Det var programmets første konferanse, og hovedhensikten var å få presentert ulike prosjekter som programmet finansierer. Men det var også ønske om temperatur og engasjement i debatten om samisk forskning, og det tok Harald Gaski alvorlig. Han (Foto: Eilif Aslaksen NRK) stilte spørsmålstegn ved om samiske forskere har frihet til å velge samisk i formidlingen av forskningen sin, og i hvilken grad valget virker inn på måten å presentere stoffet på. Det påstås at samisk forskning skiller seg fra ”vestlig” forskning, og hvis det er tilfelle, bør det også vise seg i måten man presenterer forskningen på, mente Gaski. Det viktige spørsmålet blir da hvordan samisk akademisk praksis skiller seg fra ikke-samisk. Gaski etterlyste en ”samifisering” eller ”indigenisering” av akademia og beklaget at han ikke kunne se at samene i dag har noen ledende rolle på dette feltet. Debattene er spenstige i USA, Canada og New Zealand, mens inuitter og samer er svært påvirket av europeisk filosofi i denne sammenhengen, mente han. Han etterlyste også mer selvstendighet når det gjelder hva forskningstidsskriftet Sámi diedalaš aigecála anser som forskningslitteratur og spurte når samisk forskningslitteratur skal begynne å tenke på hva slags form, innhold og uttrykk som kan nå leserne.

  Dør med stjernebilde i Diehtosiida (Foto: Kari Morthensen)   Deretter gikk han løs på dagens administrasjon av samisk forskning og karakteriserte Forskningsrådets samiske program som den siste rest av akademisk kolonialisme, med videreføring av en tradisjon med utenfra-styring, der samisk representasjon er sikret, men ikke i flertall.

I debatten etterpå ble etterlyste Jorunn Eikjok en samisk bevisstgjøring som kunne føre til at samisk forskning utføres ut fra samisk livsforståelse. Hun etterlyste også samisk kjønnsforskning fordi forholdet mellom kjønnene i Sápmi er annerledes enn i de omkringliggende samfunn. Ole Henrik Magga ønsket en bedre organisert språkforskning og påpekte at det grunnleggende språkarbeidet er viktig. Han hadde problemer med å se at språket i akademia skulle være vesensforskjellig fra språket i andre deler av samfunnet, for eksempel i byråkratiet og politiske organer. Bjørn Bjerkli, programstyrets leder, mente at det kunne være behov for et eget program for samisk språk. Forskningsrådets bruk av faglige eksperter ble også diskutert.