Bladet Forskning

En dame på toppen

Mange som begir seg inn i Jotunheimen langs Turistforeningens trygge, røde stier, opplever Besseggen som den store, svimlende utfordringen. Kari Kjenndalen vet bedre. Hun har latt seg lokke med langt utenfor de opptråkkede stier, over fryktinngytende egger, opp bratte tinder og inn i nifse brefall. - Turene i Jotunheimen lærte meg å gjøre ting jeg egentlig ikke våger, sier hun.

Skrevet av: morten ryen

Vågemotet fra turene med tidligere arbeidskolleger har gitt resultater i yrkeslivet. Etter at Kari Kjenndalen sluttet som kontorsjef ved Institutt for sosialforskning i 1988 har det gått bratt oppover: Organisasjonssjef i Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS), direktør ved Statens spesiallærerhøgskole, politisk rådgiver ved Statsministerens kontor, avdelingsdirektør i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og nå generalsekretær for Forskerforbundet.

Generalsekretæren er i skrivende stund inne i sin andre uke. Hun har funnet ut hvor kaffetrakteren står. Hun vet hvordan faksen skal brukes. Innkurven er full og telefonen ringer i ett sett. Blomstene i velkomstbuketten har begynt å henge med hodet. Fredningstiden er over. Arbeidsdagen er begynt, og Kari Kjenndalen gleder seg.

– Etter 17 år i administrative stillinger innenfor forskning og høyere utdanning har jeg mange erfaringer jeg kan bruke her, sier hun.

Med sine 158 cm på strømpelesten er ikke Kari Kjenndalen noen ruvende skikkelse. Hennes milde vesen og vakre smil kan også lure en og annen. Men det røde håret røper henne. Hun har vilje og temperament nok til å få gjennomført det hun vil.

– Jeg er utålmodig og krevende, og forventer at folk gjør det de har sagt de skal gjøre. Jeg har heller ingen toleranse for slurv. Jeg liker at ting blir gjort på en skikkelig og ryddig måte. Samtidig tåler jeg godt at folk sier fra til meg når det er noe de er misfornøyd med, forsikrer hun.

Oppvekst blant vanlige folk

Kari Kjenndalen ble født i Tvedestrand i 1951 og vokste opp blant det hun kaller "vanlige folk". Naboene drev enten småbruk eller jobbet på det lokale tresliperiet. Faren var statsfunksjonær. Det fantes ingen akademiske tradisjoner i familien, men hjemmet var preget av samfunnsengasjement, og interesse for litteratur og politikk. Bakgrunnen har preget både yrkesliv og politisk engasjement.

Kari har vært politisk aktiv siden hun gikk på gymnaset, men trygt innenfor den sosialdemokratiske folden. – Jeg følte aldri noe stort behov for opprør under oppveksten. Diskusjonene hjemme var åpne og frie, og mine mer radikale standpunkter ble i høy grad tolerert, sier hun.

"Forskerne har sakket akterut når det gjelder lønnsutviklingen. At folk skal lønnes etter kvalifikasjoner og utdanning, har alltid vært god fagforeningspolitikk."

Kanskje ikke så rart da at hun la politikken litt til side i studietiden. Kari kjente seg dårlig igjen i ml-ernes bilde av arbeiderklassen og mistrivdes med den aggressive politiske retorikken. Hun følte seg privilegert som fikk lov til å studere, og brukte tiden på lesesalen og det politiske engasjement på fagkritikk.

26 år gammel var hun ferdig cand.philol. med nordisk hovedfag, pedagogikk mellomfag og engelsk mellomfag.

– Å velge en slik fagkombinasjon var veldig typisk for den tiden, kanskje spesielt for jenter, sier hun. – Jeg hadde interesse for språk, litteratur og pedagogikk, men ambisjonene strakk seg ikke lenger enn til en lektorjobb i hjembyen Tvedestrand.

Skjebne og valg

Noen lektorjobb i Tvedestrand ble det ikke på Kari Kjenndalen. Det er som John Lennon synger: "Life is what happens to you while you're busy making other plans". Med mann, barn og en administrativ stilling ved Barnevernsakademiet slo hun røtter i Oslo.

