Bladet Forskning

Ei vanlig trønderveikj’

Unni Steinsmo har alltid trodd at det er mulig å endre verden. Selv er trønderveikja et bevis på at du kan få til det du vil, bare du brenner nok for det.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Unni Steinsmo (Foto: Eva Brænd)

Hun har doktorgrad i materialteknologi, er konserndirektør ved SINTEF og er en ettertraktet styreleder. Hun har ledet 8. mars-toget i Trondheim, vært aktiv feminist og har kjempet for å bevare den gamle trehusbebyggelsen på Bakklandet i Trondheim.

Bakklandet ble reddet. Mannfolkene tok hun ledelsen over i et mannsdominert miljø. Nå drømmer hun om en ny seier. Fra sin posisjon i Forskningsrådets hovedstyre og som leder for divisjonsstyret for Store satsinger i samme hus har hun en klar målsetting: å bidra til at forskning fører til verdiskaping, bedre helse, bedre miljø og et bedre liv.

Ikke karrierefokusert

Selv påstår hun at hun aldri har vært karriere-
fokusert. Født inn i det hun selv kaller «et gans-
ke alminnelig hjem» på Levanger på 50-tallet var det ingen selvfølge at hun skulle nå høyt opp i Akademia. – At jeg er der jeg er nå, skyldes tilfeldigheter. Det er mye snakk om å være på rett sted til rett tid, sier hun.

Kolleger vi har snakket med mener at Unni Steinsmos sosiale og politiske bakgrunn fra 70-årene fortsatt preger henne. – Hun er proff på organisasjoner og hun er ikke redd for å stå for et standpunkt. Unni er i tillegg spontan, kanskje litt for spontan for enkelte. Men får hun kritikk, lytter hun til den. Unni tar seg selv lite høytidelig og har mye godt humør, avslører en
kollega.

Boblende biokjemi

Den unge Levanger-jenta var flink i matte og andre realfag på skolen. Mens de fleste i omgangskretsen anså seg som ferdig utdannet da de gikk ut av realskolen, fortsatte Unni videre på realfaglinjen på gymnaset. Som student ved daværende NTH tok hun grådig for seg av studieplanen. Både kjemi, fysikalsk kjemi og biokjemi ble lest. Doktorgraden tok hun innen materialteknologi. –Jeg er grunnleggende fascinert av basisfagene og alt det spennende som kan skje i grenselandene mellom dem, for eksempel mellom medisin og materialteknologi. Hun forteller entusiastisk om sensorer som opereres inn i kroppen og som kontinuerlig kontrollerer blodsukkernivået. Og når hun først er i gang, bobler hun formelig over av bio-
materialer, kunstig hud og kunstig beinsubstans som plasseres inn i mennesker. Ut av henne strømmer også viten om polymerpartikler som sprøytes inn i kroppen vår for å ta ut kreftceller. Det følges igjen av en strøm med andre nyvinninger vi knapt ante at fantes i kolber og reagensrør på biokjemikernes laboratorieloft og instituttkjellere.

– Denne utviklingen er i ferd med å endre samfunnet vårt radikalt. De nye, funksjonelle materialene og nanoteknologien vil sammen gi oss nye muligheter. Plutselig kan vi gjøre «alt». Men derfor er det også viktig at vi får en diskusjon om forskningsetisk plattform og hvor langt vi kan gå i å bruke denne nye teknologien.

Liten forståelse

Det bekymrer Steinsmo at politikerne har så liten forståelse og interesse for teknologi. Hun skylder delvis på sine egne: – Vi naturvitere og teknologer er ikke flinke til å formidle det vi forstår. Vi er best til å kommunisere det vi ikke forstår. Jeg tror vi har mye å lære av samfunnsviterne når det gjelder å formidle fagene våre på en forståelig måte.

Steinsmo har i det hele tatt stor tro på tverrfaglighet. Derfor har hun også en ukuelig tro på at Forskningsrådets nye struktur er god, særlig fordi den innbyr til en tettere interaksjon mellom fagmiljøene. – Etableringen av virkemiddelet «Store programmer» er også et riktig grep. I programstyrene sitter mennesker med vidt forskjellig kulturell, faglig og geografisk bakgrunn og skal bli enige om viktige spørsmål. Det er utrolig spennende.

Som konserndirektør ved SINTEF har Steinsmo allerede satset mye på å etablere team på tvers av fag. – Det er vanskelig og krever god forskningsledelse. Men det er viktig, fordi det i stor grad er slik vi skaper noe nytt.

