Bladet Forskning

Engasjement på lavt volum

Arild Underdal står opp klokken fire om morgenen, og liker å være på jobb senest klokken seks. Som professor i statsvitenskap kunne det by på sikkerhetsmessige problemer å slippe inn i SV-bygget så tidlig. Men til Administrasjonsbygget har den nye rektoren ved Universitetet i Oslo fått ubegrenset adgang.

Skrevet av: bård amundsen

KRITIKK: Arild Underdal og Oslos universitet har bak seg en fersk egenevaluering med omfattende selvkritikk. – Vilje til å gå i seg selv mangler det ikke på ved UiO. Og det er jeg stolt av, sier rektoren. Kunstverket i bakgrunnen heter «Papirsøyler», og er lagd av Ignacio Rávaco. Det er utstilt på Universitetsbiblioteket i Oslo fram til 1. mai. (Foto: Trond Isaksen)

Rapporter fra Blindern går ut på at det første Underdal gjorde som rektor, var å bære ut fruktfatet etter Kaare Norum. Underdal korrigerer: – Fruktfatet var Norum så snill å bære ut selv. Ellers hadde nok jeg gjort det. Jeg er allergisk mot epler, appelsiner og pærer. Bananer har jeg hørt ikke skal være spesielt sunt. For øvrig er det helt korrekt at jeg er glad i kaker.

Arild Underdal (55) får deg til å føle at både du og de 37 000 andre på universitetsområdet i Oslo er i trygge hender. Med stemmen på lavt volum ser han rett på deg når han snakker, beskjeden i fremtoning og sikker i formuleringene.

Professorens kanskje mest utpregede legning er hans evne til å bli engasjert. Antall Underdal-utvalg vitner om det. Tar vi med jobbene som menig medlem, har han sittet i 20 av dem bare de siste fem årene. Ferie og fritid synes Underdal på sin side kan være et problem. Får han en hel dag fri, vet han ikke helt hva han skal gjøre. – Når en blir så engasjert i det en holder på med som meg, er det ikke så lett å si til seg selv at «nå skal du sette deg ned i solen og slappe av, Arild.» Jeg har en spennende jobb, og da er det fort gjort å bli gående og tenke på den også i fritiden. Nei, jeg er nok ikke så flink til å slappe av.

Far var postbud og mor var hjemmeværende da Arild vokste opp på gård i Steigen i Nordland. Glimrende gymnaskarakterer brakte gutten sørover til Universitetet i Oslo og doktorgrad i 1982. Siden har statsviteren Underdal vært et politisk menneske. Men noen politiker er han ikke.

– Jeg liker å delta i å løse konkrete problemer. Men å være en som går ut og sier til universitetssamfunnet «Stem på meg!», det misliker jeg sterkt. Rektorvalgkampen var noe herk! Verken Underdal eller motkandidaten, kjernefysikkprofessor Eivind Osnes (63), klarte da heller å få fram de store velgerskarene ved rektorvalget for noen måneder siden. Under fem prosent av studentene og under halvparten av de ansatte deltok. Underdal vant med 52 prosent av stemmene.

Ex.phil.

Det politiske mennesket Underdal har på sin side fått rikelige muligheter til å diskutere de første månedene i jobben. Da vi møtte ham, hadde han og Universitetskollegiet nettopp banket gjennom den nye ex.phil.-ordningen i Oslo. Det skjedde etter omfattende debatt.

Viktige innspill til nyordningen kom fra filosofene og HF-fakultetet selv. På nært hold har de registrert hvordan stadig nye generasjoner pre-akademikere har sett på det pålagte første halvåret med filosofisk undring som en plagsom tvangshandling. Men initiativet satte nesten hele kobbelet av kjente navn innenfor Oslo-akademia i bevegelse, støttet av Dagbladet og Aftenposten. Alle til forsvar for det bestående. Bernt Hagtvet proklamerte at meningen med ex.phil. ikke er å trives, men at ordningen bør være et stålbad som forbereder unge mennesker på år med hardt arbeid og disiplin.

Underdal rykket ut mot professorkollegaen på statsvitenskap: – Det forundret meg vel litt at min gode venn Bernt Hagtvet ikke kunne se at den ordningen vi hadde slett ikke var noe stålbad, snarere det motsatte. Motstanderne av nyordningen forsvarte et ideal fjernt fra den virkeligheten studentene møtte. En evaluering av forberedende hadde da også gjort det helt klart for oss at vi ikke kunne være tilfreds, sier rektoren.

