Bladet Forskning

Ammingens ansikt

Kvinnefiendtlig ammepoliti eller spedbarnas venn og ammingens korsfarer? Dr.med. Gro Nylander har skapt stor ståhei som "reisende i pupp og røyk" i over 30 år.r.

HYLLET OG UTSKJELT: – Jeg blir aldri lei av å snakke om spedbarn, fødsler eller fordelene ved amming, sier lege Gro Nylander, som føler det er hennes kall å hjelpe kvinnene og de små. (Foto: Bård Gudim)

Gro Nylander har kjempet en lang kamp for å få gravide til å slutte å røyke og nybakte mødre til å begynne å amme. Hun er ansiktet mediene tyr til når de trenger en uttalelse. Utskjelt av mange, hyllet av flere. I høst kommer hun med ny bok.

Hjemme hos seg selv på Høvik tar hun oppstyret med stoisk ro. Hun byr på nøtter og grønn te, og insisterer på å høre om intervjuerens eventuelle fødsler og studiebakgrunn før hun selv kan lene seg tilbake og begynne. På veggen henger et digert bilde av en yngre Nylander med datteren i sele på magen, en svart ravn på hodet og et brennende blikk mot fotografen.

Man er ikke en dårligere mor om man røyker 40 om dagen.

– Godt jeg er født på 1900-tallet, ellers hadde jeg vel blitt brent på bålet, ler hun. Hun sier hun aldri blir lei av å snakke om spedbarn, fødsler eller fordelene ved amming, enten det er til venner, mediene eller til medisinstudenter. Nå vil Europa ha en bit av henne. Spørsmålet de vil ha svar på, er: Why is everybody doing it in Norway?

– For 20 år siden sa min daværende sjef: «Nå må du finne noe annet å bry deg om enn det klisset der», forteller hun. – Men for meg er det et slags kall å hjelpe kvinnene og de små.

Uhørt studium

Det var ingen selvfølge at Nylander skulle bli lege når hun ble stor. Faren var distriktslege. I etterkrigstiden lekte hun på branntomtene i et krigsherjet Finnmark. Hun fulgte tidlig faren på sykebesøk. Hadde han vanskelige barn på kontoret, ble lille Gro ropt inn for å berolige. Hun hadde et sterkt ønske om å bli lege.

– En kvinnelig lege er en dårlig lege og en dårlig mor, sa min far. – Han oppdrog befolkningen med fynd og klem. Det var på den tiden bygdas barn stod i veikanten og bukket og neiet når doktoren kom. Jeg bestemte meg for å bli en blidere lege enn ham.

Hun søkte på medisinstudiet – men kom ikke inn. Dermed ble det fysioterapistudier, engasjement i Ammehjelpen og sommerjobb på føden. Da hun endelig begynte på medisin i 1972, hadde hun rukket å bli 29 år og enslig mor. En tragedie hadde rammet: legeektemannen døde brått, og hun satt tilbake med to små gutter på to og fem år. Nylander blir tankefull. – På et vis økte det motivasjonen for å bli lege. Når han ikke skulle få lov, skulle jeg.

Hun sendte ny søknad.

– I søknaden skriver jeg så flott at «jeg regner med at mitt fremtidige virke vil være med mor og barn. Spørsmålet er ikke om, men når, jeg skal begynne.» Mao: Dere kan like gjerne slippe meg inn.

– Noe så eldgammelt som meg, og attpåtil med barn, eksisterte jo ikke på medisinstudiet den gang. Det var uhørt, ler Nylander. – Jeg kom inn fordi de hadde åpnet for tilleggspoeng. Jeg vet at komiteen var delt. De var fire. To var for, og to mot, og formannens stemme avgjorde. Professor Christian Borchrevink, som var formann den gangen, skrev senere til meg: «Jeg regner det at jeg slapp deg inn på medisin som en av mine bragder.»

Kunnskap, ikke moral

Før 1990 lå norske, gravide kvinner på verdenstoppen i røyking. I 1995 var andelen nesten halvert. Mye av æren tilskrives Nylander, som ledet Statens tobakkskaderåds arbeidsgruppe for gravide og småbarnsforeldre den gangen. I mediene ble hun kalt «reisende i pupp og røyk».

– Å formidle kunnskap uten å være moraliserende er ikke bare lett. Slett ikke når det går på noe som kan oppfattes som livsstil. De som føler seg rammet, vil ta til motmæle og kalle deg moralist. Det er i perioder tøft å leve med. Nylander snakket tidlig om sammenhengen mellom røyking og krybbedød. Hun fikk hatbrev og sinte telefoner fra fortvilte folk midt på natten.

