Bladet Forskning

Desember Nr 5/2005 Årgang 13

- Jeg er ingen verdensmester

Portrettet

Begrepet "stor fallhøyde" har fått en ny dimensjon etter at Øystein Djupedal ble kunnskapsminister. Han skal lykkes med å gjennomføre så å si alle de viktigste sakene partiet hans har kjempet for i årevis. Inkludert den mest ambisiøse opptrappingsplanen for norsk forskning noensinne.

Notiser

Desember Nr 5/2005 Årgang 13

Redaksjonelt

Stueren elitetenkning

Mona Gravningen Rygh, ansvarlig redaktør

(Foto: Eva Brænd)

– Det er de flittige og flinke som hører hjemme ved et universitet, ikke de dovne og dumme! Det sier en professor som har sett seg lei på at ressursene renner ut mens umotiverte studenter tar opp studieplassene (se Kan universitetene skape gull av gråstein?). Han får selvsagt motbør – tanken om at alle skal ha like muligheter står sterkt i Norge.

Samme type dilemmaer kan dukke opp når det gjelder fordeling av forskningsmidler. Bør man sørge for at flest mulig miljøer får sjansen til å hevde seg, eller bør man konsentrere midlene om de beste for å sikre høyest mulig avkastning av investerte forskningskroner? Den nye forskningsstatsråden har bl.a. signalisert at han vil satse videre på geografisk spredning av kompetansemiljøer.

Uansett har det de senere årene vært en tendens til å satse sterkere på eliten – ikke minst når det gjelder Forskningsrådets bevilgninger. – Det er blitt stuerent å satse på de beste og mest lovende forskerne, sa daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet til Bladet Forskning da ordningen «Sentre for fremragende forskning» ble opprettet i 2002. – Det ville vært utenkelig for bare ti år siden, sa hun.

Et tilbakevendende problem er hvordan man måler hvem som er best. Det viktigste målet bortsett fra fagfellevurdering er den såkalte siteringsindeksen – men hva sier egentlig den? (se Ikke roten til alt godt).

Noe sier den – men langt fra alt. Det er med i betraktningen når vi har vært ute med målebåndet for å sjekke hvem som topper siteringsindeksen her i landet (se På siteringstoppen i Norge). Det kanskje aller tydeligste er at forskjellene er større mellom fagene enn mellom forskningsmiljøene.