Bladet Forskning

Drømmejobben!

Hun overtar Øystein Djupedals utskjelte budsjettforslag for 2008 og en sektor med sinte og frustrerte forskere. Selv kaller Tora Aasland det drømmejobben.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

RETTER OPP: – Jeg vil gjøre alt jeg kan for å rette opp igjen det som oppfattes som stagnasjon, sier Tora Aasland. (Foto: Bård Gudim)

På den vakre jærgården Oma kunne 64-åringen snart trukket seg tilbake. Her kunne Aasland ha gledet seg over utsikten til storhavet og Hå gamle prestegård.

Dette er jo en drømmejobb!

Hun kunne ha mimret over et usedvanlig innholdsrikt og variert yrkesliv, som sosionom, samfunnsforsker, stortingspolitiker og fylkeskvinne.

Men så er hun altså ikke ferdig. Hun har fortsatt mye å bidra med. Derfor sa hun «ja» da Kristin Halvorsen ringte en søndagskveld i oktober.

Jeg vil minne om at jeg fikk budsjettforslaget for 2008 rett i fanget.

Nå må både gården og bonden ta til takke med å se henne i helgene. Han som vant hennes hjerte og fikk nesoddingen fra Akershus til å bli jærbu i Rogaland. Gårdsdriften lider nok ingen nød. Neste generasjon står for den daglige driften. Kanskje blir det verre for Aasland.

Men inntil det motsatte bevises, holder hun fast ved at den nye jobben hennes som forskningsminister er en drøm som har gått i oppfyllelse. – Jeg har lenge ivret for at det burde være en egen statsråd for forskning. Nå er det blitt det, og det er blitt meg! Det kaller jeg bare utrolig. Dette er jo en drømmejobb!

Urettferdigheten 

Tora Aasland kommer fra et «møblert hjem» i Skien. Far og farfar var begge leger. Hennes politiske bevissthet og radikalisme ble ikke vekket i hjemmet. Det var ved Sosialhøgskolen hun først ble kjent med de svakes stilling i samfunnet. Som sosionompraktikant i Tromsø traff hun dertil Ottar Brox. Han arbeidet med sitt store prosjekt «Hva skjer i Nord-Norge» og ga henne ekstrajobb som intervjuer. – Det var fantastisk lærerikt for meg å få bidra til en så viktig bok. Det ble en bok som økte bevisstheten om forskjellene i Norge og forskjellen mellom utkant og periferi, sier hun.

Dette med bruken av fondsavkastningen er en av de tingene jeg vil se nærmere på.

Brox satte henne i kontakt med sosiologen Vilhelm Aubert, som var professor ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. I dag omtaler hun Aubert som sin store læremester. – Jeg var praktikant hos ham en god stund, og gled gradvis fra sosialt arbeid over til forskningen og sosiologien. I seks år arbeidet Aasland som forsker ved ISF.

Nettopp å kombinere en praktisk rettet utdanning med et teoretisk studium er noe Aasland brenner for. Hun kan avsløre at det var felles interesse for denne koblingen og for livslang læring som førte til at hun møtte mannen hun i dag er gift med. Han er i tillegg til bonde også daglig leder for Voksenopplæringsforbundet i Rogaland.

Metodisk til verks

Når hun nå – 40 år etter intervjujobben for Brox i Tromsø – tar fatt som forskningsminister, så gyver hun løs som en aksjonsforsker fra de radikale 60-årene: Først skal hun ut i praksisfeltet. Hun vil spørre og hun vil lytte. Slik skal hun få oversikt over hvor skoen trykker. Deretter må materialet analyseres. Så kommer aksjonen. Og endring.

Jeg vil slåss for midler til forskning ved alle korsveier.

– Jeg vil gjøre alt jeg kan for å rette opp igjen det som oppfattes som stagnasjon på området forskning og høyere utdanning. Men jeg vil minne om at jeg fikk budsjettforslaget for 2008 rett i fanget, og jeg får vanskeligheter med å gjøre store endringer på dette. Tidsperspektivet på når noe vil skje, er jeg derfor forsiktig med å si noe om.

Forstår kritikerne

Selv om hun velger ordene forsiktig, sier Aasland at hun kan forstå kritikerne. Mange av dem er forresten gamle venner og kolleger, både fra forskningen og politikken. Og helt uten kontakt med praksisfeltet har hun heller ikke vært i de årene hun har vært «fylkeskåna» i Rogaland. Hun var blant annet nestleder i Mjøsutvalget, som la grunnlaget for Kvalitetsreformen.

Min ambisjon som statsråd er å samle miljøer, både nasjonalt og internasjonalt, til gigantiske spleiselag.

– Økningen i budsjettene til forskning har nok vært mer forsiktig enn hva sektoren forventet. Hvileskjæret i høyere utdanning har vært vanskelig å formidle. Mange har nok grunn til å være skuffet.

Tora Aasland er ydmyk. Hun innrømmer at det kan virke merkelig at man bruker avkastningen av Forskningsfondet til å betale EU-kontingenten. – Dette med bruken av fondsavkastningen er en av de tingene jeg vil se nærmere på, uten at jeg si hva konklusjonen blir på den saken.

