om hvordan Norge berøres av utviklingen av Europa er tidløst. Riktignok er det mange som har pekt på at vi sluttet å engasjere oss i Europas utvikling etter 1972. Det gikk nesten 15 år før Norge og Europa igjen ble et offentlig samtaleemne. Slik er det ikke nå. Selv om flertallet av det norske folk har sagt nei til å melde Norge inn i EU er det ikke noe flertall for å melde Norge ut av Europa, eller for at vi skal vende vår omverden ryggen.

Må forstå

Det er et godt tegn at Forskningsrådet nå setter i gang forskningsprogrammet ARENA for å bedre kunnskapen om den politiske utviklingen i Europa – selv om det hadde vært enda bedre om et slikt forskningsprogram hadde kommet igang for ti eller tyve år siden. Mer enn noen gang trenger vi å kaste et bredt lys på båndene mellom Norge og Europa, mellom det nasjonale og det europeiske.

Både samfunnsviteren og politikeren er opptatt av å forstå hvilke krefter som former våre omgivelser. Men for dem som sitter med politisk ansvar er ikke dette nok. Politikkens oppgave er alltid å søke etter hvordan vi best kan innrette oss for å nå våre mål og visjoner for samfunnsutviklingen, om arbeid, velferd og en trygg framtid. Det avgjørende her er alle de små og store beslutninger vi står foran. Hva kan vi bestemme gjennom egne avgjørelser, og hva ligger utenfor vår rekkevidde?

ARENA er opptatt av det politiske handlingsrommet, og da trenger vi et samlet fokus på Norge og Europa. Vi kan ikke se på det norske og det europeiske hver for seg – vi må i økende grad se det som et hele. Verken i politikk, forvaltning eller forskning.er skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk lenger skarpt. Det går en uskarp grense mellom hva vi kan greie nasjonalt og hva vi trenger bredere europeisk og internasjonal innsats for å løse.

Lokalt og overnasjonalt

Jeg tror nasjonalstaten fortsatt blir den politiske hovedaktøren når vi nå går mot et nytt århundre. De aller fleste og de aller viktigste beslutningene for folks hverdagsliv vil fortsatt bli tatt nasjonalt og lokalt. Samtidig vil store utfordringer knyttet til valuta, sysselsetting, utenrikspolitisk samordning, teknologisk samarbeid og miljø måtte finne overnasjonale løsninger. Her spiller det europeiske samarbeidet innenfor EU og EØS en nøkkelrolle. Dette samarbeidet vil få økt betydning når EU nå vender sin oppmerksomhet mot øst, mot statene i Øst-Europa og Russland.

At Norge ikke er medlem av EU betyr at mange viktige beslutninger som tas av EU-landene – og som angår oss – ligger utenfor vår formelle politiske rekkevidde. Likevel er vi nødt til å forholde oss til og fremme våre synspunkter på de politiske og teknologiske forandringer som går over landegrensene. I mange tilfeller vil det være naturlig for oss å støtte de løsningene EU-landene samler seg om, men skal vi få gjennomslag for våre egne synspunkter, må vi bruke alternative kanaler for å påvirke beslutningene i EU. EØS er den viktigste påvirkningskanalen i slike tilfeller, men det nordiske samarbeidet er også viktigere enn noen gang. Gjennom våre nordiske EU-naboer kan vi innhente informasjon og arbeide aktivt for vårt syn i viktige saker, selv om disse landene vil bli travelt opptatt med sin deltakelse i EU.

Forskningens rolle

EU-landene skal nå gjennom en bred debatt om EUs videre utvikling. Vi skal ikke stille oss utenfor den debatten, for den handler ikke bare om EUs egen arbeidsform. Den handler også om den bredere europeiske dagsorden som berører våre politiske miljøer, våre forskningsmiljøer og alle samfunnsengasjerte mennesker i Norge. Derfor bør vi ta et ekstra tak for å delta i den, her hjemme og i kontakten med miljøer utenfor Norge. Vi er, som Garborg så klart så, vevet inn i det bredere europeiske skjebnefellesskapet – på godt og vondt.

ARENA kan bidra til å klargjøre forholdet mellom det nasjonale og det europeiske. Forskningen kan bidra til å spre kunnskap og begrense fordommenes og gjetningenes plass. Den kan bidra til større trygghet i omgang med vanskelige sammenhenger i vår sammensatte tid og øke forståelsen for vanskelige beslutninger.

Det er mitt ønske at forskerne i større grad kommer ut med sin kunnskap – at de finner former og språk som kan kommunisere bedre. At kunnskap og forståelse gjøres tilgjengelig for alle er en viktig del av demokratiet. Vi trenger også nærmere kontakt mellom den politiske hverdagen og forskningens hverdag – slik at praksis og teori i større grad kan lære og bli inspirert av hverandre.

Vår kunnskap om Europa og åpenhet mot våre naboland har en verdi i seg selv, fordi demokrati og samarbeid også i fremtiden vil utgå fra Europa. Men vår gamle verdensdel møter nye utfordringer, fra den vestlige halvkules dynamiske økonomier, fra den enorme kraften som Sørøst-Asia utgjør i verdensøkonomien.

Norge skal fortsette å være et moderne velferdssamfunn i det 21. århundre. Det oppnår vi ikke best ved å være oss selv nok. Det er ikke slik vi bygger landet. Gradvis har vi tatt nye skritt i retning av internasjonalt samarbeid. Skal vi treffe de riktige valg i fremtiden må vi være åpne for inntrykk, og aktivt søke etter dem.

Derfor er kunnskapen og vitebegjæret landets viktigste ressurs.

Skriv ut siden