Bladet Forskning

Dronningen på Høyden

En Oslo-dame som har bodd i Bergen i 13 år, har lært seg å håndtere en paraply i motvind. Men ikke å trylle. Trylleord kan likevel bli nødvendig når rektor Kirsti Koch Christensen og hennes kolleger nå skal gjøre mye mer av alt, og i tillegg gjøre alt mye bedre.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

FØRSTE KVINNE: Kirsti Koch Christensen er den første kvinnelige rektoren ved Universitetet i Bergen. Hun tror det er viktig for unge kvinnelige akademikere å se at også en kvinne kan sitte i rektorstolen. (Foto: Helge Hansen)

Vi møter henne blant persiske tepper og tunge møbler på ærverdige Muséplass 1. Der sitter hun, Universitetet i Bergens første dronning, og stråler velopplagt etter noen fridager i fjellet. Nå er hun klar til å ta fatt på det som blir den største utfordringen hun har hatt som universitetsrektor. Fra semesterstart høsten 2003 skal den nye kvalitetsreformen i høyere utdanning være innført. Nå haster det med å få alt på plass.

Reformen er hun begeistret for. Men rektoren og lederen av Universitets- og høgskolerådet er også bekymret:
– Reformen innebærer at vi skal gjøre mer av alt og at alt skal gjøres bedre. Men hva skal vi gjøre mindre av? Og hvordan skal det finansieres? Ja, se det sier ikke departementet noe om. Med myndig rektortone legger hun til:
– Jeg har dessverre merket meg at flere av statsrådene i denne regjeringen har en tendens til å mene at effektivisering er svaret på alt. Men selv om sikkert mye kan gjøres mer effektivt, er det absolutt ikke nok.

Frokost med pekefinger

Effektivitet forstår Koch Christensen seg godt på. Det formelig oser virkekraft av henne, men det gløder også mye varme. Da hun i fjor høst ble gjenvalgt som rektor med 35 av 36 stemmer fra Kollegierådet, ble tilliten forklart med at hun i tillegg til å profilere Universitetet i Bergen på en utmerket måte, også så omsorgsfullt tar seg av studentene og de ansatte. Som en god mor serverer hun regelmessig studenter en solid frokost på sitt kontor. Men den som ikke kommer presis kl 08.00, får se pekefingeren. Her er hun en rektor av den gamle skole.
– Jeg har et nevrotisk forhold til tid. Er alltid opptatt av å komme presis til avtaler. Det forventer jeg at andre også gjør, selv om de er studenter. Påstanden om at hun er omsorgsfull, blåser hun av.
– Slike karakteristikker gir man jo fort en kvinne.

Til Østen rent tilfeldig

Ryktene sier at en britisk bordkavaler en gang spurte Koch Christensen høflig om hva hun hadde skrevet magistergradsoppgave om, hvorpå hun saklig svarte:
– Kausative strukturer i japansk. Briten ble taus et øyeblikk før han utbrøt: «Oh! That's a marvellous conversation stopper.»

Lingvisten har forståelse for at faget hennes ikke egner seg særlig til selskapskonversasjon. Da hun begynte å studere på Blindern etter artium ved Stabekk gymnas i 1960, opplevde hun selv lingvistikk som et kjedelig pliktløp hun måtte gjennom for å ta eksamen i de språkfagene hun ville ha. En magistergrad i litteratur eller nordisk litterært hovedfag var målet. Men så kom tre barn trillende og hun ble borte fra universitetet noen år. Tilfeldigheter brakte henne til Østen.
– Min daværende ektemann fikk jobb i Japan på 70-tallet og vi flyttet dit med våre tre småbarn. Det beste jeg kunne ta meg til var å gå på universitetet i Kobe og lære japansk. Møtet med et språk som er så til de grader forskjellig fra vårt, vekket min interesse for språkets oppbygning. Da jeg kom hjem igjen, konstaterte jeg at jeg var like interessert i lingvistikk som i litteratur. Jeg startet derfor på en magistergrad i allmenn lingvistikk, hvor jeg skrev om japansk.

Dette veivalget førte Koch Christensen etter hvert til ulike stillinger ved Universitetet i Oslo (UiO) hvor hun var i mange år før en professorstilling i lingvistikk ble utlyst i Bergen.
– Jeg var da i en fase i livet hvor jeg hadde behov for å gjøre noe nytt, og det passet bra å flytte over fjellet, forklarer hun.

Etter fem år som professor tok engasjementet for universitetspolitikk overhånd, og hun ble valgt som prorektor ved Universitetet i Bergen. I 1999 ble hun selv sjef på Høyden.

Problemer med Undset

Lingvisten savner faget sitt.
– Hver sommer får jeg lest noen fagartikler og tenker at jeg skal sannelig lese mer til høsten. Men når høsten kommer, sitter jeg begravet i saksdokumenter til langt oppover ørene. Denne høsten blir ikke noe unntak, sukker hun og kaster et blikk på papirhaugen på bordet. Med en rekke forskningspolitiske verv, blant dem åtte år som medlem av Hovedstyret i Forskningsrådet, har hun ikke akkurat mye faglig tid til overs for å lese om språkets syntaks.

