Gå direkte til innhold

Kompromiss-kultur berget torsken i Barentshavet

Det er en utbredt oppfatning i Norge at den norsk-russiske fiskeriforvaltningen i Barentshavet er en evig kamp mot russisk overfiske og ville tilstander. – Men torskebestanden i Barentshavet er både sunn og voksende, og det bilaterale forvaltningssamarbeidet er egentlig en suksesshistorie, sier forskeren Geir Hønneland.

Et kjapt søk i norske aviser på stikkordene ”russisk tråler” og ”Barentshavet” avslører en rekke artikler om russere som driver ulovlig overfiske eller stikker av fra norske oppsynsskip. Men medienes øyeblikksbilder forteller ikke hele historien, for en nærmere granskning avslører at den felles norsk-russiske fiskeriforvaltningen i det store og hele har fungert svært bra i 35 år.

Foto: Forsvaret Norske fiskeriinspektører (kledd i hvitt) fra kystvaktskipet KV Senja kontrollerer fisk ombord i en russisk tråler. (Foto: Forsvaret)

– Fiskeriforvaltningen i Barentshavet er en suksesshistorie på to nivåer, sier forskningsleder Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). – Havforskerne sier nemlig at Barentshavet er hjemsted for verdens største torskebestand, og den regnes som en av de best forvaltede. På dette nivået står vi altså overfor et vellykket internasjonalt forvaltningsregime, og du trenger ikke reise lenger enn til Nordsjøen for å finne eksempler på fiskeriforvaltning – med norsk involvering – som ikke er vellykket. Men dette er også en suksesshistorie på et mer prinsipielt plan, i den forstand at vi står overfor et vellykket politisk samarbeid mellom Russland og et vestlig land. Her har Russland gått inn i en dyp dialog over flere år med et vestlig land, med tanke på å løse en felles oppgave. Og resultatene av dette samarbeidet er veldig gode, understreker Hønneland.

Utviklet en kompromisskultur

Foto: BR Media – Fiskeriforvaltningen i Barentshavet er en suksesshistorie på to nivåer, sier forskningsleder Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). (Foto: BR Media) Geir Hønneland leder et forskningsprosjekt som får midler fra Havet og kysten, og skal studere hvorfor samarbeidet mellom Norge og Russland har gått så bra på dette området. – Det er et viktig poeng at det er etablert et samarbeid på flere nivåer mellom Norge og Russland: Mellom norske og russiske departementer, mellom forskningsinstitusjoner, og mellom kontrollorganer og individer. Dessuten foregår det enormt mye kommunikasjon ”i kulissene” under de årlige fiskerikommisjonsmøtene, og mange problemer løses på ad hoc-basis. Den norske og russiske forvaltningen har fått veldig god erfaring i å forsøke å løse problemer sammen, og det er rett og slett utviklet en kompromisskultur, forteller Hønneland.

– Vi snakker om et virkelig dypt samarbeid hvor man ikke har tatt noen snarveier. Begge parter har gått grundig inn i materien og forsøkt å forstå motpartens måte å se ting på, og man har tatt kommunikasjonen på alvor ved for eksempel å sørge for at man alltid har virkelig gode tolker. Resultatet er at man nesten alltid har klart å komme fram til kompromisser, tilføyer han.

Suksess, men ikke knirkefritt

Resultatet av kompromiss-kulturen er at torskebestanden i Barentshavet har vært i nokså jevn vekst de siste ti årene, og ifølge protokollen fra det siste møtet i den norsk-russiske fiskerikommisjonen er overfisket nå på det nærmeste eliminert. Det betyr likevel ikke at alt er fryd og gammen i dag, for det skjer fortsatt at russiske trålere blir oppbrakt av den norske kystvakta. Det har også forekommet kriser i samarbeidet mellom Norge og Russland, og det er ikke mer enn ti år siden forholdet var nær et nullpunkt.

