Bladet Forskning

April Nr 2/1998 Årgang 6

Regionenes inntogsmarsj

- Selvfølgelig trenger vi en nasjonal forsknings- og utviklingspolitikk. Men vi må også huske på at bedriftenes nærmeste omgivelser betyr mye for utviklingsmulighetene deres, sier Jørn Rangnes. Den energiske programlederen er i full gang med å integrere regionene som begrep i Forskningsrådets næringsrettede FoU-politikk.

Notiser

April Nr 2/1998 Årgang 6

Hvordan skal universitetene bidra?

Christian Hambro

Det ser nå ut til å være større oppmerksomhet rundt forskningsspørsmål enn på lang tid.

Stortingets interpellasjonsdebatt 5. mars viser at det er er politisk forståelse for at forskning er viktig for samfunnet og at det nå må satses mer. Et annet godt tegn er at Regjeringen har nedsatt et eget forskningsutvalg med 12 statsråder. Selv om statsbudsjettet for 1998 gav nullvekst for forskningen, uttalte en enstemmig KUF-komité at forskningen nå trenger et løft. Det samme ble sagt av Bondevik-regjeringen da den tiltrådte.

Forskningsspørsmål får også større medieoppmerksomhet, og det ser ut til at næringslivets organisasjoner vil satse mer på forskning. NHO har definert forskning som et viktig anliggende for sine landsforeninger, som ansetter egne forskningskoordinatorer for å få større fart på bransjenes FoU-innsats. Rederiforbundet har etablert et eget program for maritim forskning. Fiskarlaget diskuterer innføring av forskningsavgift på fiskeomsetningen for å finansiere den forskningen de har behov for. I sum er dette gledelige utviklingstrekk.

Den økende og positive oppmerksomheten rundt forskningsspørsmål har ikke kommet av seg selv. Den er resultatet av manges innsats over lang tid. Selv om det nå er grunn til en viss optimisme når det gjelder statsbudsjettet for 1999, bør nok forventningene være nøkterne. Derfor må arbeidet med å synliggjøre forskningens bidrag til samfunnsutviklingen fortsette med uforminsket styrke. Det jeg nå savner, er en frisk debatt om hva universitetene skal bidra med for å sikre at vi får mer ut av hver forskningskrone. Det overordnete målet bør vi raskt kunne bli enig om: Mer fremragende forskning i Norge. Men hva er virkemidlene?

Universitetene fremstår i dag mer som et sted med mange enkeltforskere enn som forskningsorganisasjoner. Adgangen til selv å bestemme forskningstema betraktes som en personlig rettighet for den enkelte forsker, og ikke en sak for forskerfellesskapet eller arbeidsgiver. Jobbsikkerheten er nær 100 % og nokså uavhengig av prestasjonene. Pengene følger studentstrømmen, og er i liten grad resultatet av forskningspolitiske overveielser. Lønnsnivået er beskjedent og egalitært: Det gjøres liten forskjell etter innsats eller hva den enkelte kan oppnå i arbeidsmarkedet ellers. Det er liten fokus på og ingen tradisjon for faglig ledelse. Universitetene er selvstyrte, og det har hittil ikke vært stilt noen krav om forskningsresultater fra bevilgende myndigheter. Noen vil si at det nettopp er disse trekkene - som vel å merke er unyansert fremstilt - som er universitetenes styrke. Det er derfor de, ved siden av kirken, er de eldste europeiske institusjonene! Andre vil si at universitetene er i utakt med utviklingen og må fornye seg. Personlig har jeg sans for mange av verdiene universitetene bygger på. Men samtidig som de beste tradisjonene holdes i hevd, bør vel universitetene forholde seg til dagens krav om kvalitet og effektivitet? Dette synes jeg det er verdt å diskutere, fordi jeg tror tiden er moden for endringer.

Christian Hambro er adm. dir. i Norges Forskningsråd.