Bladet Forskning

En ålreit fanatiker

Sauer er ikke ålreite dyr lenger, etter at en gruppe skotske forskere presenterte den klonede sauen Dolly i februar. Til gjengjeld har vi fått en ålreit fanatiker: Professor Jan Helge Solbakk er fanatisk opptatt av å pirke i dårlige argumenter, og det har kloningsmotstanderne fått merke til gagns.

Skrevet av: bjarne røsjø

Dolly utløste en storm av protester og avskyreaksjoner fra et fargerikt fellesskap av kristenfolk, forskerkolleger og politikere av alle avskygninger. Jan Helge Solbakk, som er professor i medisinsk etikk, har vært blant de få som har engasjert seg på den andre siden i debatten. Ikke fordi han er tilhenger av kloning, men fordi han har vært misfornøyd med mange av de argumentene som er kommet fram.

Solbakk ser aldeles ikke ut som noen fanatiker. Derimot er han vennlig og imøtekommende, velformulert, oppmerksom og velkledd. En av bokhyllene på kontoret i Forskningsparken i Oslo er halvfull av CD-er som røper en lidenskapelig musikkinteresse, med en flamme som brenner ekstra sterkt for Johann Sebastian Bach og Gustav Mahler. Etter eget utsagn er han fanatisk opptatt av ?n eneste ting, og det er å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

– Jeg ble veldig forundret da grupperinger som ellers aldri går i flokk, plutselig marsjerte i samme retning og tok skarp avstand fra kloning av både dyr og mennesker. En av mine hovedoppgaver som medisinsk etiker er å se hvilke argumenter for og imot som er kommet fram i debatten om kloning av mennesker, og evaluere holdbarheten av dem. En annen viktig oppgave er å synliggjøre de argumentene som ikke er kommet fram. Jeg vet sant å si ikke om jeg har noen sans for kloning i det hele tatt. Men det jeg er sikker på, er at mange av argumentene som har kommet fram mot kloning, ikke er gode nok, forklarer Solbakk.

Medisiner og teolog

Jan Helge Solbakk har solid faglig bakgrunn for sin spørrelyst. Han tok medisinsk embetseksamen i 1987 og teologisk ditto i 1989. I 1987 tiltrådte han som leder av sekretariatet for den komiteen som i 1990 ble til Den nasjonale forskningsetiske komit? for medisin. I 1993 tok han doktorgraden i filosofi med en avhandling om Platons bruk av medisinske referanser i sin filosofi. Året etter ble han professor II i medisinsk etikk ved Universitetet i Tromsø – en stilling han for tiden har permisjon fra.

Siden høsten 1996 har Solbakk vært fungerende professor I og leder ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO). Senteret ble opprettet i 1989 som et "spleiselag" mellom Den norske lægeforening, Norsk Sykepleierforbund, Nycomed, Rådet for medisinsk forskning og UiO, og ble i 1995 overført til universitetets medisinske fakultet. I 1996 ble Solbakk også utnevnt til professor II i medisinsk vitenskapsteori og etikk ved Universitetet i Bergen, hvor han for tiden bor med sin italienskfødte kone. – Jeg er medisiner, men ikke lege. Og teolog, men ikke prest, forklarer Solbakk med glimt i øyet. Dessuten er han altså doktor, men det er i filosofi.

I debatten om kloning har Solbakk blant annet gått i nærkamp med Kristelig Folkepartis stortingsrepresentant Hilde Frafjord Johnson, som var en av initiativtakerne bak Stortingets vedtak om å forby kloning av høyere organismer. Under den store konferansen om human genom-programmet i Oslo i slutten av april, støtte Solbakk blant annet sammen med SVs daværende partileder Erik Solheim. Sistnevnte kjørte beinhardt på at kloning av mennesker må forbys, for å unngå at diktatorer som Saddam Hussein kloner seg selv. Denne argumentasjonen har Solbakk liten sans for. – Det mest påfallende i debatten om kloning er at man så veldig raskt tyr til slike ekstreme argumenter. Jeg synes det er påfallende at både troende kristne, opplyste politikere og fremragende etikere vil argumentere med at kloning av mennesker vil skape det såkalte homo xerox – kopimennesket.

Mer enn gener

– Denne argumentasjonen holder ikke, blant annet fordi den vil gjøre det nødvendig å forby veldig mange ting på andre områder i samfunnet. Jeg ble selv knivranet i Brussel for noen uker siden. Nesten hver eneste dag leser vi i avisene om mennesker som har mistet livet i trafikken, og det er ikke mange ukene siden en religiøs sekt i USA begikk kollektivt selvmord. Men det er ingen som av den grunn vil finne på å forby kniver, biler og religioner!