– Mot slutten av 1990-tallet presset de russiske fiskebåtrederne hardt for å opprettholde høye kvoter, til tross for at havforskerne anbefalte en betydelig reduksjon. På denne tiden var den russiske delegasjonen til fiskerikommisjonen dominert av redere med kortsiktige økonomiske interesser, og det ble svært vanskelig å komme til enighet om en kvote. Dette falt sammen med et større stemningsskifte i Russland, forteller Hønneland.

På 1990-tallet var russerne nemlig veldig åpne for impulser fra Vesten, men så skjedde det flere storpolitiske hendelser som gjorde samarbeidet mer komplisert. De tidligere Warszawapakt-landene Polen, Tsjekkia og Ungarn ble med i NATO i 1999, og det samme året gikk NATO til invasjon i Kosovo og krig mot det serbiske Milosevic-regimet i Beograd. – Russerne oppfattet dette som en krig mot deres serbiske broderfolk. Det ble en utbredt oppfatning at Vesten hadde lurt Russland, forteller Hønneland.

Omstridt arrestasjon

Det russiske stemningsskiftet førte også til en forverring av det norsk-russiske samarbeidet i Barentshavet. – Russerne begynte å snakke om at nordmennene bare var ute etter å mele sin egen kake, og det hjalp ikke på stemningen at den norske Kystvakten i april 2001 arresterte den russiske tråleren "Tsjernigov" i Svalbard-sonen og brakte den til havn i Tromsø. Det var ingen tvil om at "Tsjernigov" hadde gjort seg skyldig i grove regelbrudd, men Norges rett til å arrestere tråleren var omstridt i Russland, minnes Hønneland.

Men også denne krisen gikk over. Utover på 2000-tallet har torskebestanden i Barentshavet vokst jevnt og trutt, mens nordmennene og russerne langt på vei er blitt venner igjen. I 2010 ble Norge og Russland til og med enige om delelinjen i Barentshavet, etter nesten 40 år med forhandlinger.

Også russerne er fornøyd

Geir Hønnelands inntrykk er at også mange russere er fornøyd med fiskerisamarbeidet med Norge i Barentshavet. – Dette er et standpunkt som ikke fremføres i offisielle sammenhenger, men internt i Russland snakkes det om at russerne til dels kan takke Norge for at fiskeriressursene i Barentshavet er under god kontroll. Russerne driver også fiskerier i Det fjerne Østen, hvor problemene med overfiske og uregistrert fiske er mye større enn i Barentshavet. I den russiske fiskeriforvaltningen har det faktisk vært referert til at ”vi bør lære av samarbeidet med Norge, når vi skal forsøke å skape orden i Det fjerne Østen”, forteller Hønneland.

– Hvilke fremtidige utfordringer kan man vente seg i Barentshavet?

– I øyeblikket ser jeg faktisk ikke noen indikasjoner på hva som kan komme av nye problemer. Overfiske var et sårt punkt tidlig på 2000-tallet, men dette ser nå ut til å være løst. På toppen av det hele har man nylig blitt enige om et par stridsspørsmål som har vært uløst helt siden 1980-tallet, om maskeviddestørrelsen og minstemål på fisk. Det går an å håpe at også fremtidige problemer vil kunne bli løst gjennom et samarbeid basert på gjensidig respekt, svarer Hønneland.

Fakta om prosjektetForskningsprosjektet ”Post-Agreement Bargaining in the Barents Sea Fisheries” er støttet av Havet og kysten-programmet i Norges forskningsråd.

Forskningsleder Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) studerer samarbeidet mellom Russland og Norge på et overordnet statlig nivå og den russiske overholdelsen av internasjonale forpliktelser, mens doktorgradsstipendiaten Anne-Kristin Jørgensen ved FNI fokuserer på samarbeidet på individ-nivå og intervjuer blant annet russiske fiskere. Resultatene av de individrettede intervjuene vil bli klare i løpet av 2011.

Boken Making Fisheries Agreements Work: Norway and Russia in the Barents Sea blir gitt ut av Edward Elgar Publishing i 2011.

 

Skrevet av:
Bjarne Røsjø
Publisert:
 13.12.2010
Sist oppdatert:
13.12.2010