Bladet Forskning

Derfor neier Norge

Nei i 1972, nei i 1994, og i 2003 er en ny debatt i emning. Hvordan kan det ha seg at nei-siden vinner hver gang, når det er ja-siden som har statsapparat, næringsliv og presse - selve makten - på sin side?

Skrevet av: susanne moen

Det handler om ord og begreper og en annen type makt, mener Iver B. Neumann, Russland-ekspert, erklært ja-mann og forskningsleder for den såkalte alternative maktutredningen.

Alternativ, det er det ikke vi som kaller oss, påpeker Neumann. – Jeg føler meg ikke akkurat så alternativ, etter nylig å ha tilbrakt fem år i det statlige norske byråkratiet, sier den Oxford-utdannede statsviteren med dressjakke og mønstret skjerf i halsen.

Iver B. Neumann (Foto: Susanne Moen)

Men forskningsleder er han like fullt, for en maktutredning som ble satt i gang som et mottrekk til den myndighetsbestilte Makt- og demokrati-utredningen ledet av Øivind Østerud. Det korrekte navnet på «den alternative» er Makt- og globaliseringsutredningen . I likhet med den offisielle utredningen, nærmer den seg nå slutten etter fem års arbeid.

Ring om nasjonalstaten

– Det startet som et motsvar, men vi har hele tiden kjørt vårt eget løp, sier Neumann, som akkurat er kommet tilbake til sin stilling i NUPI etter fem års permisjon. – Da mandatet for maktutredningen ble offentliggjort i 1998, fikk jeg og flere en sterk følelse av at noe måtte gjøres. Dette er et initiativ som er kommet fra det intellektuelle feltet selv, i motsetning til Makt- og demokratiutredningen – som er et oppdrag fra myndighetene.

– Var mandatet så ille da?

– Ikke på annen måte enn at det kan leses som en politisk bestilling av argumenter for hvorfor vi her i Norge bør slå ring rundt nasjonalstaten. Jeg synes det er litt spesielt å bruke et gammelt demokratibegrep i en sånn sammenheng. Hvem er for eksempel «folket» i mandatets begrep «folkestyre»? Er det lenger mulig å snakke om «det norske folk» som noe gitt?

Vinner EU-kampen med begreper

Neumann legger ikke skjul på at han er kritisk til den offisielle Makt- og demokratiutredningen.

– Jeg oppfatter utredningen som en samling antologier med enkeltartikler som ikke snakker til hverandre. Det blir litt som et museum, med en samling flotte enkeltstykker som man kan plukke blant. Mange av artiklene er kjempefine. Men det finnes ingen overgripende aktuell agenda og ingen plan med arbeidet.

Makt- og globaliseringsutredningen på sin side har valgt å fokusere på noen klassiske maktfenomener. Forsvar, religion, populærkultur og u-hjelp har fått hver sin monografi.

– Dette er fenomener man vet er krysskulturelt viktig for makt, forteller Neumann. I tillegg er det kommet en bok om begrepet «Norge» og den norske Europa-debatten. Denne boken er skrevet av forskningslederen selv, og er en gjennomgang av norgeshistorien fra 1600-tallet og fremover med fokus på utviklingen av begreper som «folk», «stat», «byråkrati» og «union». Det er her han forsøker å forklare hvordan nei-siden med knappe flertall har klart å vinne to EU-slag. Stikkordet er begrepsmakt – makten til å bestemme innholdet i begreper og evnen til å avlede effekter av at man bruker begrepene på den måten man gjør.

– Når noen kaller deg «lille frøken», så er ikke det maktbruk i seg selv, men det blir det hvis det at noen kaller deg det får deg til å handle annerledes enn du ellers ville gjort, forklarer Neumann.

– Jeg mener at nei-sidens maktressurs har ligget i at de har greid å definere sentrale begreper og forholdet mellom dem, fortsetter han. Han påpeker videre at nei-siden særlig har hatt suksess med å sette opp begrepene «stat» og «folk» som motsetninger til hverandre. Det fremmedgjørende byråkratiet er blitt stående som en motsats til det folkevalgte Stortinget, som er blitt knyttet til selve folkenasjonen Norge. Byråkratiet derimot, har nei-siden greid å knytte til begrepet «union». Et begrep som dessuten er historisk belastet i Norge, etter den svensk-norske unionen fram til 1905.

