Bladet Forskning

De store spørsmålene

Hvem bør styre Europa – ekspertene eller de folkevalgte? Europa-forsker Cathrine Holst gyver løs på de store spørsmålene.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Foto: Bård Gudim (Foto: Bård Gudim)

Europa gjennomlever et langsomt statskupp, mener Jürgen Habermas. En av vår tids mest kjente tenkere hevder at makten nå blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet. Folkestyret ofres for å redde markedet.

Er høyt utdannede eksperter i ferd med å overta makten i Europa?

Har han rett? Er høyt utdannede eksperter i ferd med å overta makten i Europa? Og når disse ekspertene bruker teorier og modeller og snakker et språk vanlige mennesker ikke forstår, er det et demokratisk problem? Eller er det greit å gi dem med kunnskap større spillerom? Bør ikke politiske beslutninger være så kunnskapsbaserte som mulig?

Smal innsikt, stor makt

Samfunnsforsker og Nytt Norsk Tidsskrift-redaktør Cathrine Holst starter opp et nytt norsk forskningsprosjekt denne høsten. Det gjør hun etter et halvår som gjesteforsker ved Robert Schuman Centre for Advanced Studies i Firenze, et av de viktigste sent­rene for Europa- og EU-forskning. I denne europeiske tenketanken har sosiologen forberedt seg på å bli Europa-forsker og på å starte det femårige prosjektet Why not epistocracy? Political legitimacy and ‘the fact of expertise’ ved Senter for europaforskning (ARENA) ved Universitetet i Oslo.

Med økonomiske krisetider får et smalt sjikt av økonomer veldig stor innflytelse over Europas skjebne.

– Å stille ekspertveldespørsmålet er ikke noe nytt. Diskusjonen går tilbake til de gamle grekerne. Platon mente at staten skulle styres av filosofikonger, Aristoteles mente politikk var for de utdannede. Men også i dagens Europa er spørsmålet høyaktuelt.

Et eksempel: Med økonomiske krisetider får et smalt sjikt av økonomer veldig stor innflytelse over Europas skjebne. Må det være slik? Hvis ja, hvordan forene dette med ideen om folkestyre?

Cathrine Holst har ikke som utgangspunkt at ekspertmakt er rett eller galt. Men hun er interessert i hva som skjer med demokratiet når nasjonalstatene underlegges overnasjonal styring, slik vi ser i EU. Ekspertenes stadig større makt legitimeres av at det gir oss bedre beslutninger. På den annen side viser forskning at eksperter og vitenskapsfolk ofte tar feil, tenker feil, mangler evne til å lære av feil og overvurderer sin egen ekspertise.

– Ganske deprimerende om man er vitenskapsoptimist, mener sosiologen.

Oppdratt som intellektuell

Hun er ennå ikke fylt 40. Likevel har Cathrine Holst allerede i mange år vært en markant og kritisk røst i norsk akademia. Samfunnsengasjementet er så stort og spenner så bredt at det er vanskelig å plassere henne i noen bås. Det er hun glad for.

På den annen side viser forskning at eksperter og vitenskapsfolk ofte tar feil.

Holst tok doktorgraden ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Der jobbet hun med feministisk teori, som hun også skrev doktorgrad om. – Et fantastisk sted å bli oppdratt på som intellektuell, sier hun.

– Jeg hadde Gunnar Skirbekk som veileder og ble lært opp i en skole hvor man er opptatt av å knytte forskning til offentlig engasjement. Jeg hadde kolleger som var bredt orientert, og som var opptatt av å se sammenhenger mellom ulike fag, for eksempel filosofi og ulike samfunnsvitenskaper. Dette har preget meg.

Hotelldirektørens datter

Hun har vokst opp i et møblert hjem. Men overmøblert med bøker var det ikke.

– Jeg kommer ikke fra noe utpreget akademisk hjem. Far var hotell­direktør, men mor var lærer, et ordentlig skolemenneske. Og det var jo akademikere i familien, for eksempel var begge halvbrødrene til min far professorer. Farmor var nemlig gift med forfatteren Waldemar Brøgger før hun forelsket seg veldig i min farfar, en kaptein på en hvalbåt i Antarktis. Med Brøgger fikk farmor tre barn, deriblant Jan Brøgger, antropologiprofessoren.

Som datter av en hotelldirektør ble Cathrine flyttet fra by til by i Nord-Norge, på Vestlandet og Østlandet. Men aldri opplevde hun det som opprivende.

– Jeg likte å flytte. Det størs­te problemet har vært en viss språk­forvirring, sier hun på en slags østlands­dialekt.

Angrende Dagbladet-vinner

Samme år som Holst disputerte for doktorgraden, kåret Dagbladet henne til en av Norges ti viktigste intellektuelle. Da var hun så vidt fylt 30 år. Få år etter, som 35-åring, overtok hun redaktørstolen i Nytt Norsk Tidsskrift etter Rune Slagstad. Da bekjentgjorde hun at hun ikke hadde som ambisjon å lage et tidsskrift for folk flest.