Kall det gjerne tilfeldigheter, men hun fant snart ut at hun hadde både talent og interesse for den saklighet, ryddighet og systematikk som kjennetegner en god administrator.

I 1983 fikk hun jobb som kontorsjef på INAS (Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning) i Munthesgate på Frogner i Oslo. Det første møtet med forskningsverdenen ble spennende og utfordrende. Ikke alle forskerne på INAS hadde like stor sans for planlegging, fast arbeidstid og ferielister. Men det gikk seg til.

– Det var fine år i Munthesgate. Selv om jeg "bare" var administrator, følte jeg meg som en del av miljøet, og opplevde i liten grad dette med forskerne og "de andre". Når jeg har vært som mest stresset, sier datteren min: "Du hadde det så bra på INAS, mamma." Det er sant. Det var lærerike og spennende år.

I 1988 forlot Brit Denstad direktørstolen på INAS for å bli direktør i NORAS (Norges råd for anvendt samfunnsforskning). Hun tok Kari med seg. Det tok imidlertid ikke lang tid før Kari Kjenndalen fikk tilbud om jobb som direktør for Statens spesiallærerhøgskole. Der brukte hun mye av tiden på å virkeliggjøre Hernes-utvalgets forslag om å gjøre høyskolen om til Institutt for spesialpedagogikk under det som nå er Det utdanningsvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo.

Hun ble i stillingen fram til 1994, bare avbrutt av halvannet år som politisk rådgiver på Statsministerens kontor. Det er ikke akkurat en jobb man søker seg til.

– Du blir spurt. Og da sier du ja. Det var en utrolig spennende tid der jeg lærte meg mye om praktisk politisk arbeid, og om forholdet mellom Regjering og Storting, sier Kari Kjenndalen.

Departementet

Arbeidet ved Statsministerens kontor gav mersmak og økt interesse for å jobbe nærmere de politiske beslutningene. I 1994 søkte Kari Kjenndalen seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

– Mange tror arbeidet i departementet er kjedelig og rutinepreget, men det motsatte har vært tilfelle de siste årene, sier Kari Kjenndalen. – Store reformer innenfor forskning og utdanning, med etableringen av et nytt forskningsråd, omleggingen av de statlige høyskolene, reformer i videregående opplæring og grunnskolereformen har gjort at den tradisjonelle saksbehandlingen nesten forsvinner. Det blir mer politikk og mindre rutine. Samtidig er det slik at de sakene som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet jobber med, får veldig stor oppmerksomhet i Stortinget. Det er mange lærere på Stortinget, og nesten alle stortingspolitikere har en mening om hva slags skole vi skal ha. Da er det ikke rart temperaturen blir høy enkelte ganger.

Forskningspolitikk

Som generalsekretær i Forskerforbundet skal Kari Kjenndalen få det beste ut av en organisasjon som forvalter interessene til nærmere 10 000 forskere ved universiteter og høyskoler, på forskningsinstitutter og i det private næringsliv. Hun skal være administrativ leder, ikke politiker. Men Kari Kjenndalen vet hvor hun er og hva hun skal gjøre. Allerede etter én uke kan hun snakke seg varm om de sakene Forskerforbundet er opptatt av.

– Forskerforbundet er først og fremst en fagforening, så arbeidet med å bedre forskernes lønns- og arbeidsvilkår er naturligvis viktig. Men Forskerforbundet er også en forskningspolitisk aktør, forklarer hun. – Vi ser gjerne at forskningspolitikk blir et mer synlig tema i den offentlige debatt.

Til tross for stramme budsjetter frykter hun ingen konflikt mellom forskernes privatøkonomiske interesser og behovet for å forbedre forskernes arbeidsforhold. Hun tror forskere er enige i at det langs ulike kanaler både må kjempes for bedre lønn, bedre teknisk utstyr og mer tid til forskning.

– Universitetene mister folk, ikke bare fordi lønnen er dårligere, men også fordi de ikke har tilfredsstillende vitenskapelig utstyr å tilby. På dette området tror jeg både Forskningsrådet, forskerne og ledelsen ved landets universiteter og høyskoler deler den samme bekymringen.