Omfattende selvkritikk

Underdal og Oslos universitet har bak seg en fersk egenevaluering med omfattende selvkritikk. – Vilje til å gå i seg selv mangler det ikke på ved UiO. Og det er jeg stolt av, sier rektoren. – Hele poenget med en evaluering er å gi oss grunnlag for å gjøre en bedre jobb. Om poenget var å markedsføre universitetet, burde vi heller ha kontaktet et reklamebyrå. Tar vi oppgaven på alvor, blir problemer noe vi skal gå inn i og gripe tak i, slår Underdal rolig fast.

I rapporten heter det at flere studentmiljøer og forskningsmiljøer ikke er gode nok. Det står at universitetet sliter med styringskraft og fleksibilitet. Utstyrssituasjonen er en annen trist historie. UiO har et betydelig uforløst potensial som forskningsinstitusjon, konkluderer evalueringen.

– Er det egentlig noe Universitetet i Oslo er god på?

– Vi er gode på mange områder. Vi har ledende forskningsmiljøer innenfor blant annet medisin, realfag, humaniora og samfunnsvitenskap. Noen av studietilbudene vet vi er meget gode. Vi har en akademisk og en teknisk/administrativ stab med høy kompetanse. Vi har et godt datanett, og vi har gode biblioteker, museer og idrettsfasiliteter. Universitetet i Oslo er i det hele tatt veldig sammensatt. Vi har både virksomhet som ligger i topp, og ting vi ikke kan være bekjent av.

Forskningsrådet

Underdal deler den kritikken mange ved hans eget universitet har rettet mot programforskningen i regi av Forskningsrådet: – Jeg er skeptisk til at programorganisering brukes som styringsform langt utover områder hvor den har en fornuftig begrunnelse. Jeg tenker da spesielt på småprogrammer som detaljstyrer forskningen ut fra diffuse relevansbetraktninger. Men samordning trengs: Senere i dag skal jeg i et møte om den store FUNMAT-satsingen. Her vil norske universiteter og forskningsinstitusjoner samordne sin forskning på funksjonelle materialer. Dette er et eksempel på at det å løfte i flokk kan gi gode resultater.

Oslo-rektoren har selvfølgelig også synspunkter på Norges forskningsråd: – Jeg mener det er viktig å ha en nasjonal institusjon som ser Forsknings-Norge under ett, og som gjennom åpen konkurranse sikrer kvalitet ved tildelingen av forskningsmidler. Så er det også min mening at Forskningsrådet de senere årene ikke helt har spilt denne rollen slik vi hadde ønsket. Man har ikke i tilstrekkelig grad greid å differensiere forskningspolitiske prinsipper og operative prosedyrer ut fra hva slags forskning det er snakk om. Den typiske forskerinitierte grunnforskningen må forvaltes på en annen måte enn anvendt industri- eller næringsrettet forskning. Deling av Forskningsrådet kan være en løsning. Men jeg er slett ikke sikker på at man behøver å gå så drastisk til verks.

Statsvitenskap-suksess

I norsk høyere utdanning har Underdals eget fag, statsvitenskap, vært en av de siste tiårenes største suksesshistorier. Statsviterne har erobret skanse etter skanse i sentrale organer, ikke minst på bekostning av juristene. Dette er langt på vei et særnorsk fenomen.

Underdal smiler: – Som statsviter kan jeg jo ikke annet enn å se positivt på denne utviklingen. Jeg tror den beste forklaringen helt enkelt er at mange av de statsviterne som er kommet ut, har gjort en god jobb. De har, for å si det forsiktig, ikke gjort skam på faget. Dessuten er det alltid morsomt å være på et vinnerlag, og en kan jo alltids tro at en har bidratt lite grann.

Selv har forskeren Underdal de siste 10–15 årene vært opptatt av hvorfor noen internasjonale samarbeidsløsninger lykkes, og hvorfor andre ikke gjør det. – Én hovedforklaring er at noen problemer er mer «godartede» enn andre, og derfor lettere å løse enn mer «ondartede» problemer. En annen forklaring er knyttet til systemer og organisasjoners kapasitet til å håndtere problemer. – Vi var i utgangspunktet nokså sikre på at det første av disse to, altså problemets art, skulle forklare det meste av variasjonen i utfall. Nå tyder forskningen vår på at det i stedet ofte er bestemte kapasitetsfaktorer som er avgjørende. Det er en god nyhet. For det betyr at vi i prinsippet kan løse flere internasjonale problemer nettopp gjennom institusjonsutforming.

Arild Underdal

  1. Rektor for Universitetet i Oslo fra 1. januar, 2002
  2. Professor i statsvitenskap
  3. Tidligere forsker ved Fridtjof Nansens Institutt, professor i beslutningsatferd ved Handelshøyskolen BI og seniorforsker ved Senter for klimaforskning (CICERO)
  4. Styremedlem i Universitets- og høgskolerådet. Har også sittet i og ledet en rekke andre komiteer og utvalg.

Skriv ut siden