– I norsk Europa-debatt har begrepene folk-storting-suverenitet blitt satt opp mot begrepene stat-byråkrati-union . Jeg mener det er på denne måten nei-forekjemperne har funnet veien inn til «nasjonens hjerte», og da hjelper det ikke at ja-siden har «makten» på sin side, hevder Neumann.

Stalin ikke nok makt

Felles for bøkene i Makt- og globaliseringsutredningen er at alle forfatterne har tatt innover seg den såkalt språklige vendingen i studiet av det sosiale, forteller Neumann. Det vil si at man studerer språk og tekst for å forstå samfunnsfenomener. Internasjonalt har man ifølge Neumann holdt på med slike typer analyser i 30 år, mens man i Norge er kommet svært kort på feltet. Det har Neumanns prosjekt til hensikt å gjøre noe med.

Et annet særpreg er det maktbegrepet Neumanns utredning opererer med.

– Jeg har jobbet i departementene i fem år nå, og kan fortelle at det eneste som er sikkert med makt, er at den alltid ser ut til å være et annet sted. Man får liksom ikke tak på den. Grunnen til det er at makten er relasjonell. Den ligger i alle mulige relasjoner, ikke hos bestemte personer eller institusjoner. Hadde vi spurt Stalin om makten hans på 1930-tallet, ville han sagt at han ikke følte at han hadde nok kontroll.

– Så dere er uenige i den offisielle maktutredningens maktbegrep?

– Nei, nei, nei. Det er vi ikke, for det kan vi ikke. Den har nemlig ikke kommet med noe maktbegrep. Hadde det enda vært noe å kritisere! Jeg mener at en av de alvorligste manglene ved Makt- og demokratiutredningen er at den ikke har lansert et eneste nytt begrep. Selv har vi kommet med mange, men det viktigste er altså «begrepsmakt».

Globalisering

– Hva med globalisering?

– Globaliseringen er blitt den store, stygge ulven den siste tiden, og det tror jeg er fordi den er blitt satt opp som en motsats til nasjonalstaten. Slik trenger det ikke være. Jeg er fremdeles for globalisering. I den ser jeg et stort potensial, blant annet når det gjelder internasjonal solidaritet og fellesskap. EU er et uttrykk for dette. Det er et politisk fellesskap der vi blir tvunget til å være opptatt av andre politiske fellesskaper enn vårt eget.

I EU blir vi nødt til å forholde oss til andre mennesker og samfunn på løpende basis. Det utvider horisonten vår, og har en egenverdi i seg selv, mener jeg.

Maktutreder Neumann er ikke i tvil om at en ny EU-debatt er i gang.

– I aller høyeste grad. Den tredje debatten er i gang, og folk posisjonerer seg som bare det, hevder han. Han tror imidlertid at det siste nei-siden har igjen nå, er begrepsmakten. Det er den siste bastionen. Blir det endringer i måten man bruker begrep som «folk», «stat», «nasjon» og «union», spår Neumann at Norge åker rett inn i EU.

– Jeg tror den endringen kommer. For det første tror jeg forståelsen av folkebegrepet er i ferd med å endre seg. Nordmann er ikke lenger noe man bare er, men noe man kan bli. Det er faktisk mulig å komme hit fra Karachi og bli nordmann. Det tror jeg er en stor endring. For det andre har «folkets» institusjon forandret rolle. Nå er Stortinget tvunget til å samhandle med Brussel, og mange prosesser går dessuten rundt hele Stortinget som følge av EU, sier han.

– Men ja-siden kan godt ta i et tak likevel og vise litt kreativitet på begrepssiden. Blant annet må begrepet union oppgraderes, og den føderale tenkingen styrkes. Hvor politisk ukorrekt det enn høres ut.

Den «alternative» maktutredningen

  1. Makt- og globaliseringutredningen startet i 1999 som et mottrekk til den offisielle Makt- og demokratiutredningen.
  2. Prosjektet har arrangert møter og seminarer og gitt ut til sammen seks bøker. Ytterligere to bøker vil bli utgitt. Utredningen ledes av Iver B. Neumann, Erling Fossen og Bernt Bull. Prosjektet mottar ikke finansiering.
  3. Iver B. Neumanns bok Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten kom ut på Pax Forlag i 2001.


 

Skriv ut siden