Bladet Forskning

En vitenskapelig nomade

- Eventyrlysten har jeg alltid vært. Men jeg er først og fremst forsker. Den avgjørelsen tok jeg allerede som tolvåring!

Skrevet av: odd letnes

Kontoret minner om offentlige sjefskontorer flest. Mørke solide tremøbler, gardiner fra norsk husflid, bøker i bokhylla og bunker av dårlig samvittighet på skrivebordet. Det er noe som ikke stemmer. Hvor er skiene, den røde anorakken, suset fra Antarktis? For vi har alle et bilde av Monica Kristensen Solås, som hun heter i dag. Et bilde av den Synnøve Solbakken-aktige, heilnorske jenta med flagrende lyst hår i isødet, omgitt av barske karer og en tradisjon tung av ære og nasjonale følelser. Den første kvinnen i Roald Amundsens fotspor mot Sydpolen. Eller vi husker den andre Monica. Hun som måtte snu før hun nådde polen, som vendte hjem til gjeld og pågående presse.

I dag er hun sjef for Værvarslinga for Nord-Norge.

– Liker du deg i Tromsø?

– Jeg har alltid likt meg godt i Tromsø. Jeg har lært mye om allianser her oppe, at det er viktig med venner som stiller opp for hverandre. Det var også her jeg tok hovedfag i teoretisk plasmafysikk. Det høres kanskje litt kontroversielt ut, men jeg synes forskningsmiljøene i Tromsø er mindre paranoide enn andre steder i landet, sier hun og snufser litt.

– Allergien, sier hun. – Jeg måtte dessverre ta en legetime klokka to.

Jeg ser på klokka, da er det bare å pese på.

Forsker først, så forfatter

Hun hadde lett for å lære som barn, og likte det.

– Jeg hadde en fantastisk lærer – Johannes Ruud, jeg må få nevne navnet – som fikk klassen min opp på et høyt nivå. Jeg tror vi må ha vært den beste avgangsklassen i landet på barneskolen. Å lære ble bare moro. Lærerne gav meg rett som det var spesiell oppmerksomhet. Hvordan en slik forskjellsbehandling passer inn i dagens pedagogiske debatt, hvor likhet er det ledende prinsippet, er jeg usikker på. Men for meg fungerte det.

At hun skulle bli forsker, bestemte hun seg for tidlig.

– I 10–12-årsalderen leste jeg en del populærvitenskapelige bøker, blant annet om den spesielle relativitetsteorien. De var riktignok ikke skrevet for barn, men de gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg leste også om astronomi. Jeg hadde en enorm interesse for utforskningen av universet. Da jeg var 12 år hadde jeg en lengre utredning i dagboken min om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Valget stod mellom forfatter eller forsker. Jeg landet på forsker og forfatter. Jeg forestilte meg at det ville være lettere å være forsker på heltid og forfatter på si, enn omvendt. Og den planen har jeg fulgt hele livet.

Et blikk på CVen hennes bekrefter påstanden. Det begynte på Universitetet i Oslo med matematikk, fysikk og astrofysikk. Mye av fritiden tilbrakte hun på Solobservatoriet på Harestua. Så ble det Universitetet i Tromsø hvor hun tok hovedfag i teoretisk plasmafysikk. Deretter var hun stipendiat på flere prosjekter ved Nordlysobservatoriet.

– Midt i det hele legger du inn et opphold på Svalbard. For å tjene penger?

– Å tjene penger tenkte jeg nok ikke på i det hele tatt. Jeg følte at livet hadde stivnet i en form, det begynte å gå på skinner, og jeg trengte noe nytt. Det skjedde plutselig i kantina på Nordlysobservatoriet. Jeg så en annonse i avisa hvor de utlyste en stilling som vitenskapelig assistent i Ny Ålesund. Det var bare menn som kunne søke, stod det. Jeg søkte, fikk jobb og ble der i to år.

Tiden på Svalbard gikk med til forskning blant annet innenfor atmosfærefysikk. Hun var med på et prosjekt hvor de kartla litiumlaget på 90 kilometers høyde.

– For å få dette til var vi avhengig av å ha det helt mørkt. Når jeg skulle gjøre målinger, måtte de andre sørge for å slukke lysene i Ny Ålesund. Det var ikke særlig populært, men jeg fikk noen fantastisk gode målinger.

– Hva slags nytte har vi av slik måling?