Mer til lærestedene

Forskerforbundet ser, i likhet med Forskningsrådet, behovet for å få økt FoU-andelen i Norge opp på nivå med gjennomsnittet for OECD-landene. Økningen bør ikke minst komme ved at næringslivet satser mer på forskning, mener Kari Kjenndalen.

– De offentlige bevilgningene til forskning må konkurrere med andre høyt prioriterte samfunnsoppgaver. Skal vi få politikerne til å bevilge mer av de offentlige midlene til forskning, må vi bli mye flinkere til å vise sammenhengen mellom forskning og verdiskapning og mellom forskning og utdanning. Studenteksplosjonen har ikke ført med seg en tilsvarende økning i bevilgningene. Blir det ikke satt av tid og penger til forskning, går det til syvende og sist ut over kvaliteten på undervisningen. Undervisningen må være forskningsbasert.

Fri forskning!

Det er ingen hemmelighet at mange av Forskerforbundets medlemmer mener at forskningsmidlene i større grad bør gis som rammebevilgninger til institutter og universiteter og i mindre grad øremerkes programmer og anvendt forskning.

– Det er viktig for Forskerforbundet å slåss for forskernes frihet, men vi er ikke mot at forskning skal styres, og er opptatt av at de samlede ressursene skal forvaltes best mulig. Spørsmålet er mer hvordan forskningen kan og skal styres, sier Kari Kjenndalen.

Forskerrekrutteringen er en annen viktig sak for Forskerforbundet. Den tiltakende forgubbingen ved landets forsknings- og undervisningsinstitusjoner må møtes med tiltak for å rekruttere yngre forskere og kvinnelige forskere.

– Det haster med å få etablert stillinger og post.doc.stipender slik at vi ikke mister en hel generasjon av fremtidige forskere. Det er urimelig at skal leve med usikkerhet og gå fra det ene kortvarige engasjementet til det andre. Vi er opptatt av å slåss for flere faste stillinger og større jobbtrygghet for unge forskere.

Kari Kjenndalen synes ikke det er vanskelig å jobbe for en gruppe som av mange oppfattes som sterk og privilegert.

– Forskerne har sakket akterut når det gjelder lønnsutviklingen. At folk skal lønnes etter kvalifikasjoner og utdanning, har alltid vært god fagforeningspolitikk.

Arbeidsjern

Det er grunn til å tro at Forskerforbundet har gjort klokt i å ansette Kari Kjenndalen. I tillegg til en uomtvistelig solid faglig og politisk erfaring får hun et svært godt skussmål for sine personlige egenskaper: "En sterk, engasjert og bestemt kvinne" "Et menneske som greier å forene et bredt engasjement med en sans for detaljer" "Et sosialt menneske, med veldig gode samarbeidsevner" "En person som en kan stille store krav til".

Men hun får også et godt råd med på veien: "Hun burde bli flinkere til å sette bremsene på, av hensyn til seg selv".

Om det er et råd hun vil ta med seg på veien videre er ikke godt å si. Hun innrømmer at det er blitt lite plass til annet enn jobb de siste årene, men noe rom for fritid skaper hun seg. En fjelltur, en god bok. Og den faste joggeturen med "syklubben" hver lørdag. Like sikkert som at solen står opp, legger hun i vei med venninner i nabolaget, joggende langs Ankerveien, over Lysakerelven til Fossum bruk og videre opp til Østernvann. Hver bidige lørdag. I tolv år.

– Vi er antagelig ganske kjedelige, men vi har det veldig hyggelig på turene våre, sier hun.

Og noen avkoblende uker i Tvedestrand om sommeren tar hun seg også tid til. – Der kan jeg virkelig slappe av. Male huset. Snekre. Lange frokoster med varme rundstykker og ferske aviser. Jeg elsker aviser!

Det hører med til historien at Kari, ved siden av stadig mer krevende arbeidsoppgaver også har tatt seg tid til en rekke offentlige styreverv: i Norsk Barnebokinstitutt, i Oslo Energi, i Havnestyret i Oslo og i Norsk Medisinaldepot A/S.

 

Skriv ut siden