– Jeg har fått litt pepper. Mitt svar var og er at vi ikke har rett til å underslå fakta, men vi må selvfølgelig aldri koble det til enkelttilfeller. Det er adekvat å ha dårlig samvittighet når man gjør noe galt. Det hjelper oss til å handle rett. Man er ikke en dårligere mor om man røyker 40 om dagen. Men man har en vane som kan være skadelig for barnet, og det plikter vi å fortelle om. Vi har fremdeles langt igjen, også i helsevesenet. Jeg har selv stått bak en seniorlege og hørt ham si: «Røyker du?» Svar: «Ja.» «Ja vel, hvor mye da?» Svar: «10.» «Ja vel», og ikke en kommentar. Da føler jo pasienten at hun får velsignelse til å fortsette. Nylander sukker tungt. – Det er langt fram, sa kjerringa, og så seg tilbake.

«Helsedritten»

– Folk sier de er lei all «helsedritten». Det må man ta på alvor. Akkurat nå har jeg lyst på en reklame med en litt typete jente som sier: «Jeg er blakk og lat, derfor ammer jeg.» – Iblant når man bedre fram med «uverdige argumenter» som ikke går direkte på helse, mener Nylander.

Å bruke tyngden du har som forsker eller overlege til å snakke så alle forstår, er uhyre viktig.

Hun synes forskerstanden har et stykke å gå når det gjelder formidling.

– Å bruke tyngden du har som forsker eller overlege til å snakke så alle forstår, er uhyre viktig. Det er stadig flere som formidler nå, men vi er fremdeles altfor kritiske til hverandre. Hvis man tillater seg å snakke i enkle ord og bruke bilder som tydeliggjør, blir man fort mistenkeliggjort.

Ikke sjelden har hun selv brukt tydelige bilder. I et stort presseoppslag uttalte hun en gang at det dør to skoleklasser med barn hvert år fordi mor røyker under svangerskapet.

Akkurat nå har jeg lyst på en reklame med en litt typete jente som sier: –Jeg er blakk og lat, derfor ammer jeg.

– Jeg hadde ikke akkurat tenkt at det skulle stå med krigstyper i Dagbladet sammen med et bilde av meg med rynkede bryn og stramme fletter på hodet, sier Nylander. – Det vakte stort oppstyr, men ingen kunne tilbakevise det på grunnlag av vitenskapelige fakta. Hadde jeg sagt: «den prenatale mortaliteten dobles», ville ingen ha hevet brynene.

Det er klart du må være deg ditt ansvar bevisst og ikke si mer enn du har belegg for, sier hun. – Men jeg skjønner at mediene trenger et ansikt, ikke bare et faktum. Man må tørre å være det ansiktet hvis man synes man står på sikker grunn.

Uverdige argumenter

For få tiår siden fikk hvert fjerde barn morsmelk da de var tre måneder gamle, i dag får over 90 prosent det.

– Fortsatt er det mye å ta fatt i, sier Nylander. – Bare hvis du ser på liv og lidelse spart: Tenk deg en vaksine som kunne beskytte mot de fleste infeksjoner hos barnet, brystkreft, stress og benskjørhet hos kvinner, gi en viss beskyttelse mot kreft hos barn, krybbedød og senere fedme. For ikke å glemme pengene man sparer i helsekostnader. Hun blar opp forskningsrapporter.

– Vi ligger på verdenstoppen i amming, men fullammer ikke lenge nok. Hun vil ha norske kvinner til å gi brystmelk i alle fall ett år, og, når det er praktisk mulig, som eneste føde de seks første månedene, slik Nasjonalt råd for ernæring anbefaler. – Ifølge WHO er det ingen annen kjent enkeltfaktor som kan redde flere barn på verdensbasis.

Slikt blir det bråk av. Ammehysteri, sier noen. Andre hevder at utspillene hennes er et tilbakeslag for likestillingen. Det føyser hun bort.

– Amming er ikke på kollisjonskurs med feminismen. Flere av oss som drev med dette i begynnelsen, var med på å starte feministbølgen på 70-tallet. Vi vil delta fullverdig i produksjon så vel som reproduksjon. Det inkluderer å føde på en ålreit måte og å amme på en ålreit måte.

Aldri er du så sterk og trygg som når du bærer næringen til barnet på deg.

– Jeg blir indignert når noen sier at jeg ikke må presse. Jeg presser aldri pasientene mine, men alle har rett til informasjon. Nylander blir fjern i blikket.

– Jeg ser for meg en mor som saksøker: «Da jeg sa at jeg ikke ville amme, var det ingen som gav meg gode grunner for at jeg burde revurdere det». Det blir stille en liten stund, så kommer det: – Kanskje ikke så dumt med en sånn liten rettssak, egentlig.

Gro Nylander

  • Spesialist i fødselshjelp, kvinnesykdommer og medisinsk genetikk
  • Overlege ved fødeavdelingen på Rikshospitalet fra 1994
  • Forfatter av bl.a. Mamma for første gang, På vei og Lille venn – hva nå?
  • Prosjektleder «Mor-barnvennlig initiativ»
    (WHO/UNICEF) fra 1993, leder for Nasjonalt kompetansesenter for amming fram til 2005
  • Prisbelønnet i inn- og utland for mangeårig veiledning, formidling og forskning rundt amming og røyking i svangerskapet


 

Skriv ut siden