Bladet Forskning

Doktor i giv akt

Overgangen fra å være en doktorand i matematikk ved et av verdens mest prestisjefylte universiteter til å bli rekrutt på Værnes flystasjon er stor. Nå skal den nybakte matematikkdoktoren lære å marsjere i takt, og de mange uløste matematiske mysterier må vente.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Jan Kristian Haugland (Foto: Siw E. Jakobsen)

Like før jul avla Jan Kristian Haugland doktorgraden ved Oxford University og ble dermed sannsynligvis norgeshistoriens yngste matematikkdoktor. I januar møtte vi 25-åringen iført kongens klær ved Luftforsvarets rekruttskole på Værnes. Han legger ikke skjul på at dette føles litt bortkastet, men mens han fortsatt drømmer om å oppdage flere av primtallenes hemmeligheter, må han marsjere og pusse sko og gevær i et helt år fremover.

Det var nemlig primtallenes (de tallene som er delelige med 1 eller tallet selv) fordeling som var tema for Hauglands doktorgradsavhandling. Da han kom til Oxford for å ta mastergrad i matematikk, møtte han eksperter innen analytisk tallteori. De mente at med hans evner hadde han ikke behov for mastergrad, men kunne gå rett på doktor -graden. Han søkte da Forskningsrådet om finansiering, og fikk det.

I avhandlingen jobbet Haugland blant annet med en klassisk, uløst problemstilling innenfor matematikken: Hvorvidt det finnes uendelig mange par av såkalte primtallstvillinger. Hans målsetting var å se på gamle resultater når det gjelder den øvre grensen for antall par av primtallstvillinger under en gitt skranke. 25-åringen forteller beskjedent at han i avhandlingen nok har klart å forbedre tidligere resultater fra forskning på dette klassiske problemet, som har vært et av de mest sentrale og fascinerende områdene innenfor matematikken i nesten 100 år.

Matematikk som hobby

Jan Kristian Haugland har alltid vært "annerledes". Alt som fireåring, da andre barn så vidt hadde lært å snakke rent, satt han fordypet i leksika. Den gang hadde han en lidenskapelig interesse for dyr. Interessen for tall kom ikke før senere. – Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så opptatt av matematikk, sier han, nærmest uforstående til det som har skjedd ham. – Jeg tror kanskje det har sammenheng med at jeg oppdaget at jeg var i stand til å pugge desimaler av pi. For mens vi andre i den alderen slet med gangetabellen, pugget Haugland de 24 desimaler av pi som var gitt i matteboka for 5. klasse. Etter å ha lært disse hadde han et brennende ønske om å lære seg enda flere av desimalene, og bestilte boken "PC-matte", som var en populærvitenskapelig presentasjon av høyere matematikk. Denne ble studert med stor interesse på gutterommet.

Boken gjorde at Haugland for alvor begynte å fabulere over matematikkens forunderlige verden. Fritiden tilbrakte han i stor grad foran datamaskinen på gutterommet i Vennesla, der han i time etter time kunne studere matematiske problemer. Når vi spør om det ikke var andre, mer spennende ting en unggutt fra Vennesla kunne brukt fritiden til, sier han bestemt: – Nei, jeg føler det ikke slik. Matematikken har alltid vært min hobby, ikke min plikt.

Oppdaget som 14-åring

Da han var 14 år gjorde han matematiske funderinger om det såkalte Buffons nålproblem, et problem innen geometrisk sannsynlighetsteori. Dette imponerte mattelærer Svein Haugerud-Braaten ved Vennesla Ungdomsskole. Han hadde nå fått det endelige beviset for at han hadde et talent ved skolen. Haugerud-Braaten anbefalte Haugland å ta kontakt med Matematisk institutt, Universitetet i Oslo. Brevet ble besvart av professor Karl Egil Aubert. Etter en lengre brevveksling skrev professoren en artikkel i Nordisk Matematisk Tidsskrift om det som hadde kommet fram i 14-åringens funderinger.

Nå ble Haugland fritatt fra den ordinære matematikkundervisningen i klassen, og begynte å ta mattepensum fra videregående som brevkurs. Da han kom i videregående, tok han tre høyskoleeksamener i faget. Etter ett år på distriktshøyskolen i Agder hadde de ikke mer å lære ham om primtall der, og turen gikk til Universitetet i Oslo. Også der hadde de lært ham det meste etter kort tid. Han ble derfor anbefalt å dra til Oxford University, som er kjent for å ha et bra miljø innen tallteori, for å ta mastergrad. Dette ble altså heller en doktorgrad.

Beskjeden

Jan Kristian Haugland er en beskjeden, ung mann. All oppmerksomheten han har fått i forbindelse med nasjonale og internasjonale konkurranser, som han nesten uten unntak har gått helt til topps eller nesten til topps i – og nå sist doktorgraden han har avlagt, ser ikke ut til å ha preget ham på noen måte. Han forsikrer at han ikke har vært like flink i alle fag og at det var de som var flinkere enn ham også. – Søsteren min gjorde det bedre enn meg på skolen. Jeg fikk gode karakterer, men ikke toppkarakterer, det gjorde hun. Jeg var litt lat til å gjøre lekser, sier han.

Den nybakte matematikkdoktoren er fornøyd med den støtte han har fått fra lærerne i grunnskolen. Når journalisten antyder at Norge kanskje ikke er detgreieste landet å bli geni i, trekker han spørrende på skuldrene. – Jeg vet ikke hvordan det er i utlandet. Jeg vil ikke klage på skolen i Vennesla; der fikk jeg frihet til å snuse på høyere matematikk.

Vennesla-gutten vil nok etter hvert få mer kontakt med utlandet. Her på berget er det nemlig få, om noen, som arbeider med de problemstillingene han er interessert i. Etter endt verneplikt håper Jan Kristian Haugland på å få en post.doc.-stilling ved et amerikansk universitet. Men først må han bare pusse noen geværer…

Jan Kristian Haugland

  • Født i 1973 i Vennesla
  • Fikk delt fjerdeplass i Niels Henrik Abel-konkurransen i 1989
  • Tok sølvmedalje, og ble beste nordiske deltaker, i den internasjonale matematikkolympiaden i Beijing i 1990
  • Tok sølvmedalje og ble beste nordmann i den internasjonale matematikkolympiaden i Moskva i 1992
  • Vant førstepris i både den norske og den europeiske Unge forskere-konkurransen i 1993
  • Tok doktorgraden i matematikk ved Oxford University i 1998.

Skriv ut siden