Bladet Forskning

"Bandittunger" er blitt "MBD-barn"

- Barn som har problemer i skolen, diagnostiseres i økende grad med medisinske termer. Tidligere banditter får nå diagnosen MBD. Noen av dem som før ble kalt dumme er blitt dyslektikere.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Det hevder forsker Per Solvang ved Senter for samfunnsforskning (SEFOS) ved Universitetet i Bergen. Han har intervjuet elever, foreldre, lærere, spesialpedagoger i skolen og ansatte i den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) i kommunene om bruken av medisinske forklaringer på problemer i skolen. Forskningsprosjektet finansieres av Forskningsrådets Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling.

Både hans egen og andre undersøkelser viser at det er en økende bruk av medisinske termer som Minimal Brain Dysfunction (MBD), dysleksi og Aspergers syndrom. – Dette henger nøye sammen med den gamle diskusjonen om arv eller miljø, hvor biologiske forklaringer generelt er på voldsom fremmarsj. Mange forskningsresultater på dette feltet har også bidratt til at denne tenkemåten har fått en veldig styrke i dag, sier Solvang. Men han mener at det også finnes mer strukturelle forklaringer på at disse diagnosene så ofte blir brukt.

Ressursutløsende trylleformel

I Norge har det vært hevdet at det finnes dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. – Når disse diagnosene er så populære, er det fordi de fungerer som ressursutløsende trylleformler. Hvis lærerne skal få ekstra pedagogiske ressurser i klassene, må det begrunnes i skoleloven. Denne slår fast at det må gjøres en sakkyndig vurdering av den enkelte elev som har et problem. Problemdefineringen gjøres best og mest effektivt med medisinske diagnoser, sier Solvang. I intervjuer forskeren har gjort med spesialpedagoger som jobber i skolen og ansatte i PPT, innrømmer disse ofte at de for eksempel gir elever diagnosen dysleksi når de mener at eleven trenger hjelp. Det skjer til tross for at det kanskje ikke er dette som feiler eleven. – Både læreren og foreldrene er interessert i diagnosen, de ber til og med om å få den. Sammenhengen er at dysleksi gir penger, sier han.

Solvang mener dette er en betenkelig utvikling. Blant annet fordi diagnoser kan bli tilslørende i forhold til andre problemer som ikke er knyttet til enkeltindividet, som for eksempel dårlig samhandling i klassen eller sviktende oppdragelse i hjemmene. – Diagnoser blir en enkel måte å løse problemer i klassen på. I dag er skolens autoritet sterkt svekket. Lærerne kan ikke med samme tyngde som før si at elevene har en dårlig oppførsel. Men de medisinske diagnosene har fortsatt en solid autoritet. Dette blir en autoritetsform som kan regulere og disiplinere de avvikende elevene når de andre autoritetsformene har spilt fallitt, sier han.

En annen skummel side ved denne diagnostiserende kulturen mener Solvang er at diagnosene vil henge ved eleven i mange år, og kanskje for livstid. Men akkurat dette blir overraskende lite problematisert av dem som er involvert på dette feltet. – Diagnosen oppleves frigjørende. Den frir foreldrene for det de opplever som en mistanke om at de har begått moralske feil i oppdragelsen, og elevene selv blir frigjort for mistanken om "evneveikhet". Dette setter helt til side bekymringene om en stempling som henger på eleven i årevis, sier han.

Store forskjeller i Skandinavia

Solvang har gjort en sammenlikning mellom de skandinaviske landene i måten å håndtere lese- og skrivevansker på. Han har funnet at forskjellene er store, særlig mellom Norge og Sverige. – Mens medikaliseringstrenden gjennomgående har stått sterkt i Norge, har den normaliserende tenkemåten stått sterkt i Sverige inntil ganske nylig. På 80-tallet ble ordblinde og dyslektikere rett og slett besluttet til å ikke eksistere i den svenske skolen. Lese- og skrivevanskene som egen diagnostisk kategori ble fjernet. Spesiallærerne ble styrt ut av spesialistrollen og skulle arbeide som "forandringsagenter" i forhold til hele skolens arbeidsmåte, sier Solvang.

Norge fikk ikke de samme radikale antidiagnostiske strømningene som Sverige. Solvang mener årsaken til at den diagnostiske retningen har fått hegemoni i Norge, er et tett samspill mellom spesialpedagogisk tradisjon, myndigheters og forskningsinstitutters interesser i befolkningens lese- og skriveferdigheter. – Det har hele tiden vært betydningsfulle forskningsledere som har arbeidet i dysleksikonseptets tradisjon i Norge. Dessuten har spesialpedagogikken vært organisert i en eksperttjeneste (PPT), sier han.

Skriv ut siden