– Dessuten innebærer argumentet en skremmende biologistisk og reduksjonistisk oppfatning av at mennesket ikke er annet enn sine gener. Både mennesker og dyr er faktisk noe mer, fastslår Solbakk. Det er nesten overflødig å nevne at kloning av arvestoffet ikke samtidig innebærer at sjelen og identiteten blir klonet – en klon av Saddam Hussein vil ikke gå rundt og tro at han er Saddam Hussein.

– I den internasjonale debatten har man snakket om å klone restene av USAs tidligere president John F. Kennedy. Man kunne la denne klonen vokse opp samme sted, lære ham å spille fotball, lære ham å seile, og oppmuntre ham til å forsøke å bli president. Men hva ville Kennedy vært uten Grisebukta, Cuba-krisen og Marilyn Monroe? Et annet eksempel: Er det noen som i sin villeste fantasi ville tro at en kloning av fredsprisvinneren Elie Wiesel ville gi opphav til en identisk personlighet? Hva ville denne klonen vært uten Wiesels erfaringer fra konsentrasjonsleirene? spør Solbakk.

– Vi er nå inne i en epoke hvor det legges veldig mye vekt på gener. Men jeg tror at det store human genom-prosjektet, som går ut på at man kartlegger menneskets samlede arvemasse, vil gi oss et mer nøkternt syn. Vi vil opplagt lære å forstå veldig mye mer om genetiske faktorers betydning i utviklingen av noen sykdommer og en del biologiske sammenhenger. Men jeg tror også at vi vil bli tvunget til å innse at genene faktisk ikke betyr så mye som vi tror nå for tiden, profeterer han.

En rett som ikke finnes

Nå er Solbakk godt i gang med å avlive de dårlige argumentene. – Et annet argument som har vært mye brukt, er at kloning representerer et brudd på menneskets rett til en unik genetisk identitet. Men denne retten har aldri før eksistert, og den finnes heller ikke i dag, insisterer han. – Det fødes eneggede tvillinger med identisk arvemasse hver eneste dag, og foreldrene deres har aldri vært i tvil om at tvillingene er ulike individer. Dessuten vil ikke kloning gi genetisk identiske individer, fordi det bare er arvestoffet i cellekjernen som overføres. Mitokondriene med sitt innhold av DNA blir ikke med, fordi mitokondriene ligger i celleplasmaet. Det eksisterer derfor en genetisk forskjell mellom Dolly og hennes mor, selv om den er bitte liten, sier Solbakk.

– Hva med argumentene om at kloning kan redusere det genetiske mangfoldet i naturen, og at det kan være risikabelt å slippe klonede organismer løs i naturen?

– Disse argumentene må vi sannsynligvis ta på alvor når det gjelder kloning av laverestående organismer. Men de får mindre og mindre betydning jo lengre opp i naturens hierarki man kommer, og de blir helt hypotetiske når man kommer til pattedyr og mennesker. Det er vanskelig å fange inn en sverm av klonede insekter som har sluppet ut fra laboratoriet, men det er lett å fange inn 50 klonede sauer!

Solbakk vil heller ikke uten videre godta påstanden om at kloning representerer en trussel mot menneskeverdet. – Men dette er et viktig argument. Opprinnelig stammer det fra filosofen Immanuel Kant, som sa at mennesket er et mål i seg selv og aldri kan reduseres til et instrument for andre. Kant ville opplagt sagt nei til kloning av mennesker! Men da må vi være klar over at han brukte det samme argumentet mot koppevaksinen, som han mente reduserte menneskeverdet fordi den var utviklet ved dyreforsøk. Derfor tror jeg ikke argumentet kan brukes til å avvise all kloning på mennesker, filosoferer Solbakk, og belyser saken med et eksempel.

Kloning kan redde liv

– For et par år siden presenterte mediene oss for et engelsk ektepar som hadde en 12-årig datter med leukemi. Hun trengte en benmargstransplantasjon, men man fant ingen egnet donor. De fortvilte foreldrene forsøkte å få et barn til, som med 25 prosents sannsynlighet ville hatt en benmarg som kunne blitt transplantert til søsteren. Dersom kloningsteknologien hadde vært ferdig utviklet, kunne man klonet den syke jenta og fått en yngre tvilling med 100 prosent vevsforlikelig benmarg. Ville det representert en trussel mot den nye jentas menneskeverd? Er det noen grunn til å tro at det nye barnet vil bli vist mindre omsorg enn storesøsteren? Alternativet er jo at foreldrene mister den eldste jenta, og det er vel en trussel mot hennes menneskeverd? spør Solbakk.

Under en konferanse om Human genom-programmet i Oslo i slutten av april, hevdet professor Erik Thorsby ved Rikshospitalet at kloning kan være en verdifull tilleggsteknologi, hvis man en gang i fremtiden klarer å fremskaffe genmodifiserte griser med organer som kan brukes til transplantasjon på mennesker. – Dette argumentet fortjener å bli tatt på alvor, fordi det er kronisk mangel på organer i alle land. For å si det litt brutalt: I dagens transplantasjonsmedisin er man i stor grad avhengig av at noen dør i trafikken. Hvis man utviklet veier og trafikkregler som eliminerte alle ulykker, ville vi få et stort medisinsk problem, sier Solbakk.