Er hun hoven og elitistisk? Tanken slår oss idet Holst åpner døren på Café Celsius i Oslo. Men inn kommer en mild sommervind, til tross for at kvelden utenfor er kjølig. Overraskende beskjeden på egne vegne er hun også.

– Jeg ble jo smigret da Dagbladet ringte og sa at jeg var kåret som en av de ti viktigste intellektuelle. I ettertid har jeg flere ganger angret på at jeg sa ja til å stå på den listen. Jeg kjenner mange som heller burde stått der enn meg. Var det kanskje andre som ble spurt, og som sa «nei»? Holst har undret på det noen ganger.

– Å være intellektuell er for meg å være tenksom og reflektert på en overordnet måte. En slik egenskap trenger ikke å være knyttet til akademisk kunnskap. Ikke alle akademikere er intellektuelle, og ikke alle intellektuelle er akademikere. Men i en del spørsmål er akademisk kunnskap en god hjelp.

Starting Grants

Foto: Bård Gudim KRITISK RØST: Sosiolog Cathrine Holst (38) har lenge markert seg i samfunnsdebatten. Dagbladet har kåret henne til en av våre ti viktigste intellektuelle. (Foto: Bård Gudim) Cathrine Holst har en fortid som medlem av organisasjonen Attac, som særlig har rettet skytset mot nyliberalistisk politikk og valutaspekulasjoner. Hun er fortsatt klar på at politikerne og samfunnet for øvrig behøver kritikk. De som kan ta denne utfordringen, er de intellektuelle. At så mange av dagens akademikere begrenser rollen sin i den offentlige debatten til å presentere resultatene av sin siste studie, og knapt nok det, mener hun er trist. Og dermed er vi tilbake ved Holsts nye prosjekt. Prosjektet kom til finalen i den beinharde konkurransen om Starting Grants fra European Research Council (ERC).

Overraskende, synes hun selv.

– Det er ikke helt tiden for de store spørsmål i EU nå. Incentivene går mer i smalere retning, derfor trodde jeg ikke dette vidtfavnende prosjektet skulle nå så langt. Men det var en lærerik prosess, medgir hun, med mange konstruktive – og kritiske – tilbakemeldinger fra svært kompetente referees.

Selv om Holst ikke kom helt gjennom nåløyet, fikk hun likevel finansiert et stort prosjekt med en postdoktor og en ph.d.--student. Når en norsk søker kommer helt til finalen i den harde konkurransen om ERC Starting Grants, vurderer Forskningsrådet søknaden som så godt kvalitetsvurdert at prosjektet får opp mot 75 prosent finansiering av søknadssummen. Prosjektet starter nå i høst, i første omgang altså med en postdoktor og en ph.d. på laget.

Bærer for mye stein

Cathrine Holst har klaget friskt på at norske intellektuelle bruker for mye tid på å male lister og bære stein, mens de heller burde lest og skrevet. Hun er ikke redd for å provosere, og skjønner ikke helt hvorfor en del akademikere er redde for å si hva de mener.

– Hva galt kan egentlig skje? Er du forsker ved universitetet, må da et minstekrav være at du tør å gi uttrykk for det du er overbevist om. Det er oppdraget ditt.

Er du forsker ved univer­si­tetet, må da et minstekrav være at du tør å gi uttrykk for det du er overbevist om.

Men som redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift har hun også erfart hva det vil si å være så modig at en mister nattesøvnen. Da hun og redaksjonen valgte å trykke den svært kontroversielle artikkelen av PRIO-forsker Ola Tunander om 22. juli, ble det ensomt på redaktørkontoret.

I artikkelen skriver Tunander om Anders Behring Breiviks mulige «inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer». Teksten ble av flere lest som en antydning om at Israel kan ha stått bak 22. juli, noe Tunander selv har tilbakevist. Artikkelen fikk svært mange til å reagere. PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken tok offentlig avstand fra den.

– Det var mye å diskutere i den artikkelen, og de saklige innvendingene tok jeg svært alvorlig. Men debatten ble hysterisk, og heksejakten på Tunander var ute av alle proporsjoner.

Redaksjonen sto samlet i stormen, forteller Holst. Men de harde takene gikk ut over førjulsfreden hjemme. Mann og barn ble lei av hele greia. Denne julen har hun lovet å holde seg unna trøbbel. Et løfte hun nok vil kunne holde, idet hun skal føde sitt andre barn denne senhøsten.

Når forskning blir politikk

Norsk debattkultur er preget av konformitet, mener Holst. Man må vite hva som er de «riktige» tingene å si. Og av og til røres samfunnsforskning og politikk sammen i en suppe. Denne kulturen vil hun gjøre opprør mot.