– Ja, hvordan rettferdiggjøre sin eksistens, ler hun. – Litiumlaget i atmosfæren er menneskeskapt. Det har med atomsprengninger å gjøre. Vi arbeidet med å kartlegge virkningen av prøvesprengninger i atmosfæren. Jeg var så heldig, hvis man kan si det slik, å få med meg en kinesisk prøvesprengning. Dette resulterte i en plutselig forhøyelse av litium i atmosfæren.

Etter oppholdet på Svalbard var Monica Kristensen Solås polarfrelst. Hun reiste nå til University of Cambridge og studerte emner som skulle forberede henne til administrativt arbeid med polare ekspedisjoner. Deretter tok hun doktorgrad i glasiologi. Siden ble det en rekke ekspedisjoner, artikler publisert i anerkjente tidsskrifter, og bøker. Utmerkelsene står i kø, fra prestisjetunge internasjonale medaljer til "Årets budeie" i Norge.

– Du har ikke akkurat sittet i ro?

– Nei, for vi er jo nomader. Vi er skapt til å være ute og bruke kroppen. Men kanskje er vi noen late nomader. Hvis vi havner i et rom med tv med 100 kanaler, så blir de fleste av oss sittende og se.

Forskerbane i tre faser

Monica Solås Christensen deler sin forskerbane hittil i tre faser: plasmafysikk, glasiologi og klimaforskning.

– Etter Svalbard-oppholdet var jeg helt oppslukt av polare temaer. I flere år holdt jeg bare på med glasiologi. Deretter kom jeg over på klimaforskning, som er et komplisert felt som det tar lang tid å sette seg inn i. Som klimaforsker er jeg ferdig med den eksperimentelle og praktiske fasen. Målet er å begynne å bearbeide og systematisere og trekke konklusjoner på grunnlag av det jeg har gjort og vært med på hittil. Men klimaforskning er en stafett. Ingen enkeltforsker kommer i mål alene, det handler om grupper av forskere.

– Men kan man i det hele tatt si noe bestemt om klimaet? Det finnes forskere som sier at vi nærmer oss en ny istid, og det finnes de som mener det motsatte.

– Vi kan ikke som enkeltforskere presse gjennom vårt individuelle syn. Vi må arbeide for å bygge opp konsensus i forskergruppene. Det er faktisk mulig at konsensus kan ta feil, men jeg tror det er viktigere for samfunnet og politikerne at det er enighet mellom forskerne som leverer resultater enn at de har 100 prosent rett. For forskning er alltid i bevegelse. Ingen enkeltforsker innenfor klimaforskning vil kunne tvinge de andre over på sin side. Til det er problemene for komplekse.

Filchner-prosjektet

Monica Kristensen Solås har snakket seg varm. Førsteinntrykket av det noe personlighetsløse kontoret har forandret seg. Bak skrivebordet har hun bilde av tre isbjørner og noen ærverdige diplomer. På en annen vegg henger et kart over Grønland i glass og ramme. Og ett over Cambridge. Det er absolutt ingen grå byråkrat som holder hus her.

– Er det noe mer igjen å utforske i Antarktis?

– Vi vet nesten ingen ting om Antarktis, sier hun, reiser seg og finner en brosjyre over "The Filchner Project".

– Her, sier hun, så vet du hva vi driver med.

Filchner-prosjektet, hvor Monica har vært programkoordinator siden 1988, er et internasjonalt og tverrfaglig prosjekt hvor målet på den ene siden er å fremskaffe bedre kunnskap om det antarktiske kontinentet og på den andre siden forsøke å modellere hvordan en klimaforandring vil kunne påvirke de enorme ismassene som dekker Sydpolen. Mer enn 90 prosent av alt ferskvann på jordens overflate er samlet i de enorme ismassene i Antarktis. Dersom denne isen begynner å smelte vil det kunne føre til at havnivået stiger flere titalls meter.

– Isen som dekker den vestlige del av kontinentet, hviler på fjell som ligger 2500 meter under havoverflaten. Stabiliteten av denne isen, massestabiliteten, er var overfor klimaendringer. Særlig er det interessant å undersøke Filchnerisen som, sammen med Rossisen, fungerer som en slags bremser for den isen som siger av fra polplatået. Dersom Filchnerisen kalvet som følge av temperaturøkning, ville store deler av den vestlige polisen følge etter.

Fremtidspessimist

– Hva tror du om klimautviklingen?

