Høybråtens pragmatiske holdning til å løse problemet med arbeids-fordeling mellom kommune og stat gjorde at NAV-reformen ble endelig vedtatt mai 2005. - Det var i første rekke Dagfinn Høybråten som jobbet fram en endelig løsning på hvordan NAV-reformen skulle gjennomføres, sier Fimreite. Forskere tilknyttet det om-fattende NAV-evalueringsprogrammet sluttførte i 2008 en kvalitativ intervjurunde med til sammen 40 personer i departement, direktorat, på Stortinget og i KS. De foretok dessuten en analyse av offentlige dokumenter tilknyttet NAV-etableringen.

- Høybråten våget å ta initiativ til, og fikk andre med seg på, en forvaltningsmodell som prinsipielt representerer en ny og annerledes form for sidestilling av nasjonal integrasjon og lokalt handlingsrom enn hva vi har sett tidligere i Norge, forteller Fimreite.

Pragmatikeren Høybråten

Andre sentrale politikere, deriblant Bondevik II-statsrådene Erna Solberg og Victor Norman, lyktes ikke med å utrede en felles trygde-, arbeidsmarkeds- og sosialetat slik Stortinget ba om i 2001. Høybråtens mer pragmatiske holdning til å løse det store stridspørsmålet, arbeidsfordelingen mellom kommune og stat, gjorde at NAV-reformen likevel ble endelig vedtatt mai 2005.

- Stridens kjerne var spørsmålet om hvor mye myndighet som skulle gis kommunene, og hvor mye makt staten skulle ha. Løsningen Høybråten fant fram til, var å opprette et partnerskap mellom staten og kommunene, forteller Fimreite.

Dette partnerskapet innebærer at hver eneste kommune i landet er lovpålagt å ha et NAV-kontor som skal drives i fellesskap av stat og kommune, som likestilte parter. Dermed fikk både de som ønsket å gi kommunene styringsrett og de som ville ha statlig innflytelse, et kompromiss.

Nasjonal integrasjon eller lokalt handlingsrom?

Professor Anne Lise Fimreite I sin rapport benytter Fimreite begrepet kommunesyn som et analytisk redskap for å kartlegge aktørenes syn på arbeidsdelingen mellom stat og kommune i en reform av trygde-, arbeidsmarkeds- og sosialetatene. Kommunesyn er å forstå som oppfatningen av hvilken rolle kommunen skal spille i forhold til sine egne innbyggere, og i forhold til overordnede forvaltningsorganer.

- Representantene for Dagfinn Høybråtens parti har det vi kan omtale som det minst prinsipielle kommunesynet blant de sentrale politiske partiene. Dermed hadde Høybråten et større løsningsrom enn Solberg og Norman, påpeker Fimreite.

Hvem skal gjøre hva?

Professor Fimreite kommer dermed inn på det klassiske kollektive handlingsproblemet om hvem som skal gjøre hva og hvordan aktivitetene skal samordnes, når relasjonene innenfor og mellom ulike forvaltningsnivåer skal organiseres. Legger NAV-reformen til rette for at kommuner skal være et vernet fellesskap med myndighet til å styre med bakgrunn i lokale preferanser? Eller skal de lokale forvaltningsenhetene være et redskap for statlig politikk og slik styrke nasjonal integrasjon og likhet?

- Partnerskapet mellom stat og kommune er vedtatt ved lov i NAV-reformen. At alle kommunene skal ha et NAV-kontor må derfor sies å trekke i retning av nasjonal integrasjon. Men når loven også sier at kommunene og staten skal være likestilte parter i førstelinjehåndteringen av trygd-, arbeidsmarked- og sosialetaten, vitner det om at kommunalt selvstyre har viktig politisk verdi, sier Fimreite. Hun mener det gjenstår å se hvordan partnerskapet mellom i utgangspunktet likestilte parter kommer til å utvikle seg.

- Vil NAV-reformen endre kommunene til å bli noe i retning av statlige effektuerings-kontorer? Det er et interessant spørsmål å følge videre, avslutter Fimreite.