Hun innrømmer også at det er urealistisk å tro at Norge skal nå målet om å bruke tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til forskning og høyere utdanning innen 2010.

– Ikke fordi vi ikke vil satse, men fordi BNP galopperer i vei og er
blitt enormt mye høyere enn vi kunne forutsi da dette målet ble satt. Det skal derfor enormt mye mer til for å nå målet.

Men selve målet vil hun likevel ikke gi slipp på. Det skal stå der, som en stjerne å strekke seg etter.

Forsvarer Djupedal

Til tross for ydmykheten overfor alt som ikke er gjort, forsvarer hun sin forgjenger. – Øystein Djupedal har fått mye urettferdig kritikk. Han fikk til mye på mange områder. Men det er nå engang slik i politikken at hvis du får til litt, så er likevel mange misfornøyd med det som ikke er gjort. Jeg tror nok vi må innrømme at dette departementet ble for stort for én person. Det er mer fornuftig at vi er to statsråder som deler på feltet. På den måten tror jeg at både forskning og høyere utdanning og skole og barnehager kan få mer oppmerksomhet.

Øystein Djupedal har fått mye urettferdig kritikk.

Gamle politiske ringrever er ikke naive. Aasland vet hvordan den indre dragkampen i en regjering fungerer. Enhver statsråd kjemper for sitt. Argumentasjonskraft betyr mye.

– Selv om jeg aldri har sittet i regjering tidligere, har jeg jo hørt om møter hvor man slåss om «sine» budsjetter. Der er det ingen kjære mor! Jeg håper jo at jeg skal være god til å argumentere internt i Regjeringen for nødvendigheten av å satse på forskning og høyere utdanning. Men til syvende og sist dreier alt seg om Regjeringens prioriteringer. – Jeg vil slåss for midler til forskning ved alle korsveier, forsikrer hun om.

Kampen mot «gullgutten»

Tora Aasland har kjempet før. I 1986 sloss hun om ledervervet i SV. Da tapte hun. Erik Solheim skriver dette i selvbiografien sin «Nærmere»: «Alt talte for Tora. Hun var respektert for sin arbeidsomhet og hadde ingen fiender.» Likevel gikk altså Solheim av med seieren, noe han blant annet forklarer med at han var «Hanna (Kvanmo) sin gullgutt». Men Solheim skriver også: «Tora var tradisjonalisten. Jeg var modernisten.» Dagens bistands- og miljøvernminister tror at striden må ha vært tøff for konkurrenten.

Jeg tror nok vi må innrømme at dette departementet ble for stort for én person.

Uansett tøffe tak den gangen har det ikke skremt Aasland fra Oslo og rikspolitikken for godt. I dag møter hun Solheim igjen i regjeringskorridorene, i en regjering med Arbeiderpartiet. Et parti hun ifølge Ny Tid for en del år siden mente det var viktig å holde på avstand. Nå har hun stor tro på dette regjeringsprosjektet. Men hun er seg bevisst at det feltet hun nå er satt til å styre, er særdeles viktig for SVs velgere.

– Om den politikken som er ført til nå, har hatt betydning for SVs sviktende oppslutning i kommunevalget, er vanskelig å si. Men jeg har stor tro på at hvis dette området gis større oppmerksomhet, vil det kunne bidra til at mange av våre tradisjonelle støttespillere blir mer positive til oss igjen, sier hun.

Vil samle miljøene

Knappe 72 timer etter at Aasland ble utnevnt som statsråd, holdt hun tale ved den norske ambassadens arrangement Science Week i Washington. Der var temaet climate-action. – Jeg stupte rett inn, og ble veldig inspirert. Dette med å skape grunnlag for et enda tettere samarbeid mellom land og miljøer enn det vi har i dag, er en god tanke. Min ambisjon som statsråd er å samle miljøer, både nasjonalt og internasjonalt, til gigantiske spleiselag for å få gjort noe med de store utfordringene vi står overfor, for eksempel innen klima. Vi må få til noe som er større enn Norge får til alene! Det internasjonale polar-
året er et godt eksempel på at slike spleiselag er mulig, mener hun.

Jeg synes det er utrolig flott at de som har mange penger, gir gaver til forskning.

Hun er også nøye med å få fram at Trond Mohn, Stein Erik Hagen og andre rikinger skal inviteres med på spleiselaget. – La det ikke være noen tvil. Jeg synes det er utrolig flott at de som har mange penger, gir gaver til forskning og høyere utdanning. For meg er det viktig å finne ut hvordan vi kan få det beste ut av gavene og få fortgang i de prosjektene som har ventet altfor lenge. Vi har ingen tid å miste!

Tora Aasland:

  • Utdannet sosionom og sosiolog
  • Forsker ved Institutt for samfunnsforskning
  • Stortingsrepresentant for SV i to perioder, fra 1985 til 1993
  • Fylkesmann i Rogaland fra 1993
  • Forsknings- og høyere utdanningsminister fra 2007

 

Skriv ut siden