Den fanatiske spørreren har fortsatt et par kort i ermet. – Et annet eksempel, som mange synes er mer ubehagelig, gjelder lesbiske og homofile par. Disse gruppene er blitt likestilt med heterofile på stadig flere samfunnsområder, og SV gikk på sitt årsmøte inn for at de skulle få anledning til å adoptere barn. Kloning vil kunne føre til ytterligere likestilling, ved at lesbiske og homofile kan få biologisk beslektede barn. Vi må se på dette argumentet også, blant annet i lys av at samfunnet for lengst har akseptert at ufrivillig barnløse par kan få medisinsk hjelp. Er det noen som mener at homofiles og lesbiskes ønsker om å få barn er mindreverdige i forhold til de ufrivillig barnløse, heterofile?

Medisinens grenser og det tragiske

Etter disse bredsidene mot kloningsmotstandernes argumentasjon, trekker Solbakk opp to mulige argumenter mot kloning på mennesker. I boken "Medisinen som marked og møteplass" fra 1995 beskrev han hvordan medisinen allerede har beveget seg langt inn på områder hvor faget kanskje ikke hører hjemme: Matvaner, livsstil, naturlige livsfaser som f.eks. kvinnens overgangsalder, og reproduksjonsteknologien.

– Reproduksjonsteknologien er et godt eksempel på en utvidelse av medisinens virkefelt. Da Stortinget vedtok loven om kunstig befruktning i 1987, fikk den støtte også fra KrF. Personlig har jeg vært kritisk til denne teknologien i mange år, og vi ser allerede nå at grensene er i ferd med å bli flyttet. For ti år siden ble det sagt at reproduksjonsteknologiens oppgave var å avhjelpe ufrivillig barnløshet. Senere har det kommet et skriv fra helse- og sosialdepartementet, som slår fast at det er godt for barn å ha søsken. Med andre ord: nå benyttes teknologien også til å avhjelpe "søskenløshet", selv om begrunnelsen for å innføre den var ufrivillig barnløshet. Kloningsteknologien vil kunne bidra til å forsterke denne "imperialistiske" trenden innen medisinen, frykter Solbakk.

– Et annet mulig argument mot kloning av mennesker, er det jeg pleier å kalle for "Det tragiske argument". Man vil til enhver tid kunne plukke fram ekstreme eksempler fra medisinens hverdag, som kan brukes til å tillate heroiske redningsforsøk. Men spørsmålet er: Bør det være medisinens oppgave å komme til rette med de ekstreme tilfellene? Kanskje er det et slags medisinsk overmot å tro at man har myndighet, teknologi og innsikt nok til å utrydde det tragiske? Tragedien har opptatt, fascinert og uroet menneskene til alle tider, og kanskje gjør vi klokt i å ta inn over oss våre forfedres lærdommer i møte med det tragiske. Uansett hvilken ÇløsningÈ vi velger i slike tilfeller, vil vi komme til å angre.

Sokrates og Solbakk

Solbakk gjør ingen forsøk på å benekte at han er inspirert av den gamle greske filosofen Sokrates. – Den sokratiske metode går blant annet ut på å stille spørsmål, gjerne ubehagelige, ved slikt som oppfattes som en selvfølge. Jeg synes faktisk selv at noen av de argumentene jeg har forsøkt å synliggjøre, er veldig ubehagelige, sier Solbakk. - Men jeg oppfatter det likevel som min oppgave å få dem fram i lyset!

– Hva er ditt grunnsyn som etiker?

– Mitt etiske grunnsyn er at jeg er fanatisk opptatt av å stille spørsmål ved ethvert forsøk på å lage et bastant grunnsyn! Det er mye viktigere å stille spørsmålene enn å ha ferdige svar, ikke minst når det gjelder kloning. Men jeg har da også selv noen bastante oppfatninger. Blant annet er jeg helt sikker på at spørsmålet om hva som er medisinens egentlige oppgave, kommer til å bli stadig viktigere i tiden som kommer.

Konklusjonen på alt dette blir at Jan Helge Solbakk går inn for et internasjonalt moratorium, dvs. en utsettelse, når det gjelder å tillate kloning av mennesker. – Slik jeg ser det, er det ikke fremkommet gode nok argumenter som berettiger kloning på mennesker, men det finnes hittil heller ikke gode nok argumenter til å komme med et forbud som skal gjelde til alle tider. Derfor mener jeg det er klokest å gå varsomt fram gjennom først å utforme et moratorium, for å lære teknikken bedre å kjenne gjennom begrensedemedisinske forsøk på pattedyr, avslutter Solbakk.

 

Skriv ut siden