– Som sagt er det få som er i stand til å si noe bestemt. Dersom vi antar at det er i ferd med å skje en global oppvarming, er det likevel vanskelig å si kategorisk at det skyldes forhøyet innhold av karbondioksid i atmosfæren. Det er også ytterst vanskelig å si at situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig å sette i gang tiltak. Men alt dette er trolig ut fra det vi i dag vet. Ellers må jeg innrømme at jeg er nokså pessimistisk når det gjelder fremtiden, og avslører her mitt nære vennskap med filosofen Peter Wessel Zappfe. Jeg tror nok ikke det er mulig å få verdenssamfunnet til å legge om livsstilen, for eksempel bilbruken, så radikalt at det monner. Våre bidrag er ofte bare på et kosmetisk plan.

– Hvilken nytte har du av dine tidligere erfaringer fra forskningsarbeid?

– Min nåværende stilling er stort sett administrativ. Jeg kan derfor dra stor nytte av de erfaringene jeg har fra å være prosjektleder. Men jeg har også nytte av det internasjonale kontaktnettet jeg har etablert de siste 20 årene.

– Innenfor flere realfag har kvinneandelen gått sterkt ned de siste årene. Bekymrer det deg?

– For å kunne svare ja eller nei på det mener jeg vi trenger en grundig analyse av temaet. Vi sier ofte at kvinnelige ledere kan tilføre noe nytt. Hva er i så fall dette nye? Er det knyttet til kjønn eller oppdragelse? Dersom vi virkelig ønsker et større innslag av kvinner i naturfaglig forskning, hva kan vi gjøre for å sikre at det skjer?

– Mange hevder at positive forbilder er viktig. For mange jenter kan vel du være et forbilde som inspirerer til en ekstra innsats?

– Det var i alle fall pent sagt. Men det ligger et paradoks her. Å være slik som meg koster ganske mye, både av fysisk og psykisk innsats. Jeg tror ikke jeg uten videre ville råde unge jenter til å gjøre som jeg. Mange har spurt hvordan det er å være kvinne på en polekspedisjon, er det vanskelig å ta opp kampen med gutta? Men jeg har ikke opplevd det slik. Jeg har alltid følt meg respektert som likeverdig på ekspedisjoner. Det er i det ordinære arbeidslivet at problemene oppstår. Det er en vag, men utbredt, uvilje mot kvinnelige ledere i det norske samfunnet.

– Hva mener du om dagens forskningspolitikk?

– Jeg er redd for byråkratiseringen av forskning. Jeg synes det går veldig mye ressurser til å administrere forskning. Jeg synes det er uheldig å forfølge den tendensen som går ut på å gjøre forskningsprosessen strømlinjeformet. Det er også viktig å la gode prosjekter som står på sidelinjen få slippe til, selv om de ligger utenfor hovedstrømmen.

– I Norge forventer man at forskningen skal være en demokratisk prosess. Har man vært flink og jobbet hardt, forventer man støtte. Men jeg tror det er vel så viktig å definere hva vi ikke skal drive med for å hindre at midlene smøres for tynt ut.

– Vi må også bli flinkere til å definere hva som er forskning. Enhver analyse som inneholder tall større enn ti, er ikke forskning. Veldig mye av det som i dag kalles forskning, er i virkeligheten utredning.

– Vi må sørge for å gi grunnforskningen gode livsvilkår. Jeg tror også det burde være et tettere forhold mellom naturvitenskap og filosofi. Vi naturvitere trenger å myke opp vår rigide måte å definere verden på.

Beunder Amundsen

Minuttene går. Snart kommer det en og banker på døra og sier at bilen venter. Og det er mye jeg skulle ha spurt henne om, for eksempel forholdet til Nansen og Amundsen?

– Jeg har studert dem meget nøye, og har blant annet holdt et større foredrag om Nansen og hans betydning for norsk identitet i Royal Geographic Society i England. I motsetning til enkelte andre har jeg et kjært forhold til Amundsen. Jeg skjønner ham godt. Det høres kanskje litt arrogant ut. Men jeg synes det er synd at Amundsen døde før jeg ble født. For i meg hadde han fått en varm beundrer. Ikke en nesegrus beundrer, men...

Hun vender blikket mot vinduet. Ut mot snøen som ennå ligger i fonner selv om det er mai.

– Jeg holder som flere andre på med en biografi over Amundsen. Etter å ha gått i hans fotspor, føler jeg at jeg kan forstå mange av de konfliktene han slet med.

Men først skal hun skrive ferdig en annen bok.

– Tittelen på den får du ikke. Det er så mange som har "lånt" ideer fra meg det siste tiåret.

Så er bilen her. Legetimen venter. På vei ut faller hun i armene på en diger isbjørn. Jeg stormer til, hever kameraet og fyrer løs.

Skriv ut siden