Bladet Forskning

Akersgatas dr. philos.

Etter nesten ti år som forsker ble Anne Hafstad journalist i Aftenposten. Ingen er mer kvalifisert enn henne til å sammenlikne forskernes og journalistenes forskjellige verdener. Hun er ikke i tvil om hvilken hun vil tilhøre. - Jeg trives best sammen med journalistene. De er mye rausere mot hverandre, sier hun.

Skrevet av: siw ellen jakobsen

Anne Hafstad (Foto: Trond Isaksen)

Hafstad er en av bare to journalister i Norge med doktorgrad. Men dr.philos.-graden er ikke noe hun vifter med i tide og utide. – Vi diskuterte faktisk ganske grundig hva som skulle stå på visittkortet mitt da jeg begynte i Aftenposten. Jeg ville egentlig ta skrittet fullt ut, bare kalle meg journalist og ikke blåse meg opp med doktortittelen. Når jeg likevel valgte å bruke den, var det fordi jeg skulle jobbe mot et miljø hvor den gir deg troverdighet. Mange forskere tror faktisk at journalister er ganske dumme.

Den eneste gangen Hafstad har brukt doktortittelen bevisst, var da en forsker ringte og bad om at hun skulle skrive om doktorgraden hans. – Send den til meg, så skal jeg se på den, svarte hun. Da ble det stille i andre enden av røret, hvorpå han svarte at det var nok litt vanskelig. Avhandlingen var nemlig på engelsk. – Ja, det er faktisk min avhandling også, svarte Hafstad rolig.

Hun har andre, liknende erfaringer, og spør seg:
– Reflekterer slike holdninger forskeres tro på at de er enestående i å ha kunnskap? Eller har norsk presse et rykte som en gjeng halvstuderte røvere? Hafstad innrømmer at også hun hadde noen fordommer da hun kom inn i Aftenposten. Ingen ble bekreftet. Journalistene var ikke bare kyniske. – Det som overrasket meg aller mest, var kunnskapsnivået de hadde på mange ulike områder. Jeg ble også overrasket over den grundige vurderingen som lå til grunn for hvilke saker som skulle dekkes. Hun presiserer at hun kun snakker om «tanta i Akersgata», fordi hun ikke har erfaring fra andre medier.

Ruger på kunnskapen

Hun kom inn i Aftenposten som flue på veggen. Etter å ha tatt doktorgraden om forebygging av røyking blant unge jenter, ved Institutt for samfunnsmedisin, UiO, fikk hun et tre måneders stipend fra Forskningsrådet for å lære journalistmiljøet å kjenne. – Jeg hadde lenge vært «flink jente», som forsker ved Kreftregisteret og Folkehelsa, og ville gjøre noe litt mer «uskikkelig» og uforpliktende. Forventningene var ikke større enn at jeg ønsket å lukte litt på hvordan mediene fungerte. Jeg så jo at helsestoffet ble viktigere og viktigere, og ble nysgjerrig på hvordan journalister tenker. Hvordan velger de stoffet og hvorfor bruker de alltid disse folkene som mener noe om alt, og ikke dem som ofte virkelig kan noe om temaet?

Dette fikk hun raskt svar på. – For mange av dem som virkelig sitter med fagkunnskapen, er gode til å holde den for seg selv. De deler den i hvert fall ikke med allmennheten. Svært ofte er de redde for hva egne kolleger skal si når forskningen deres blir presentert for hvermannsen. Noen er mer pragmatiske og ser betydningen av formidling. Dem blir det lettere å ringe til.

Hafstad mener at forskerne gjør forskningen en bjørnetjeneste ved ikke å dele kunnskapen sin med skattebetalerne. – En god del mennesker i Norge lurer fortsatt på hvorfor forskning er viktig og hva forskerne egentlig gjør. Dette må forskerne selv ta mye av ansvaret for.

SKUP-prisen 2000

Da Hafstad kom til Aftenposten trodde hun ikke at hun hadde talent for journalistikk. I dag får hun merkelappen «et naturtalent vi aldri har sett maken til» av kilder vi har snakket med. – Jeg likte skriving og formidling, men trodde jeg skulle få bevist for meg selv at dette kunne jeg legge bort for godt. Men artiklene kom faktisk på trykk. Dag etter dag. Da jeg på samme tid fikk tilbud om et post.doc.-stipend fra Forskningsrådet og fast jobb i Aftenposten, spurte jeg meg selv: Hvis jeg er opptatt av helseformidling, vil jeg nå flest mennesker fra kjelleren på Folkehelsa eller som journalist i Aftenposten? Svaret ble enkelt. Tre år etter skulle hun få den største anerkjennelse en norsk journalist kan få, nemlig SKUP-prisen.

Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse (SKUP) deler hvert år ut en pris for det beste journalistiske arbeid der undersøkende metoder er brukt for å «avdekke forhold som ikke er dokumentert.» Hafstad fikk prisen for 2000 for den såkalte Dexamin-saken, en sak som handler om hvordan mange norske pasienter med alvorlige lidelser i årevis fikk feil medisin. – Dette kom svært overraskende. Jeg hadde antakelig ikke sett snålere ut om jeg hadde falt ned fra månen. Samtidig føler jeg meg litt frekk. Her kommer jeg fra et forskningsmiljø, har vært journalist i tre år og stikker av med den gjeveste journalistprisen!

Manglende raushet

Etter at hun vant SKUP-prisen kan mange dører åpne seg for Hafstad. Men hun vil ikke velge en annen enn den hun går inn hver morgen. – Jeg kan ikke få det bedre enn i Aftenposten. Avisen har klart å skape stort arbeidspress og store forventninger med positivt fortegn. Det lille konkurranseelementet som finnes, er kun mellom avdelingene, ikke mellom personene. Journalister har en raushet som jeg ofte savnet i forskningsverdenen. Der var vi ikke alltid så snille med hverandre. – Noe skyldes nok at journalister ikke må kjempe om penger hele tiden, som en del av forskerne må. Kampen om forskningsmidler skaper helt klart en uheldig miljøfaktor.

Kan stammespråket

Det er to ulike verdener som møtes når forskere skal samhandle med journalister. I den ene verdenen er detaljkunnskapen avgjørende, i den andre gjelder hovedtrekkene. – For oss journalister er utfordringen å formidle korrekt, men ikke detaljert. For å få til dette er det en fordel å kunne stammespråket, mener Hafstad. Bakgrunnen hennes gjør at hun ser forskerens rolle tydeligere. – Jeg, mer enn noen, forstår redselen mange forskere har når forskningen deres skal presenteres i mediene. Det skjer feil, til dels mange unødvendige feil. Kvalitetskontrollene i avisene er ikke alltid gode nok. Her har journalistene noe å lære fra forskerne.

Til tross for at mange forskere er skeptiske til mediene, har Hafstad «en absurd stor pågang.»
– Telefonen er fandens siste oppfinnelse. Og den ringer særlig intenst i dagene før Forskningsrådet skal avgjøre hvem som skal få penger til forskning. Men alle har sin agenda. Det er greit det så lenge de er ærlige om den.

Sponsede leger

Skjulte agendaer er hun ikke glad i. Som helsejournalist har hun irritert på seg mange leger med å sette så sterkt søkelys på samhandlingen mellom leger og industri. Når vi møter Hafstad, har hun nettopp vært på legekongress i Durban i Sør-Afrika for å oppspore sponsede leger. Det var ikke lett. Det var ikke det at de var vanskelige å få øye på, men snakke med henne ville de ikke. Noen løy henne rett opp i ansiktet for å unngå å bli identifisert som leger på kongress. – Det er vår plikt å sette søkelyset på en slik ukultur. Det er tøv å tro at fem norske firmaer bruker mellom fem og seks millioner kroner på å sende leger til Sør-Afrika uten at det betaler seg. Legene forvalter offentlige midler og er avhengig av grunnleggende tillit mellom seg og pasientene.

Annerledes stress

Arbeidspresset i Akersgata er stort. Jobben du gjør er synlig for over 800000 mennesker hver dag. Likevel foretrekker Hafstad dette stresset fremfor det hun følte som forsker. – Da hadde jeg ikke det vanvittige presset fra dag til dag, men det hang likevel over meg hele tiden. I helgene hadde jeg dårlig samvittighet når jeg ikke jobbet. Nå har jeg et stort press når jeg er på jobb, men når saken er levert, går jeg hjem og har fri. Da lages det god mat, lyttes til god klassisk musikk og skravles i timevis med gode venner – både fra forskningsverdenen og journalistverdenen.

Hafstad føler seg privilegert som får jobbe i skjæringsfeltet mellom forskning og journalistikk. – Vi har gjensidig nytte av hverandre. Forskernes faglige kompetanse kombinert med journalistens kompetanse på formidling gir mye spennende avisstoff. Min erfaring er at samarbeidet går veldig bra. Faktisk er de fleste forskere mye flinkere til å formidle enn både de selv og kollegene er klar over, sier hun.

Anne Hafstad

• Født i Oslo 14.01.1958

• Utdannet sykepleier i 1981

• Jobbet på Ullevål sykehus i Hjerteavdelingen og Onkologisk avdeling 1982–85

• Spesialutdanning i onkologi, 1983

• Spesialsykepleier Kreftforeningen 1985–87

• Produktsjef kreft og smertebehandling, Hydro Pharma 1987–91

• Stipendiat på Kreftregisteret i
1991–1996

• Dr.philos., Medisinsk fakultet, UiO, 1997

• Forsker Statens institutt for folkehelse, 1996–98

• Journalist i Aftenposten fra januar 1998



Skriv ut siden