Norge og Russland undertegnet tidligere i høst en overenskomst om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Hvilke konsekvenser denne avtalen vil ha for Nordområdene blir et sentralt tema under Forskningsrådets Nordområdekonferanse, 10.-12. november.

  Avtalen ble undertegnet i Murmansk av utenriksminister Jonas Gahr Støre og Sergej Larov. Statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dimitrij Medvedjev overvar undertegningssermonien. (Foto Marte L. Kopstad/ Utenriksdepartementet) Pedersen understreker at delelnjeavtalen er viktig av flere grunner.
- Uenighet om grenser er en betydelig kilde til konflikter rundt om i verden, og det er derfor svært gledelig at ingen norske grenser lenger er omstridte. Avtalen vil derfor bidra til ro og stabilitet i regionen.

- Rett og rimelig løsning
Gjennom å forhandle seg frem har Norge og Russland oppnådd en avtale som er i både FN-charterets og Havrettskonvensjonens ånd.

- Russland har oppgitt sektorprinsippet, som har hatt liten eller ingen støtte i folkeretten. De to landene har gjennom forhandlingene møttes på halvveien, og grensen må kunne sies å være en rett og rimelig løsning, slik havretten foreskriver, fastslår Pedersen.

Arktis - en sivilisert region
Kartet viser delelinjen. Kilde: Utenriksdepartementet - Avtalen signaliserer at de to landene respekterer internasjonale spilleregler. Den er derfor nok et bevis på at Arktis er en sivilisert region, der kyststatene løser sine uoverenskomster med fredelige midler og i henhold til folkeretten.

- Observatører og forståsegpåere som har varslet at nordområdene ville bli mer lovløs og konfliktfylt med klimaendringene har fått et forklaringsproblem, sier Pedersen.

Han sier det er verdt å merke seg at Norge og Russland har trukket grensen helt opp til Polhavet, mellom Svalbard-øyene og de russiske øyene i øst.

- Dette hadde ikke vært mulig dersom Russland fortsatt anså havområdene utenfor Svalbard som internasjonalt farvann.

- En ratifisering av avtalen vil indikere at Russland erkjenner at Norge har en viss myndighet over havområdene utenfor Svalbard, noe som harmonerer bedre med folkeretten, konstaterer Pedersen.

40 år med forhandlinger
Havrettsrevolusjonen på 1960-og 1970-tallet innebar at kyststatene sikret seg kontrollen over petroleumsressursene på kontinentalsokkelen og fiskeriressursene i sonen ut til 200 nautiske mil.

- Dette aktualiserte imidlertid også spørsmålet om hvor grensen skulle trekkes mellom stater som støter mot hverandre. Havretten inneholdt ikke entydige bestemmelser om dette, sier professor Rolf Tamnes. Han er direktør ved Institutt for forsvarsstudier, historiker og leder for programmet Geopolitikk-nord.

Foto: Shutterstock
- I forbindelse med den gryende oljeinteressen besluttet Norge i 1963 å bygge på det såkalte midtlinjeprinsippet. Her trekkes grensen langs en linje der alle punkter ligger like langt fra landenes grunnlinje, forklarer Tamnes.

Midtlinjen ble lagt til grunn for avgrensningen av sokkelen i Nordsjøen på 1960-tallet og i de fleste senere delelinjeavtaler mellom Norge og andre stater.

Kald krig skapte avstand
Sovjetiske myndigheter aksepterte ikke en midtlinjeløsning. De fremholdt at det var en rekke særlige omstendigheter som tilsa at grensen måtte trekkes ved den såkalte sektorlinjen – en rett linje fra grensepunktet ved fastlandet og opp til Nordpolen. Det omstridte området mellom den norske og russiske posisjonen var på ca. 175 000 km2, sier Tamnes.

Barentshavet Norge og Sovjetunionen møttes første gang til drøftinger om en delelinje i 1970, men så lenge den kalde krigen varte, sto landene langt fra hverandre. På enkelte tidspunkt var spørsmålet sterkt spenningsmettet og utgjorde et betydelig håndteringsproblem for Norge.

Tamnes forteller at etter slutten på den kalde krigen viste Moskva større smidighet i forhandlingene.

- I 1992 hadde landene utmeislet en omforent avgrensningslinje som omfattet ca. 84 prosent av omstridt område. Deretter skjerpet imidlertid russerne igjen sin posisjon, og gjennombruddet kom først i 2010, da de to land avtalte å dele det omstridte området i to tilnærmet like store deler.

Åpner for mer samhandling
Kristine Offerdal, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, mener delelinjeavtalen åpner for økt samhandling mellom Norge og Russland i nordområdene.

- Avtalen har potensial til å forlenge Norges betydning som aktør på den internasjonale energiarena, sier Kristine Offerdal. Foto: Institutt for forsvarsstudier - Avtalen inneholder bestemmelser om felles utvinning av petroleumsfelter som måtte overskride den nye grenselinjen. Samarbeid på petroleumssiden vil også kunne medføre behov for tettere miljøsamarbeid og generelt mer aktivitet i regionen.

Offerdal sier det tidligere omstridte området er interessant for Norge som olje- og gasseksportør, fordi det vil kunne bli et viktig tilskudd til den totale produksjonen på norsk sokkel.

- Med Nordsjøen som en moden petroleumsprovins og nordområdene som satsingsområde passer delelinjeavtalen meget godt inn i Norges nordområde- og energidiplomati.

- Avtalen har potensial til å forlenge Norges betydning som aktør på den internasjonale energiarena. Avtalen har i seg selv bidratt til å sette Norge og nordområdene på kartet. Potensiell petroleumsaktivitet i området vil kunne styrke denne tendensen. Dette kan gi ringvirkninger for økt aktivitet på andre felt enn petroleum, sier Offerdal.

Hun understreker at Norge på den andre siden står overfor politiske, og noen vil hevde moralske, utfordringer når det gjelder mulig petroleumsutvinning i området som en følge av miljø- og klimaproblemene.

I nærvær av statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dimitrij Medvedjev, ble avtalen undertegnet 15. september i Murmansk av utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov. Ifølge avtalen skal det omstridte havområdet i Barentshavet og Polhavet deles i to omtrent like store deler. Den inngåtte løsningen omfatter bestemmelser om samarbeid innenfor fiskeri- og petroleumssektoren. Foto: Marte L. Kopstad/Utenriksdepartementet