I doktoravhandlingen sin kritiserte hun feministiske forskere som mener at man med god samvittighet kan stille seg bak teorier som passer ens egne politiske synspunkter, fremfor bedre begrunnede teorier. Dette var flere år før Harald Eias «Hjernevask», som hun for øvrig mener fikk altfor stor plass i den seriøse forskningsdebatten.

Et eksempel på uheldig politisering er debatten innenfor feministisk teori og kjønnsforskning om frihet og frie valg.

– Ta slørdebatten. Der er man typisk veldig opptatt av muslimske kvinners evne til å treffe frie valg. De velger ofte selv å bære slør, heter det. Greit nok. Men å hevde at grupper av ressurssterke middelklassekvinner selv velger å jobbe deltid, og dermed selv må ta konsekvensen av dette valget, er derimot kontroversielt. I denne debatten er det ikke grenser for hvor «ufrie» kvinner «egentlig» er. Økonomisk sett gjør disse kvinnene ofte et dumt valg. Det må gjerne sies. Men å si at de ikke vet sitt eget beste, og at det begås en urett mot dem når de kommer dårligere ut, det er jeg ikke uten videre med på.

Feministisk teori er blitt filosofisk på en feil måte, mener Holst. – Man bruker mye tid og krefter på å ut­fors­ke radikale kunnskapsskeptiske posisjoner som ikke er fruktbare. Filosofiske diskusjoner er viktige, men mange abstrakte debatter innenfor feministisk teori er ørkesløse. Det er virkelig leit at så mange kloke hoder bruker så mye krefter på å kaste bort tiden sin, fremfor å utvikle interessant samfunnsteori, for eksempel.

Stillheten etterpå

At hun skulle bli Europa-forsker, hadde Cathrine Holst overhodet ikke i tankene den novembernatten i 1994 da hun danset og feiret et norsk nei til EU sammen med kampfellene sine. De trodde alle at dette skulle endre Norge.

Det er virkelig leit at så mange kloke hoder bruker så mye krefter på å kaste bort tiden sin.

Men Norge ble ikke annerledes. Norge har tvert imot lagt seg så tett på EU som det er mulig å gjøre uten å være medlem. Det er blitt mer EU – ikke mindre. Likevel har det vært relativt stille fra norske intellektuelle, de som sto fremst på barrikadene mot EU. At avgjørende premisser for norsk politikk og lovgivning bestemmes av organer der Norge ikke har innflytelse, er et marginalt tema i norsk samfunnsdebatt.

– Det finnes unntak, men ofte når norske intellektuelle og akademikere er opptatt av EU, handler det om hvor smart det er for Norge å holde seg utenfor samarbeidet. Grunntonen er gjennomgående EU-skeptisk, mener hun, selv blant medlemskapstilhengerne. – I Europa-spørsmålet utgjør de intellektuelle med andre ord overraskende sjelden et korrektiv til «folk flest».

Et annet eksempel: Man er opptatt av internasjonal solidaritet og Norge som støttespiller for u-land og bekjempelse av fattigdom. Men Europa får ikke noen plass i dette bildet. Norske intellektuelle «hopper» liksom over Europa. I den grad noen er opptatt av EU, er det gjerne snakk om nytte for oss i Norge, om hva vi kan få ut av unionen. Holst forteller at den intellektuelle debatten om Europa er helt annerledes i land som Spania, Italia og Tyskland. Ikke minst fordi de intellektuelle der har et helt annet engasjement for Europa som politisk prosjekt.

Når det gjelder Europa som «kultur», til dannelsesidealet og de kulturelle tradisjonene i Europa, har derimot norske intellektuelle og akademikere en sterkere europeisk identitet.

– Da er de opptatt av Europa som noe forbilledlig og bevaringsverdig. I kontrast til USA, som blir sett på som nyliberalistisk, kommersielt, overfladisk og «flatt».

Holst tror årsaken er at vi har det så bra i Norge. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret oss økonomisk adgang til EU. Norge trenger ikke EU på samme måte som mange andre land i Europa. Eurokrisen har styrket denne holdningen enda mer.

Men selv har Cathrine Holst byttet side i EU-spørsmålet.

– Når vi er så innlemmet i EU som vi er, mener jeg vi burde vært medlem. I 1994 kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg at EU kort tid etter skulle ha innlemmet hele Sentral-Europa og store deler av Øst-Europa. Dette har utvilsomt bidratt til politisk stabilitet og økonomisk utvikling. Et sterkt EU vil også kunne styrke Europa i forholdet til USA, Russland og Kina, noe jeg tror er viktig. Jeg har problemer med å se hvordan verden kan bli et bedre sted i min levetid uten et sterkt, integrert og forhåpentligvis også progressivt Europa.

Cathrine Holst

• født i 1974

• cand.polit. ved Universitetet i Bergen i 2000

• doktorgrad ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen i 2005

• ansatt som postdoktorstipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og forsker ved ARENA – Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo i 2008

• redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift fra 2009

• sosialpedagogikk mellomfag og kriminologi grunnfag

 

Skriv ut siden