Forskningsmeldingen

Mulighetene til å endre verden har 50-åringen alltid hatt tro på. Og muligheten til å påvirke offentlig politikk var en av årsakene til at hun så det som attraktivt å sitte i Forskningsrådets hovedstyre. – Tidligere har jeg i all hovedsak jobbet i forhold til næringslivet. Offentlig forvaltning er mindre kjent for meg. Men det er spennende å kunne være med på å påvirke forskningspolitiske beslutninger. Innspillene til Forskningsmeldingen, som Forskningsrådet leverte i vår (se Forskning nr. 3/04) var svært interessant å jobbe med. Her har hun store forventninger. – Da jeg leste gjennom den forrige forskningsmeldingen ble jeg skuffet. Ordet
materialteknologi ble nesten ikke nevnt. Jeg håper og tror ordet vil dukke opp flere ganger i den nye forskningsmeldingen.

Forståelsen av hvor viktig teknologi er for velferden vår, både bioteknologi, energiteknologi, IKT, materialteknologi og petroleumsteknologi, har økt siden den forrige forskningsmeldingen ble skrevet, fremholder Steinsmo. Men både politikerne og allmennheten har fortsatt bekymringsfullt lite kunnskap om teknologiutvikling og industrialisering, legger hun til.

Rødstrømper og søte jenter

Kolleger mener Steinsmo er en sjelden fugl. – Jeg har hatt mange sjefer, men Unni er spesiell. Hun gir deg mye ansvar, men fraskriver seg aldri sitt eget ansvar. Hun sier alltid «vi» i motgang. Det er en utrolig bra egenskap hos en leder, sier en mannlig kollega.

Og mannlige kolleger har det vært flest av. Da Levanger-jenta begynte å studere ved NTH på 70-tallet kjente alle jentene ved høyskolen hverandre ved navn, flere var de ikke. Som forsker ved SINTEF var hun en tid eneste kvinne blant 50 menn. – Mannsdominert, ja det var det. Men likevel trivelig. Gutta har alltid behandlet meg godt. Selvsagt har det vært noen minuser med å jobbe i et så mannsdominert miljø, men fordelene har vært større, mener hun. – Det har hele tiden vært en styrke å kunne de «harde» tingene, jeg kan faget mitt.

Den gamle rødstrømpen er bekymret over at verden også går bakover, iallfall på noen områder. – I dag skal jentene være så søte. Det forventes nærmest at en jente ikke skal være smart i realfag. Selv om en jente er bedre i matte enn en gutt, skal hun absolutt spørre guttene om hjelp. Det er et underlig rollespill som bygger på gamle kjønnsroller, mener Steinsmo. Hun er selv mor til en tenåringsjente (som faktisk er flink i matte, presiserer hun). Lik realister flest er Steinsmo bekymret over skolens realfagundervisning. – Da jeg var ung, var vi jentene like flinke i matte som guttene. Hvorfor er det ikke slik i dag? Jeg tror skolens undervisning med pugging av regler må ta mye av skylden.

Unni Steinsmo har tro på systematikk. Men også på uorden. – I strukturen og systematikken finner du ikke kreativiteten. For å skape trenger du frihet. Vi må alltid ha plass til de originale tankene. Bekreftelse på dette fikk hun på sin siste utenlandsferie til Toscana sammen med familien. En reise som omfattet en rekke kunstgallerier i Firenze med mesterverk på mesterverk skapt under en eksplosjon av renessansekreativitet for et halvt årtusen siden. – Jeg ble helt oppslukt. Det var en åpenbaring å se så mye skaperkraft samlet på ett sted. Så mange talenter som har eksistert i samme epoke! Da slo det meg også at vi hele tiden omgir oss med mengder av unge talenter, men at svært mye handler om å slippe løs skaperkraften i oss.

Unni Steinsmo

  • Dr.ing. i materialteknologi 1987,
    forskningssjef ved SINTEF 1997–2003
    og konserndirektør ved SINTEF 2003–
  • Professor II ved NTNU 1996–
  • Har sittet i Forskningsrådets områdestyre for Industri og energi, i styret for NHOs IKT- og kunnskapsforening Abelia, i styret for Raufoss Technology and Industrial Management og i styret for SND Sør-Trøndelag
  • Sitter i dag i Forskningsrådets hovedstyre
    og leder divisjonsstyret for Store satsinger
    i Forskningsrådet.


 

Skriv ut siden