Da er det lettere å dyrke interessen for litteratur. Den kan dessuten kombineres med sosialt fellesskap.
– Jeg er med i litterære klubber både i Oslo og Bergen, hvor en gruppe venner kommer sammen for å lese skuespill, både norske og utenlandske. Vertskapet deler ut roller til hver enkelt av oss.

Av de ulike forfatterne Koch Christensen leser, er Ibsen den hun aldri blir ferdig med.
– I mange år var jeg en stor beundrer av Sigrid Undset. Men etter hvert har jeg fått problemer med henne, særlig hennes elitistiske menneskesyn. For eksempel at det å tenke er en sport for de utvalgte, og at de alminnelige blant oss burde nøye seg med å ta seg av barn. Det er ikke synspunkter jeg deler.

Tid til å lese både lingvistikk og Ibsen får Koch Christensen mer av når hun om tre år går av som rektor ved Norges tredje største universitet. Da er hun 64 år og bestemt på å dra over fjellet igjen til sin barndoms by. For Oslo-jente er hun fortsatt.
– Jeg er glad i Bergen, men bergenser er ikke noe man blir. Dessuten har jeg mine tre barn og fire barnebarn der borte.

Må forskjellsbehandle

Tross aversjonen mot Undsets elitetenking, er hun begeistret over at Universitetet i Bergen har fått tre sentre for fremragende forskning (SFF).
– Ordningen er bra. Skal vi få fram virkelig god forskning i Norge, må vi forskjellsbehandle, slår hun bestemt fast.

Selvfølgelig kunne Koch Christensen ønsket seg mer enn tre slike sentre i Bergen, men hun vil ikke kritisere utvelgelsesprosessen, slik tidligere rektorkollega Kaare Norum har gjort:
– Prosessen har gått skikkelig for seg. Informasjonen fra Forskningsrådet har hele tiden vært god, mener hun.

Spesielt oppløftende for Bergens-rektoren var det at av de 40 som ble tatt ut til første runde i SFF-prosessen, kom hele ni fra Bergen.
– Vi er nå opptatt av å sikre at de tre utvalgte sentrene skal få tilfredsstillende arbeidsmiljø, men det skal også gjøres noe for de andre som ble høyt rangert.

UiB har forpliktet seg sterkt. Mye skal på plass både når det gjelder penger og lokaler.
– Vi skal klare det. Men selvsagt under forutsetning av at kvalitetsreformen i høyere utdanning ikke blir underfinansiert, legger rektoren til. Det bringer rektoren videre til hennes store skrekk:
– Denne reformen ikke bli slik som mange andre norske reformer, hvor man tar skikkelig sats uten en gang å komme til kulen. Som leder av Universitets- og høgskolerådet ser jeg at det legges ned mye godt og entusiastisk arbeid for å få reformen på plass. Men for å nå målene som ligger der må vi ha penger til mer personell.

Ofte i pengekrangel

Det er ikke første gang Bergens-rektoren er i pengekrangel med politikerne. Da statsbudsjettet ble lagt fram i 2000, ble hun så forbannet at hun gav samtlige ansatte og studenter fri i to timer for å demonstrere. Hun har ikke så mye mer tro på den nåværende regjeringen.
– Noen sier at det er skjedd en kursendring i utdannings- og forskningspolitikken med denne regjeringen, men jeg kan ikke si å ha merket så mye til det. Men nå har de jo så langt ikke lagt fram et selvstendig statsbudsjett, modererer hun seg.

Etter mange år i Forskningsrådets hovedstyre er Koch Christensen vant til at sektoren hennes får seg en på trynet hvert år i oktober. Kanskje er det denne erfaringen innenfor Forskningsrådets vegger som har gjort henne mildere stemt mot Rådet enn før nevnte eks-kollega i Oslo. Selv om enkeltforskere i Bergen også av og til kjefter og smeller på Forskningsrådet, har ledelsen ved vestlandsuniversitetet alltid hatt et godt forhold til forskningsbyråkratene på Bislett. Koch Christensen slår fast:
– Vi bør fortsette med ett forskningsråd. Men uansett hvordan dette struktureres vil det bli noen restkategorier som ikke blir ivaretatt og som er misfornøyde. Hun stoler fullt og fast på at Kristin Clemet kommer til å ta et godt tak i arbeidet med omorganiseringen av Rådet.
– Departementet under hennes ledelse har vært mye mer interessert i råd fra vår sektor enn vi er vant med fra tidligere. Jeg vil bli overrasket hvis de ikke hører på dem, sier hun bestemt.

Kirsti Koch Christensen:

  1. Født i Oslo i 1940
  2. Professor i lingvistikk, UiB 1991–
  3. Leder i Universitets- og høgskolerådet 2002–03
  4. Prorektor, UiB 1996–98
  5. Medlem av Språkrådet 1992–99
  6. Medlem av Hovedstyret i Norges forskningsråd 1992–2000
  7. Styremedlem i Statoil 1999–2002.

Skriv ut siden