- På hvilke produktområder er det i dag nanoprodukter på det globale markedet?

- Vi mener at forbrukernes rett til informasjon om et produkt står sentralt i et fremtidig regelverk, sier Eivind Stø. (Foto: SIFO) Foreløpig ser det ut til at nanoteknologien har gjort sine inntog på forbrukerområdet på en forholdsvis konvensjonell måte. Vi har fått lettere og sterkere tennisracketer, bedre skismøring, nye tekstiler og hudkremer og nye muligheter for polering av bilen. Men vi har ikke fått revolusjonære produkter som kunne vært en viktig stimulering i forbrukermarkedet, både på tilbuds- og etterspørselssiden. Riktignok opererer Woodrow Wilson senteret med mer enn 1000 nanoprodukter og salget er klart økende, men nanoegenskapene blir lite brukt i markedsføringen av produktene.

- Hvordan tror du det globale markedet vil være preget av nanoprodukter i tiden fremover?

Et produktområde hvor det er en stadig flere nanokomponenter er matvarer og matvareemballasje. Spesielt anvendelser som har til hensikt å øke shelf-life virker som et fokus, for her er de økonomiske incentivene størst. Men her er det nok også fare for en mer markert forbrukerskepsis enn det vi har sett til nå. En nærliggende tanke, som vi kjenner fra GMO-debatten, er ”all risk, no benefit” - for hvem tjener egentlig på increased shelf-life?

- Hvordan vil du si at lansering av nye nanoprodukter vil påvirke forbrukernes hverdag i Norge i den nære fremtid?

Det finnes nærmere 1000 nanoprodukter på det globale forbrukermarkedet i dag. (Foto: SIFO) Ut fra det som er sagt ovenfor er det grunn til å tro at nanoteknologien etter hvert vil gjøre seg gjeldende på de fleste forbruksområdene, men foreløpig på en heller konvensjonell måte. Det er ingen tegn til at nanokomponenter avtar i forbruksprodukter, snarere tvert om, de fleste forventer en økning. Men om det vil komme noen revolusjonerende nye produkter er det vanskelig å si. Det virker som om produktene lister seg inn i markedet uten store markedsføringskampanjer som spesielt fokuserer på nanoaspektet.

- Kan du si noe generelt om status for arbeidet nasjonalt og internasjonalt med tanke på enighet om testing, screening og regelverk for import og bruksområder for nanoprodukter?

Arbeidet med regulering, både nasjonalt og internasjonalt, ser ut som om det lener seg tungt på det arbeidet som skjer i standardiseringsorganene. I og med at slikt arbeid er tidkrevende, kan det ikke forventes raske avklaringer på en del sentrale definisjonsspørsmål. Nanoteknologi er ikke et entydig begrep, men dekker over flere ulike teknologier, og dette gjør ikke arbeidet enklere.

- Hva mener du må gjøres for at regelverket skal tilpasse seg den teknologiske utviklingen av nanoprodukter på en forsvarlig måte?

En føre-vâr-holdning bør prege det regulatoriske arbeidet frem til vi har noe mer klarhet, og til ISO/CEN har brakt noe til bordet. Konkret vil vi foreslå et forbud mot nanopartikler i ikke-essensielle produkter – altså der hvor nano ikke gir noen umiddelbar og udiskutabel fordel. En klar kandidat til dette er nanopartikler av sølv i vanlige forbruksprodukter. Trenger vi bakteriedrepende sølv i sportsokker? Diskusjonen om merking av nanopartikler i forbruksprodukter må høyere opp på agendaen.

- Hvilke forbrukerrettigheter kan det være rimelig å forvente i et fremtidig regelverk?

I sin ”Consumer Message” fra 1962 la President Kennedy vekt på følgende fire forhold: Retten til sikkerhet, Retten til informasjon, Retten til å velge og Retten til å bli hørt. Retten til informasjon står sentralt her. Det virker som produsentene skjuler informasjonen for forbrukerne. Da vi startet prosjektet ga ”Nano” flere titalls treff på et kjent kosmetikkfirmas hjemmesider. Ved avslutningen av prosjektet var det ingen treff. Informasjonen gjøres vanskelig tilgjengelig for vanlige folk. Derfor kommer spørsmålet om merking opp på den politiske dagsorden, selv om det er vanskelig fordi vi snakker om flere ulike nanoteknologier.

- Ser du noen tegn til at deliberative prosesser med hensyn til påvirkning av denne teknologiutviklingen kan komme til å formes i Norge?

Det har vært begrensede initiativer til deliberative prosesser i Norge, men dette kan ha kulturelle forklaringer, som at vi i Norge har stor tiltro til at myndighetene sjekker ut og eventuelt forbyr det som er ”farlig”. De eksisterende forbrukerorganene har definitivt et kunnskapsbehov. Dette har for eksempel Forbrukerrådet erkjent, og de prøver å øke sin aktivitet på området.

- Kan du si noe om hvordan ansvaret kan flyttes fra den enkelte forbruker til et stakeholdernivå via institusjoner som Mattilsynet eller SFT, og hvordan ”føre-vâr”-problemstillinger kan fanges opp på denne måten?

Et eksempel er erfaringene med nanosølv i Sverige. I 2005 besluttet det svenske apoteket å stoppe salg av den typen vanlige plaster hvor det var nanosølv i sårputen. Nanosølvet skulle drepe mikroorganismer som ellers kunne forårsake betennelser. Apoteket stilte spørsmålstegn ved om plastrene faktisk trengte å ha antibakterielle egenskaper: Vanlige sår blir visstnok sjeldent betente.

Dette førte til en diskusjon i Sverige som åpnet for andre argumenter mot en utstrakt bruk av nanosølv. Svenske forskere hadde funnet tegn på at nanosølvet kunne føre til at bakterier utviklet motstandsdyktighet mot antibiotika fordi sølvet ”angriper” bakteriene på samme måte som antibiotikaen gjør. Det ble også funnet bakterier som hadde utviklet motstandsdyktighet mot sølvet selv. Det vil kunne føre til problemer for sårbehandling på sykehus, hvor nanosølv har blitt viktig i behandlingen av brannsår og kroniske sår som liggesår. Også miljømessig er nanosølvet en utfordring da det er svært giftig for vannlevende organismer.

- Hvilke andre erfaringer vil du trekke frem etter dette prosjektet?

Dette forskningsprosjektet har ofte hatt karakter av ”etterforsking”. Det skjer store ting på forbrukermarkedet som holdes skjult for forbrukerne og deres organisasjoner. En betydelig produsent av kosmetikk og personlig hygiene lot seg for en tid siden intervjue på betingelse av at han og hans selskap skulle være anonyme; de ønsket ikke å fremstå som noe ”nano-selskap”. Det finnes er klar redsel for en gjentakelse av erfaringene fra GMO diskusjonen.

I rammen av et EU-prosjekt har Stø og partnere samarbeidet med en gruppe i Manchester i Storbritannia. Det diskuteres nå å utgi en bok i etterkant av prosjektene.